Tilbake            
                                               12 søndag i treenighetstiden

 

 

 




 
Tjenesten for de hellige

2 Kor 9:1-8

   Det er i grunnen overflødig at jeg skriver til dere om hjelpen til de hellige. 2 For jeg kjenner til at dere er villige. Jeg roser dere for dette hos makedonierne, og sier: Akaia har vært rede helt fra i fjor! Og den iver dere har vist, har tilskyndet så mange. 3 Likevel sender jeg disse brødrene, for at ikke de lovord vi har gitt dere, på dette punkt skal vise seg å være tomme ord, slik at dere kan være forberedt, som jeg har sagt. 4 I så fall ville vi - for ikke å snakke om dere selv - få skam av vår tillit til dere, om det kommer makedoniere sammen med meg og finner dere uforberedt. 5 Derfor fant jeg det nødvendig å oppfordre brødrene til å reise i forveien til dere, og på forhånd få i stand den rike gaven dere før har gitt løfte om, så den skal ligge ferdig som en velsignelse og ikke som en gniergave. 6 Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. 7 Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver. 8 Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.
 

   Denne teksten kan meget snart misbrukes – og det til gagns av disse pengepredikantene vi ser så mange av i vår tid. De peker energisk på det punkt – gi for å få. Kjenner du ikke at det er noe som skurrer straks du hører dette? Kan det være noen motivasjon for å gi, i noen som helst sammenheng, og da ikke minst i kristen sammenheng. Det er jo en ren forretningstanke, som favoriserer, det vil si, som først av alt blir til fordel for giveren, og ikke for den som er mottaker av gaven. Men de synes å finne støtte for dette i en tekst som denne for eksempel: «Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse!» (v.6).
   Men som i alle sammenhenger så bedras de så snart, de som er lite bevandret i Guds ord – som Jesus sier i Mark 12:24: «Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft?»
   Ser du nærmere etter i den teksten vi har for oss, så åpenbares det noe helt bestemt som tar effektivt livet av denne vranglæren. Bare hør!: «Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.» (v.7). Og som han også skriver til dem her: «- så den (gaven) skal ligge ferdig som en velsignelse og ikke som en gniergave.» (v.5b).
   Altså møter vi det motsatte hos apostelen her – han ville absolutt ikke at det skulle være noen gnier(les: kremmer)gave! Den skulle være en frukt av hva den enkelte hadde satt seg fore i sitt hjerte! – Det vil jo, si drevet av et ønske om å gi! – med andre ord: en glad giver! Ikke gitt med ulyst eller tvang, eller med det for øye å renter av det.
   At apostelen peker på Herrens sjenerøsitet og gavmildhet i denne forbindelse er ikke i den hensikt å spore an til den slags forretningstanke. Det vil jo da være snakk om å utnytte Guds godhet og gavmildhet. Simpelt enten det er rettet mot Gud eller mennesker!

E.K.

   Men det vil han likevel ha frem, så vi skal være klar over det, at Gud gjerne vil utøse sine gaver over oss, så vi har det vi trenger selv, og overflod så vi har noe å gi andre. Å være gnien utad til andre, vil føre til at strømmen fra Herren til oss vil tørke stadig mindre inn. Det er med andre ord ingenting å tjene i forsøket på å beholde mest mulig for seg selv.

  
Her er det tale om en helt bestemt og forut planlagt gave til de fattige i menigheten i Jerusalem – det er ikke en ansporing til at du som kristen skal gå med den byrden på skuldrene: - har jeg gitt nok? – bør jeg gi mer osv.? Mange går plaget av den slags iblant oss – rett og slett: - er det i orden med meg i alle deler? Nei, du og jeg – om vi lever i det sanne lyset – vil alltid finne mangler ved alt ved oss, derfor er det så viktig at vi alltid må få ha blikket festet på Guds usigelige gave – Jesus Kristus og det som korsfestet! Altså at vi er kjøpt fullkomment fri – ikke ved de gaver vi måtte bringe, for de legger ikke noe som helst til i denne sammenheng – men ved den gave Han har gitt oss!
   Så blir det spontane gaver fra din side, der du står overfor noe du gjerne vil være med og støtte – men din venstre hånd vet ikke hva den høyre gjør, som vi kan lese i Matt 6:3.

   Du ser det også her, kjære venn, at det hele føres inn til å vende sinn og blikk på Guds uendelige nåde i Kristus! Alt som ikke springer ut av dette er rett og slett en gniergave gitt av tvang og dermed med ulyst.
   La det få lov til å lande og legge seg til ro der: Det er ikke hva jeg gir til Gud, eller Guds rikes arbeid som det gjerne kalles da, men hva Han har gitt meg arme og fortapte synder! Det er hva som skaper en glad giver!