Treenighetssøndag

   Guds bud er det vel ikke så farlig med, både tenkes og sies det i dag. Dette vi leser her forteller oss noe annet. Det første er hva vi ut fra oss selv, vår fornuft, tenker og mener - det annet er hva Herren selv forkynner. - Og som du klart ser, er det en himmelvid forskjell i forståelsen.
   Denne lov - denne Guds lov - forkynner Skriften oss, den skal stå fast ikke bare så lenge det finnes mennesker på jord, men i all evighet! - Det vil si, så lenge Gud er til - for det er nemlig et uttrykk for Hans vesen, og Hans vesen er uforanderlig.
   Da forstår vi også, at det er umulig å leve med Ham i evigheten, det vi vanligvis kaller himmelen, uten både å være en lovoppfyller og ha et sinn som er ett med lovens åndelige innhold. Uten dette, vil vi støtes bort fra Ham, for Han kan ikke være ett med, og pleie omgang med noe som er Hans hellige vesen imot.
   Jesus sier om dette - vi leser det to steder i evangeliene: «Sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.» (Matt 5:18). Og: «Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel av loven skal falle bort.» (Luk 16:17).
   Det er altså en fullstendig umulighet at så mye som et komma av loven skal bli forkastet, og altså ikke gjelde mer. Da måtte, som nevnt, Gud forandre vesen, noe som er utenkelig. Det vil aldri skje, derfor står også disse bud, eller denne lov, for deg her og nå - og spørsmålet er ikke noe mindre enn: Har du oppfylt den, og lever du i en stadig oppfyllelse av den? - Med andre ord, er du ett med lovens vesen, så du gjør den som den naturligste ting!

   Dette jødefolket som vi møter i teksten vår, de sto i ferd med å vandre inn i det velsignede land, det lå ferdig for dem. Men et velsignet land betinger noe - det betinger at de som skal leve der også er velsignet! Som du ser det med henblikk på Edens hage, da mennesket hadde falt i synd og pådratt seg skyld, måtte de ut derfra, de kunne ikke lenger leve der, de passet ikke lenger inn. Det er det samme det er tale om her. Derfor får de noe med seg på veien: «Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte.» (v.6).
   Hva det innebærer det kommer frem et annet sted i Skriften, hvor Herren også taler til folket: «Hvis du nå vandrer for mitt åsyn, som din far David gjorde, med et helt hjerte og i oppriktighet, så du gjør alt det jeg har befalt deg, og holder mine bud og mine lover!» (1 Kong 9:4).
   Altså ikke bare vet om det og berømmer det, men gjør og holder ALT!
   Tenk at det står fremfor deg her i denne stund også! Har du noen gang hatt et alvorlig oppgjør med det?
   Nei, mange har aldri vært i nærheten av dette. I dag sier folk bare, at dette er noe gammelt noe som vi ikke behøver å bry oss om - vi tror på Jesus vi. Ja, takk og lov, dersom det er sant at du tror på Ham - men hva tror vi om Jesus?
   Hør hva Han selv sier: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» (Matt 5:17).
   Ja, se det er en sann tro på Jesus: Han oppfylte loven i mitt sted! Han tok på seg å oppfylle betingelsen for at jeg skulle få leve i velsignelsens land, velsignelsens rike. Å få leve der er helt og fullt, også i dag, betinget av en oppfylt lov og et sinn som er ett med loven, og denne oppfyllelse og dette sinn det har Gud selv gitt meg i Jesus Kristus. Om Jesus heter det blant annet i denne sammenheng: «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.» (Rom 5:18-19).
   Hør nå, hva som virkelig sies her: Alle mennesker skal rettferdiggjøres, ikke ved vår egen innsats, men ved én manns rettferdige gjerning. Like så skal alle mennesker stå som rettferdige for Gud, ikke ved sin egen innsats, ikke den minste, men ved den enes lydighet!
   Jeg spør deg, for det er så visst ingen selvfølge: Hører du hva som i virkeligheten blir forkynt her?

   Apostelen forkynner noe i ett av sine brev: «Og da Han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.» (Fil 2:7-8).
   Hvem var det Han lød? Det var altså en som krevde noe av Ham, noe som Han var lydig imot? - Hvem var det? Jo, det var Faderen! Nå skal jeg si noe som du og jeg aldri kommer til å fatte fullt ut, om vi så får evigheten til disposisjon - tror du at du har fattet det fullt ut, er det bare fordi du ikke virkelig har forstått noe av det: Faderen krevde dette av Jesus, for vår skyld! For at vi skulle gå fri! - Eller: For at vi skulle ha fred! - som det heter hos profeten Jesaja. (Jes 53:5). Om du ikke kan fatte det, så ta det iallfall til deg nå.

   «Av nåde alt jeg får, av Gud fra først til sist.» Hva leser vi om det landet de skulle inn i? «Når Herren din Gud fører deg inn i det landet Han med ed har lovt å gi dine fedre Abraham, Isak og Jakob - store og gode byer som du ikke har bygd, hus fulle av gode ting som du ikke har samlet, utgravde brønner som du ikke har gravd, vingårder og oljetrær som du ikke har plantet.»
   Alt lå ferdig for dem, det var bare å vandre inn og ta det i eie og bruk. Det er også hva evangeliet forkynner oss: Kom for alt er ferdig! (Matt 22:4). Og enda mer - for oss er betingelsene allerede oppfylt av en annen! Jeg får vandre inn i dette riket og ta det eie, og jeg får fortsette å bli i dette riket og eie det fullt ut, på en annens regning. Altså behøver jeg ikke å frykte noen utkastelse på grunn av min skrøpelighet og elendighet, for jeg er ikke der på min egen rettferdighets grunn. Skal jeg støtes ut derfra, må det finnes lyte på Jesus! Så viss er min og din frelse! Den er grunnet på Gud selv! Det er av denne grunn vi kan tre frem for nådens trone med frimodighet! (Hebr 4:16).

   Men da må vi nevne en ting: Det er bare de som har fått prøvd sine egne krefter og evner på Guds lov i sannhet, som tyr til Jesus Kristus som frelser og eneste håp. Det er ingen som går inn i Guds rike med oppreist hode og frekt åsyn - men tvert imot så har dette freidige og selvhjulpne kjød, fått dødsstøtet! Derfor er det ingen sanne troende som tenker, at nå kan jeg jo bare fortsette å synde, for Jesus har jo ordnet alt. Nei, synden blir en sorg og en plage, og særlig for den som er kommet så langt og har fått så mye lys over seg selv, at han ser at dette gamle menneske det hater ikke, men tvert imot elsker synden! - Elsker det som er Gud imot. Han lever i krig mot sitt eget, men i takknemlighet til Gud, som ikke tilregner ham dette, samme hvor ondt det står frem og viser seg.

   Men om du og jeg ikke tar på alvor, det som blant annet her i teksten sies om Guds lov (bud) og Hans nidkjærhet for den (dem), hva skal da lære oss Gud å kjenne i sannhet, og hva skal da kaste lys over evangeliets herlighet, som Skriften taler om?
   Lærer ikke du og jeg vår synd og skrøpelighet å kjenne i møte med Guds hellighet, så lærer vi heller aldri evangeliets nåde å kjenne i sannhet. Vi blir rett og slett finere eller grovere moralister og fariseere - alt etter som vår natur er - som i bunn og grunn har frelsesgrunnen i noe av vårt eget.

   Men nå er altså sannheten den, at vi på en annen manns regning får gå inn i et rike, hvor alt på forhånd er ferdig. Hvor finner du da ditt bidrag her? Vis meg det om kan! Endatil troen som tar imot dette, er av Gud! (Ef 2:8).

   Nå heter det til deg og meg: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love Hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle Hans velgjerninger!» (Sal 103:1-2).
   Jeg takker og lover Ham for Hans hellighet, for Han har gjort sin hellighet til en velgjerning for meg, til en redning for meg, idet Han tilregner meg den! - Som Han blant annet sier i sin yppersteprestelige bønn: «Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet.» (Joh 17:19).
   Men glem altså ikke, at Han vi har satt vårt frelseshåp til, Han er hellig!