Denne teksten har en overskrift i kirkeårets tekster: Herren innstifter påskehøytiden. Da må du merke deg to ting i den forbindelse: Påske betyr forbigang – det vil altså si at noe går deg forbi, og det er dommen. Det andre er at det er Herren som innstifter dette!
  Dette vi leser om her – påskelammets blod – det er Herrens tale til oss alle, om den fullkomne beskyttelse mot det dødelige slag som synden i oss forårsaker. Den som synder skal dø – det er ikke noe som bare hører urhistorien til, og ikke betyr noe i dag, eller iallfall mindre i dag enn den gang. Nei, det står fast – like fast – nå i kveld, som dengang.
   Hadde dette virkelig gått opp for oss, så hadde vi skydd synden som et slangebitt. Men det gjør vi jo ikke. Nei, vi elsker tvert imot denne giften vi mennesker, og drages imot den, som det første menneske som falt også gjorde. Hun hørte på forkynnelsen, slangens forkynnelse, ble mer og mer trukket inn i den, glemte Ordet og begynte å vurdere ut fra sitt eget og det endte som vi vet med at «kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.» (1 Mos 3:6).
   «Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.» Nå var hun ikke bare selv blitt forført til synd, men hun var også med det samme selv blitt en forfører. Syndens frukt!
   Det er kan hende å trekke det noe langt, men for meg taler det slik iallfall – hun blir nå bare kalt kvinnen -  og ikke Eva, for hun var ikke lenger Eva. I samme øyeblikk som dette skjedde, at hun så treet som noe godt å ete av, var fallet allerede skjedd i hjertet, og hun var ikke lenger det Herren hadde skapt såre godt.
   Det har skjedd noe med oss mennesker, som har gjort oss til noe annet enn hva vi opprinnelig var skapt til å være. Vi er syndere! Syndere som går vår egen vei, lik denne kvinnen vi nettopp leste om – det Gud har forbudt fremstår som en lyst for øynene. Vi har lyst – lyst – til det Han forbyr, og avsmak for det Han påbyr. Derfor kan vi lese den sannhet og virkelighet i Rom. 8,3, at loven var maktesløs på grunn av kjødet. Påbud og forbud kan da ikke få deg til å elske noe annet enn hva du av naturen elsker. Du får ikke avsmak overfor noe, fordi et bud sier deg at du skal ha det.  Hjertet har sin egen vei – det råder du rett og slett ikke med – og det er nettopp hva loven er gitt til å åpenbare oss. Loven er maktesløs overfor kjødet, og kjødet er maktesløs overfor loven! Og det er denne erfaring av maktesløsheten – du som tenkte du var fri, du erfarer at du er fullstendig bundet av lyster og begjæringer – som får deg til å se etter en annen vei å gå. Og hvordan ter det seg? Jo: Gud vær meg arme synder nådig!
   Da begynner dette blodet Herren vitnet om for Israel i Egypt å få betydning for deg. Den fullkomne beskyttelse mot det dødelige slag, som synden fører ned over deg. Det ble åpenbart dem en vei, ut av dem mest alvorlige situasjon de kunne komme i – døden som banker på døren. Også deg og meg har Herren åpenbart denne vei. Jesus sier det like ut i Joh 14:6: «Jeg er veien og sannheten og livet.»

    Jeg er veien! Hadde disse jødene i Egypt et reellt behov av å bli vist en vei ut av den situasjonen de nå var i? Ja, så visst! Hva med deg? Jeg er sannheten! Hva var det som førte oss inn i denne situasjonen? At mennesket begynte å lytte til løgnen! Det motsatte av sannheten. Vi var kommet i en situasjon, så Jesus må si til noen jøder Han talte med i Joh 8;45: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.» Litt av en situasjon, ikke sant? Du er også av naturen i den situasjonen – at du ikke tror, rett og slett fordi det er sannheten! Sannheten må bli åpenbart deg!
    Så blir spørsmålet: Har du bruk for sannheten? Vi kan bare lese Joh 8:32: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Og enda mer, vi som døde ved løgnens ord, og blir i døden så lenge vi holder fast ved det, hør hva apostelen Jakob forkynner i Jak 1:18: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger.» Den nye fødsel skjer ved sannhets ord! Sannhets ord er det lyset som skinner i mørket – det lyset som fortrenger det mørke som er i oss, så vi ser, og tror.
   Det gis ikke noen mulighet for meg og deg til å frelse oss selv, på noen som helst måte. Du kan ikke løfte deg ut av det mørke du befinner deg i åndelig. Det har mennesker forsøkt til alle tider, og du ser resultatene. Men Gud åpenbarte allerede ved Abel, Adams sønn, hva som ville bli oss til frelse: «Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i flokken og deres fett. Og Herren så til Abel og hans offer.» (1 Mos 4:4).

   Men Herren åpenbarte allerede da, også hva Han ikke tok imot: «Da en tid var gått, skjedde det at Kain bar frem for Herren et offer av markens grøde. - men til Kain og hans offer så Han ikke. Da ble Kain forbitret, og stirret ned for seg.» (1 Mos 43:5).
   Blir du også forbitret som Kain, når Herren ikke tar imot de offer du bringer Ham, men kun roser sitt eget offer, der på Golgata kors. Det var dette offer Abels offer vitnet om – og det var dette offer blodet – påskelammets blod - i Egypten vitnet om.
   Og nå skal du feste blikket på det som skjedde der i Egypt, og vite – fordi det er Herrens tale til deg – at det som berget dem dengang, det berger også deg nå. Lammets blod!

E.K.

   Hør hvor nøye Herren instruerer dem om dette lam: «Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta. Dere skal ta vare på det til den fjortende dag i denne måneden. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder.» (v.5-6).
   Herren peker altså alltid inn mot det ene. Det er ikke gitt oss å dyrke Gud som vi finner det for godt! Det står i 2 Kong 21:4, om kongen Manasse: «Han bygde altere i Herrens hus, enda Herren hadde sagt: I Jerusalem vil jeg la mitt navn bo.»
   Når Herren hadde sagt at Han ville la sitt navn bo i Jerusalem, så hjalp det ikke hvor i landet kongen ellers satte opp altere. Når Herren taler til Moses om det sted Han vil møte ham, og tale med ham, så hjalp det ikke om Moses ville prøve å møte Herren et annet sted. Vi kan lese i 2 Mos 25:22: «Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn.» Der – der – vil jeg tale med deg! Det er viktig å få med seg dette, for dette er ikke gammel historie, men gjelder her, nå i kveld!
   Det samme ser du i Jesu samtale med den samaritanske kvinne ute ved Sykars brønn – hun som sier til Ham: «Våre fedre tilbad på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor en skal tilbe.» Og får det svar av Herren: «Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.» (Joh 4:20-24).
   Synes det som om Han har overlatt til deg å tilbe Ham, som du finner det for godt? Kristen på din måte som det gjerne heter? Nei, det er Han selv som føder sanne tilbedere. I 1 Kor 15:45, kan du lese dette om Jesus: «Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.» I den såkalte 1930 oversettelsen står det så mye sterkere, synes iallfall jeg – at Han ble til en levendegjørende ånd. Og som vi allerede har vært inne på, så skjer det ved sannhets ord, det vil si, Hans ord.
   Å nei, det er ikke overgitt til deg. Det er noe Han gjør, idet Han forkynner deg sitt evangelium! Ordet om din frelse! (Ef 1:13). Og så står det i Ordsp 8:35: «For den som finner meg, finner livet og får nåde hos Herren.» Det var det tredje Jesus sa om seg selv: «Jeg er livet!» Trenger du det? I så fall er det allerede gitt deg i Ham! Men i Ham alene! Har du bøyd deg for det? Eller vil du ha mer med deg til himmelen? Du har fått noe i himmelen, forstår du – det er Jesu Kristi, Guds Sønns blod! Mener du virkelig at du må ha noe mer med deg? Er det ikke nok det Han gav? Han gav Gud det Han krevde! Hva mer er det du vil ha i tilfelle? Tenk at du kan gå ut herfra i kveld og takke Gud av hjertet, for at det er vel, det er vel, det er vel med min sjel! Jesus, min broder har allting gjort vel!

   Vil du fortsette i synden, så får du lov til det. Vil du velge å bli i religiøsiteten, det vil si den åndelighet som ikke er av Gud, så får du lov til det også, men enden på det er fortapelse. Men vil du fly til Jesus med din synd, om det så er for tusende gang, så hør!: - da får du lov til det også!

   Vet du – apostelen Paulus, hans egenrettferdighet og fariseisme, den ble slått til marken, der ute på Damaskusveien, da Herren åpenbarte seg for ham – den fikk dødsstøtet. Men vet du hva – den stavret seg på beina igjen og fulgte ham hakk i hæl, som vi sier, resten av livet her på jord. Han måtte alltid vokte seg for den – de lumske veier den kommer på, og ser ut som en engel ifra Gud.
   Du som frykter, både synden og de falske veier, du er innbudt til Herren også i kveld: Det er Ordet om korset, du trenger, min venn. Ja, Ordet om korset igjen og igjen!
   Det sitter vel også noen her i kveld kan hende, så kalde som istapper overfor dette Herrens budskap til dem, for de forstår ikke – døde som de er – hvilken fare de svever i. «Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» ( Ef 5:14). Jesus vil også ha deg! Det må vi aldri glemme folk, når det gjelder hver eneste sjel du møter på din vei – Jesus vil ha alle!
   Kanskje vi kunne ha dette for øye, når vi møter gudsfornektere og syndere av alle slags. Jesus vil ha alle – til og med meg!

   Se, hva vi nettopp leste i teksten fra påsken i Egypt, og fatt mot! Blodet, den kostbare pris, har åpnet deg et stengt Paradis. Det står fast også nå i denne stund!