Vi skal få lov til å se den åndelige betydning av det vi leser her. «Alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss,» står det - og så føyer det til noe fint: «- for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.» (Rom 15:4).
   «For at vi skal ha håp!» Å du, hvor Han har tenkt på oss! Og hvor Han fremdeles tenker på oss! Som Han også sier det her: Frykt ikke!
   Dette gjelder jo da Hans folk her på jord - de som i sin nød ligger Ham i øret dag etter dag. De som ikke ser seg noe håp utover det de har i Ham. Det er dem Han taler til!
   Han taler ikke slik til den som vandrer i en kjødelig, verdslig, sikkerhet - og heller ikke til den som vandrer i en åndelig sikkerhet, og har en selvfølgelighetsoppfatning i forhold til Gud og Hans frelse, om du forstår hva jeg mener med det, «men  den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» (Jes 66:2).

   Ha håp. La oss stanse ved et par ting, når det gjelder dette.
   Vi må aldri forkynne folk, at det å bli en kristen, det å være en kristen, er noen slags «dans på roser.» At det er å vandre gjennom livet på toppene. Det vet enhver som har levd noen år i et sant samfunn med Gud, at det ikke er. Tvert imot så får du del i lidelser som er ukjente for denne verdens mennesker. Men du har fått et håp, og det et levende håp.
   Noen tider er det riktignok slik at Herren er deg følbart nær. Det er virkelig et liv på Tabor. Men så er vi heller ikke fritatt for de dype og mørke dalene. Da er det håpet - det håp som Han holder levende i oss - som holder oss flytende, og fører oss igjennom.
   Tenk nå på det motsatte, tenk å møte livets trengsler uten håp!
   Nå halter riktignok alle bilder, men det kan nå gi en pekepinn iallfall: Tenk deg at du ligger og driver i den kalde sjøen, det er mørkt og det er uvær - uten håp! Det ville være en svær ting, ikke sant! Eller om du tvilte på redning. Det er jo ikke sikkert at jeg blir berget! Kanskje, men det er vel ikke sannsynlig osv. Se på dette i forhold til det å ha et levende håp. Hvor du ligger der, i nøyaktig den samme situasjon som disse - det er svært så ubehagelig, men du vet at det bare er tale om en tid, så blir du berget ut av dette! Det er en der som har makt til å redde deg, og som vil.
   Og så den andre ting angående dette håp som Skriften gir: Du synes din tro er så svak - ja, du vil helst ikke kalle det tro i det hele tatt. Du kan i beste fall strekke deg til å kalle det et håp. Det blir nærmest som disse som her i teksten står og ser på det nye tempel, og måler det mot det som var: Det er ikke rare greiene dette her!
   Men nå skal jeg lese noe om dette håp - som du kanskje ikke ser så stort på - noe du kanskje ikke har lagt merke til, for hadde du det, så hadde du ikke sett så smått på dette håpet. Det står i Rom 8:24: «For i håpet er vi frelst!»
   Ikke slik som du gjerne ser det: Jeg håper nå på Jesus - akk ja, kanskje blir jeg da frelst, jeg også, tross alt! Nei, i håpet er du frelst! Det er hva Guds ord forkynner om det!

   Vi er av naturen akkurat som disse jødene vi leser om i teksten - vi er opptatt av det ytre, det som ser stort ut. Og når det synes stort og herlig, og når vi er mange osv., da er vi frimodige og vel til mote. Altså grunnet på hva øyet ser, og ut ifra hva vi er i stand til å bedømme, og ikke på grunn av hjertets tro!

   Ja, jo, men det er nå snart å bli mismodig, sier vi da. Som om det unnskylder det. Vi blir mismodige nettopp fordi vi holder oss til det som er stort i våre øyne, i stedet for å holde oss til Guds ord.

   Disse jødene så på det ytre - de sammenlignet det de så med det som før hadde vært, og da syntes de ikke dette var noe særlig. Men det var jo ikke bygningen i seg selv som var noe - denne bygningen vitnet bare om at Herren selv var iblant dem, og med dem. Det var jo det som var det store. Men det så de ikke, nettopp fordi de så på det ytre. Og når Herren hadde forlatt dem i deres frafall og opprør og avgudsdyrkelse, så hjalp det dem ikke at de hadde bygningen der - om den var aldri så staselig og stor!
   «Vær frimodig, alt folk i landet, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Det paktens ord jeg gav dere da dere drog ut av Egypt, skal stå fast. Min Ånd skal bo iblant dere. Frykt ikke!» (v.4-5).
   Det var dette bygningen vitnet om! Bygningen i seg selv var jo, som nevnt, uten betydning utover dette.

   Den åndelige betydning av det vi leser i teksten vår, er også forholdet mellom den gamle og den nye pakt. Den gamle pakts herlighet var synlig - det var Guds åpenbaring på Sinai, det var det herlige templet i Jerusalem med tempeltjenesten osv.
   Den nye pakts herlighet - som er mye større - er skjult, som under et dekke, selv om den er åpenbar. «Skjult, men åpenbar,» som det heter i sangen om den kilde som her rinner.

    Den er likesom skjult under et dekke for oss, fordi vi ser etter det synlige, det som er stort i våre øyne. Men hør hva apostelen kaller det: «Forkynnelsens dårskap!» I sin visdom fant Gud det for godt å frelse dem som tror, ved den, sier Ordet. (1 Kor 1:21).

  Du og jeg blir altså ikke frelst bare ved å holde oss til noe som har lite verd i verdens øyne, men er dårskap for den!
   Å nei, når det kommer til det synlige, så er den gamle pakts herlighet så mye større. Men når det kommer til det som ikke er synlig - det som troens øye ser - da faller den gamle pakts herlighet igjennom. Da mister den all glans! Når du i Guds Ånds lys får se herligheten i Jesu Kristi åsyn - Han som kommer nettopp til deg - som må si at du har fortjent det minst av alle - og forkynner: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åp 1:18).

   Han har nøklene til døden og dødsriket, sier Han. Hva er det for nøkler, mon tro?
   Det skjønner vi vel mer av, når vi hører ordet: «Syndens lønn er døden!» (Rom 6:23).
   Slik har Han altså låst opp denne døren for deg - ved å ta syndens lønn i ditt sted.
   Og så er det bare noe av det Han har kjøpt deg med sitt blod, med sitt liv. Han sier også til sine: «Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.» (Joh 14:3).

   Evangeliet er helt ufattelig, når det begynner å gå opp for en synders hjerte. Ved profeten Jesaja sier Herren til folket: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.» (Jes 43:24).
   Legg merke til - Han sier ikke: Du har også gjort dette! Men, du har bare ...!
   Og så sitter jeg da og hører om friheten fra døden, og om å få leve i Guds samfunn allerede her på jord, og siden i en evig himmelens salighet. Og tenker - hva må til for at jeg skal fortjene dette? For all fortjeneste er jo utelukket slik som jeg er nå. Det sto riktignok dårlig til med meg den dagen jeg ble en kristen, men verre er det jo at jeg nå, etter alle disse år, fremdeles må si: Jeg har så visst ikke fortjent et fnugg av Guds herlighet!
   Og så får jeg se at fingeren fra himmelen - den som døperen Johannes hadde fått del i - den peker ikke på meg, men på det Guds Lam som bærer verdens synd! (Joh 1:29). Og så sier den: «Se der! Se, det er en som har fortjent det for deg! Det er Jesus fra Nasaret!»
   Slik fortsetter da også det ordet hos Jesaja som taler om våre synder og overtredelser - og da må du høre etter: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» (Jes 43:25).

   Det var en forkynner som ble kalt til et dødsleie. Det var en kvinne som var så anfektet med tanke på det som lå foran, og fant ikke fred med tanke på det. Da leste han dette ordet fra Jesaja, igjen og igjen, og plutselig så rant lyset: Det er jo Herren som gjør dette! Ikke jeg!
   Og han sier siden noe som dette: Tenk om jeg hadde sagt: Nå gjenstår det bare at du tror det, eller noe lignende! Da ville det mennesket være fortapt!
   Nei, nåde dreier seg om noe du er gjenstand for, uten å ha fortjent det. Det er noe som kommer deg i forkjøpet! Som Lina Sandell sier det i sangen: «Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint!»
   Hører du det, du som strever: Du kommer for seint! For Gud er deg alt nådig! I sin Sønn Jesus Kristus åpenbarer Han deg det! Han har sendt sin Sønn til jord som frelser! Det er da vel ingen grunn til å tvile!

   «Er det ennå noen igjen av dere som har sett dette hus i dets første herlighet? Og hva synes dere om det nå? Er det ikke som ingen ting i deres øyne?» (v.3).
   Dette var spørsmålet de fikk - de som nå så på det nye!
   Ja, det var som ingen ting i deres øyne! Men hør Herrens ord om det: «Men vær nå frimodig...! sier Herren. Vær frimodig, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere!»
   Og nå, når du hører dette ordet til slutt, så må du ha den nye pakt for øye: «Jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud. Dette siste huset skal få en større herlighet enn den det første hadde, sier Herren, hærskarenes Gud. Og på dette sted vil jeg gi fred, sier Herren, hærskarenes Gud.»
   Hør dette ufattelig fine Han sier her om Jesu Kristi evangelium - om den gjerning Han utførte for oss: «Og på dette sted - på dette sted - vil jeg gi fred, sier Herren, hærskarenes Gud.»
   Hører du ikke da Jesu ord: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Joh 14:27).
   Ja, denne fred kunne Han etterlate oss, for Han vant oss den ved sitt eget blod!

   Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg,
Men einast nåden din er stø og stendig.
Visst har eg lite elska og lite ottast deg,
Og enno er min kjærleik høgst elendig.
Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den
- Då hadde eg gått under, men sjå, eg lever enn!
Eg einast av din frie nåde lever.

E.K.