Tilbake            
                                               Såmannssøndag

 

 



 

 

Ordet vender ikke tomt tilbake el. Herre, styr du mine tanker!

Jes. 55, 8 - 13

  Vi skal konsentrere oss særlig om de to første vers i teksten her - v. 8 - 9:

   8. For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. 9. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker. 10 Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, 10. Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, 11. slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha framgang med alt som jeg sender det til. 12. For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres frem. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene. 13. I stedet for tornebusker skal det vokse opp sypresser, i stedet for nesler skal det vokse opp myrter. Det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn som ikke skal bli utslettet.
 

   Ja, slik taler Herren i formanings form og opplyser hver den som vil se, om denne sannhet. Vi er alle avveket og etter vår naturlige sans, uten forstand på Herrens veier og tanker. Korsveien! Der hvor alt menneskelig møter sin dom og sin død. Alt vårt som vil reise seg og rose seg, det møter sin dom. Bare Herren står det om den dagen da Gud skal holde dom. (Jes. 2,11).

   Dette vil vårt stolte og hovmodige hjerte ikke bøye seg for, før Herren har fått ta oss i sin skole. Da blir vitnemålet som salmistens: «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord». (Slm. 119,67). For før jeg ble ydmyket spurte jeg ikke Herren til råds, men fulgte mine egne syner. Og resultatet ble følgelig skade for Guds folk, og ikke gagn som det var tenkt til. Å, våkn opp for alvoret her! Spør meg, sier Herren.

   Det er i den ydmyke og bøyede sjel Guds nåde får flyte fritt inn, og deretter ut til andre. Den stolte står Han imot. (1 Pet. 5,5).

   I sanne vekkelsestider skjer alltid det, at det menneskelige, det kjødelige får sitt dødsstøt, og sønderknuste sjeler får flytte inn i og opplives ved Guds nådes evangelium.
   Det ser vi også i Skriften når lovens ord traff hjerte og samvittighet. «Hva har vi gjort?» «Hva skal vi gjøre, brødre?» osv. I slike tider var det Herren alene som var stor, og den som bygde Guds rike var Hans Ånd. Og så lenge de fikk leve i denne nåde og eie visshet om barnekår hos Gud, lå det dem på hjerte å bringe evangeliet ut, for de så i det hele verden renset i Kristus. Og Gud sørget for, blant annet ved å tillate forfølgelse, at de ikke fikk slått seg til ro og etablert seg. Med de ble drevet stadig videre.
   Det var det Ordet de var frelst ved som sto i sentrum, og de hadde ikke noe annet å ta vare på her i verden, enn det evangelium Herren hadde betrodd dem. Det fikk de eie, det fikk de glede seg i og det fikk de bringe ut. De var fri! De tjente Herren!

   Så gikk årene, de skiftende tider hadde også innvirkning på de troende. Den første vekkelsens glød døde hen, og følgelig ble verden - både den religiøse og den åpenbare - mer forsonlig stemt. De troende kom inn i en «smul havn» for kjødet. Og når ikke lenger Åndens liv og åpenbaring «bruste» og gav mål og mening, måtte de finne noe selv. Når Herren ikke lenger bygde, begynte de å bygge selv, i stedet for å vende seg til Ham i denne nød. Og de begynte å etablere «kirkesamfunn» - som ikke nødvendigvis er det samme som de helliges åndssamfunn. Nei, det kan tvert i mot være noe i stedet for de helliges åndssamfunn. En menneskeopprettet erstatning. Et surrogat for det som er gått tapt.
   Nå var de ikke lenger fri. Nå hadde de fått en ny «herre,» nemlig «kirken.» Som om man kunne tjene to herrer! Derfor ble etter hvert tanken slik, at det å tjene «kirken» var ett og det samme som å tjene Herren.

Den uhyggelige utvikling innen denne «kirke» (Pavekirken), viser jo klart at så ikke var tilfelle. Det var mennesketanker, og frukten ble som alltid da, ikke Guds vei.

E.K.

   Kristen «organisasjon» er nødvendig (Gud er ordens og ikke uordens Gud) og tjenlig så lenge den fungerer som tjener for Guds nådegaver, men blir en motånd straks den begynner å bygge og tjene seg selv.
  
Her trenger vi virkelig å få del i Guds tanker, og leve i dem. For her er vanskelig å skjelne. Men Gud alene skal du tilbe! Det kan være en pekepinn for oss i dette.
   Det er slik med mange av disse kirkesamfunn, at skal du bli innlemmet i dem, må du sverge denne «kirke» troskap. Den inntar etter hvert Guds rolle overfor sine medlemmer og krever både kropp og sjel.

   Vi ser også at i den første tid hadde de som sto utenfor age for Guds menighet. Det var åndskraft! De erkjente dens hellighet. (Ap.gj. 5,13). Og det var heller ingen (spesielt ikke i forfølgelsestidene) ytre glans. Det var ikke «noe å være med i» for det kjødeligsinnede menneske. Det var for dem som levde med Herren, og derfor ikke var opptatt med det ytre, men «det får koste hva de vil, men jeg må hjem til himmelen». Og Guds rike gikk frem.

   Det var annerledes den gang «kirken» var noe å være med i, hadde makt og innflytelse - ja, nærmest all makt - og en reiste katedraler som monumenter over seg selv. Men da ble den også - som Skriften vitner om Babylon - et tilholdssted for onde ånder, et fengsel for hver uren ånd. (Åp. 18,2). Uren!  Urenset! Ugjenfødt!

   Til frihet har Kristus frigjort oss! Bli ikke trell av mennesker, skriver Paulus til Guds folk. La oss vokte oss og be om Guds nåde til å ta vare på det Han har betrodd oss. Be for den organisasjonen du er i, at den må få være tjenlig for Ham og bli bevart som et åndssamfunn, hvor vi får tjene hverandre med den nådegave hver har fått. Djevelen søker å splitte opp og ødelegge de helliges samfunn, for om ikke vi forstår den enorme betydning det har, så gjør han det.

   Men det som det fremfor alt er om å gjøre for oss, er ikke å få alle mulige ting rett. Bibeltroskap, lekmannssyn, rett syn på virksomhet og tjeneste, osv. Alt dette kan du ha full orden på, uten å eie liv i Gud. Kriteriet er ikke at man vil være tro (ville ikke fariseerne og de skriftlærde nettopp være tro?), men at en selv får leve i evangeliet. Først da blir alt dette andre som her er nevnt, og som er viktig nok, sant rett.

   Her er nok av elementer i historie og nåtid som mer enn villig vil bruke uenighet i slike ting, til å trekke disipler etter seg (Ap.gj. 20,30) - omvende folk til sitt syn! Men den som selv får leve rett med Gud, han vil alltid peke bort fra seg selv og sitt «parti», hen til det Guds lam, som bærer verdens synd. (Joh. 1,28).

   «Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din hellige ånd fra meg!»