Tilbake            
                                               Pinsedag

 

 

 

 

 

Guds livspust og livets tre el. Av jorden!

1 Mos 2:4-9

   4 Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt. På den tid da Gud Herren* gjorde jord og himmel, 5 fantes det ennå ingen markens busk på jorden, og ingen plante på marken var ennå grodd frem, for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ikke et menneske til å dyrke marken. 6 Men en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate. 7 Gud Herren formet mennesket* av jordens** støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. 8 Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. 9 Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt.
(Hebr. Adam og Adamah)

   Kanskje du tenkte at jeg skulle gå i gang med debatten om skapelse kontra evolusjon, når jeg tar for meg en tekst som denne, men nei, det var noe ganske annet som stanset meg her.
   «Av jord er du kommet, til jord skal du bli -» Ja du kjenner vel dette fra begravelsesritualet. Dette sies ut fra tro på nettopp hva vi leser her i teksten: «Gud Herren formet mennesket av jordens støv.» (v.7a). Og når Eva siden ble dannet av Adams ribben, så var følgelig også hun dannet av støv, jord – nemlig det som er av oss kontra det som er av Gud. Gud som er ånd, som Jesus sier i Joh 4:24. Eller som Paulus omtaler Jesus selv i 1 Kor 15:45, som en ånd som gir liv - eller en levendegjørende ånd, som det tidligere var oversatt. Mens vi altså er materie - jord, støv.
   Vi kan foregripe sakens gang noe, og peke på hva vi vet om denne skapningens endelikt – den ble forført av Satans, denne snikende slangens bedrag, og bedraget besto i en forespeiling om et middel som skulle gjøre dem til noe annet og mer enn hva de i utgangspunktet var. Det var en drøm som ble knust i samme øyeblikk overtredelsen ble begått, og istedet for noe mer, ble de noe langt, langt mindre, noe som rett og slett ble forkastet av Gud. De ble regelrett kastet ut av Guds hus – drevet ut av hagen de var satt i, som det står, og kjeruber med flammende sverd ble satt til å vokte inngangen.
   Hvilket fall og hvilken skjebne! - må vi utbryte om dette går opp for oss som virkelighet og ikke bare en gammel historie. Dette skjedde! Og da vil jeg spørre: Vet du at dette er deg og meg? Det er bare støv igjen av det som engang var!

   Men mennesket har aldri helt gitt opp denne drømmen som ble plantet i det i Edens hage. Dette bedraget lever fremdeles i oss – vi kan bli noe mer dersom vi osv.! Derfor er vi i utgangspunktet så åpne for den falske åndsinnflytelse, som nettopp lover og lokker med at vi skal bli noe mer, dersom vi bare osv. - i motsetning til denne levendegjørende ånd, som åpenbarer oss hva vi i virkeligheten er, og gir oss liv i seg - liv i Jesus!
   Det første synlige tegn i et enkeltmenneskes liv på dette - at vi kan tekkes Gud og heve oss opp ved noe eget - åpenbares i Kains offer, det han ved sitt eget strev hadde drevet frem av jorden. Ved det ville han tilfredsstille Gud og vinne en posisjon der. Men vi vet hvordan det endte! Det første store synlige tegn vi ser på dette i folkehavet er det berømte Babels tårn, som skulle nå helt inn i himmelen! Legg merke til det! - det er tilbake til himmelen mennesket vil! Men alt lys er gått ut hva Gud og himmel angår, så det famler i mørket! I åndelig mørke! Det vil inn dit slik det er i seg selv, og ser ingen grunn til forandring. Hvor lenge tror du da at det ville vært en himmel?
   Siden ser vi det samme i alle disse hærførerne som ville vinne hele verden – legge den under seg. Under seg! Det er nettopp et utslag av djevelens forførelse: «Dere skal bli som Gud osv.»
   Det er nettopp det samme som viser seg i all religionsutøvelse, hvor mennesket vil oppnå noe hos Gud ved egne gjerninger, eller egen kvalitet. Den ugjennomtrengelige muren alt slikt blir knust imot heter Guds nåde! Guds nåde knuser alr vårt!
   «Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger,» skriver Paulus i Rom 11:6. Ser du hva som blir knust her?
   Derfor er det også så mange som vil ha loven fremfor evangeliet, for den appellerer til oss - evangeliet derimot taler om en annen i stedet for oss.

   I den siste tid, før Jesus kommer igjen til jord, skal det ifølge 2 Tess 2:3, stå frem en som kalles syndens menneske, fortapelsens sønn, det er han som også kalles antikrist. Hele djevelens vesen, gudfiendskap og ondskap topper seg i ham – men det er mer å si om dette begrepet syndens menneske – fordi all den sannhet Gud har åpenbart i verden ved sitt Ord og ved sin Ånd, er blitt forkastet og satt til sides, vil mennesket i det store og hele stå frem som den synderen det i virkeligheten er, uten hemninger. Hva Guds ord sier er rett eller galt betyr ikke noe for det: Vi vet best!
   Vi kan lese en profeti om det i Sal 2:1-3: «Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot Hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!» Syndens menneske står frem, som en følge av dette!
   Nå vil jeg spørre deg som kan hende oppfatter deg selv som en opplyst kristen: Ser du noe av dette i dag? At syndens menneske står frem, kaster av seg alle bånd og fremstår i egen autoritet!
   Vi har opplevd i vår historie ideologier som fscisme og kommunisme for eksempel - i kjølvannet av disse er det så mange offer, at dersom du samlet dem og de som ville blitt deres etterkommere, så ville det blitt det klart mest folkerike land i Vesten - flere hundre millioner! - Og hør! - den ene ideologien ville skape paradis på jord, den andre ville ta kontroll, rett og slett! «La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!» Og se resultatet!

   Men dette er tross alt to begrensede ideologier - i dag er det ikke en ideologi nedfelt i bøker, men likevel en ideologi. Taler ikke om politikk nå, men mennesket uten Gud. Å mene det vel, holder ikke, om du har forlatt Gud!

   Når det gjelder forførelse, skal vi være klar over at det alltid kommer snikende. Det kommer jo også fra slangen, og det fremstilles alltid som noe som er godt for oss å eie – ja, som om det er fra Gud selv! I dag møter vi en teologi – ja, for det er en teologi – som sier at du som menneske, har en uendelig verd
i for Gud. Dette har du sikkert hørt mer enn en gang, for det er snart den gjengse teologi, men den er av slangen og ikke av Gud!


   Hørte en amerikansk predikant fremstille det på denne måten: Om du for eksempel betaler fem millioner for et hus, så er det jo fordi du mener det er verdt det. Betaler du en million for en bil, så må det jo være fordi den er verdt det. Du ville ikke betalt det for en rønne eller et vrak. Og så kommer konklusjonen - mennesketanker de luxe: Da Gud altså betalte for oss med det dyreste Han hadde, nemlig sin Sønns blod, må vi følgelig ha en uendelig verdi! Høres logisk ut – ja, etter mennesketanken, men denne teologien kan bare overleve så lenge den er løsrevet fra Guds ords sannhet. Dette er mennesketanker som erstatter Guds tanker.

   Vi leste fra skapelsesberetningen: «Gud Herren formet mennesket* av jordens** støv.» (v.7a).
   Her er to ting som nevnes, det er mennesket og jorden, som det er tatt av. Menneske på hebraisk er Adam, og jorden er Adamah. Så nært har altså Gud knyttet det til mennesket at det er av jord.
   Om Gud da ikke hadde gjort noe mer, hva ville mennesket da ha vært? Jo, en livløs leirdukke. Men Han gjorde noe mer -: «- og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.» (v.7b).
   Det var altså det som var av Gud, som gjorde denne skapningen til noe mer enn støv! Hva da når det som var av Gud forlot den? - hva var da tilbake? Jeg må få lov til å overlate svaret til deg, så blir det ditt og ikke mitt! Men svaret er opplagt, ikke sant?
   Her kan vi også tenke på Guds ord til oss i Sal 103:14: «For Han vet hvordan vi er skapt, Han kommer i hu at vi er støv.» Og i dette ligger den egentlige grunnen til Guds frelse av oss – altså den grunn Han finner i deg! For det er en grunn i Gud til frelsen og en grunn i deg – som vi også skal komme inn på nå mot slutten.

   Altså, Gud frelser deg ikke fordi du har en slik uendelig verdi i deg selv – det er en teologi av antikristens ånd egentlig, det skal du være mektig klar over – anti betyr ikke bare imot, men også i stedet for, og det er nettopp hva som skjer ved denne teologien – mennesket tar Guds plass. Ser du hvordan det sniker seg inn?
   Ja men, hva er så grunnen i oss til at Gud frelser oss da? Din elendighet, din fortapthet, din nød. Du har ingen egen verdi for Gud i det hele tatt – du er kun en forkommen synder og opprører – nei, grunnen til at Gud frelser deg er medynk, fordi Hans hjerte er fullt av barmhjertighet, kjærlighet og miskunn! Når Gud frelser deg, så heter det at Han forbarmer seg over deg! Du er elsket av Gud - det er det ingen som helst tvil om - men grunnen er å finne i Ham, ikke i deg!
   Får du flyttet blikket nå? Gud frelser av nåde! - og ingen er så glad for det, som nettopp den hjelpeløst fortapte synder, for hvems hjerte nettopp dette går opp i all sin herlighet! Da er frelsen fast som klippen! - den er jo alene grunnet på Guds nåde! Den som er åpenbart i Jesus Kristus som korsfestet nettopp i mitt sted! Dette er det livets tre midt i hagen, som teksten vår vitner om! Det de ble drevet bort fra på grunn av fallet, det er det nå åpnet adgang til i Jesus Kristus. Der er du gitt det evige liv!

   Ja, vi er verdifulle for Gud! Ved hva? Det sier Jesus deg i Joh 16:27: «For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.» Se det ja! - det var noe annet! Her er barnekåret gjenopprettet igjen!
   Men hva da med den som ikke har elsket Jesus og ikke trodd at Han er utgått fra Gud? Står det noe om det? Ja, i Joh 3:36. kan vi lese: «Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» Ja vel! Tydeligvis ikke mye av verdi Han finner der da! Nei, overhodet ikke noe!
   La det bli alvor! All forførelse fører i fortapelse, samme hvor søtt det smaker på veien!
   Må tenke på det ord apostelen Paulus skriver til sin unge venn og medarbeider Timoteus i 1 Tim 4:16: «Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.»

 
  Alene i håp til Gud
Min sjel er stille.
Han redder meg sikkert ut,
Meg usle, lille.

E.K.