Påskedag

   Her er en sjel som har levd i verden, og for verden - i og for sitt eget - men så fått med Herren og Hans frelsesvilje å gjøre. Og når Gud skal åpne et menneskes øyne, da kan det gå temmelig hardt for seg, som også denne salmisten vitner: «Hårdt tuktet Herren meg!» (v.18a). Men så kommer det befriende vitnesbyrd: «- men til døden overgav Han meg ikke!» (v.18b).
   Tvert imot hva det syntes som for ham selv, var dette veien til livet for ham. Gjennom dette skapte Gud ropet etter frelse i hans hjerte: Gud frels meg! Gud hjelp meg!
   Det forstår vi av det han vitner her: «Jeg vil prise deg fordi du svarte meg og ble meg til frelse.» (v.21).

Kanskje har det ofte steget opp rop til Herren fra ditt hjerte også? Det er blitt så trangt for deg.
Vi vil så gjerne ha gode dager her i verden - og Gud unner oss det så gjerne - men gode dager er farlige for en troende. Derfor kommer så ofte tukt og trange kår over den Han elsker. Han vil holde deg på den vei som er for smal til at du kan gå på den ut fra ditt eget. Den bærer navnet: Livets vei! Eller: Den vei som fører til livet!

Hva er det salmisten får se, midt i sin strid? Herren drar sløret til sides for ham, så han ser det som det vitnes om i en annen salme: «Hos Herren Herren er det utganger fra døden.» (Sal 68:21),
Han fikk se at «den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein.» (v.22). Den som alt var bygd på! Han fikk se Jesus! Han er Livet! Han er også Veien! Det finnes ingen annen utgang fra døden, enn Ham!

   Hvor vant så Jesus oss dette livet? Hvor vant Han en evig forløsning for oss? Jo, der hvor det ser ut som om Han tapte alt! Der hvor Han tapte selve sitt liv, der vant Han livet for oss!
   Når du hører Paulus' vitnesbyrd om Ham som ble fattig for at vi skulle bli rike, er det nettopp så dypt Han steg ned. Ikke engang livet fikk Han beholde. En kan ikke bli fattigere enn hva en er i døden. Og dette steg Jesus frivillig ned i for din skyld.
   Og så står da fiendene - både de som vil fortsette å leve i sin åpenbare synd, og de som vil fortsette i sin egen rettferdighet - og ser på Ham som henger der på korsets tre, og de har Guds eget ord på, at «forbannet er hver den som henger på et tre.» (5 Mos 21:23; Gal 3:13).
   Å, hvor sikre de var på at de nå var kvitt Ham, og at det var med rette Han døde der, åpenbart under Guds dom og forbannelse. Nå så de jo med egne øyne - og med Guds eget ord i hånd - at de ikke behøvde å ta noe hensyn til Hans ord mer. Det ord som så ofte hadde stukket dem!

Men Jesus hadde allerede forkynt hvorfor de befant seg i den situasjonen: «På dem blir Jesajas profeti oppfylt som sier: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem.» (Matt 13:14-15).

Men så fortsetter teksten, og beskriver en helt annen gruppe mennesker - og blant disse befant også salmisten vår seg: «Men dere - salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører.» (Matt 13:16).

   Tenk deg, ved korsets fot står to helt forskjellige grupper mennesker og ser to vidt forskjellige ting i det som skjer der oppe på korsets tre - og begge ser det ut fra Guds ord!
   Men den ene har ved Ånden opplyste øyne, den andre har bare sin naturlige forstand - som med andre ord heter tilklinte øyne. De som ble tilklint av djevelen allerede på fallets dag.
   Blir ikke de vasket rene og legt ved Jesu Kristi øyensalve (Åp 3:18), ser du ikke sant i Guds ord.

Den ene gruppen så: Han er under forbannelse! Og så langt var det helt rett. Men så trekker de den gale konklusjon: Ingen som er under forbannelse kan være av Gud! Denne konklusjon trekker de altså, selv om profeten Jesaja hadde vitnet om dette så mange hundre år tidligere - og de hadde det nedskrevet i den bok de var opplært i fra barndommen av: «Ved trengsel og ved dom ble Han revet bort. Men hvem tenkte i Hans tid at når Han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff Ham?» (Jes 53:8).
Det var vår forbannelse Han bar! Han ble en forbannelse for oss! (Gal 3:13). Det er oss syndere Faderen ser på korsets tre - og når Han ånder ut der, så har du sonet for dine synder! Kan du se det?

Vi skal vende oss direkte til teksten igjen: Se for deg situasjonen der på Golgata - på og omkring korset. Der henger den bygningsstein som bygningsmennene forkastet! - Ja, kunne Han bli mer grundig forkastet enn det du ser der? - Og så hører du teksten - vitnesbyrdet: «Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde oss og glede oss på den!» (v.23-24).

   «Av Herren er dette gjort ...!» «Dette er dagen som Herren har gjort ...!» La oss glede oss og fryde oss over det som skjer der, står det.
   Det er som Jesus sier til sine disipler, idet dette ikke lenger bare er en profeti i Skriften, men tiden for oppfyllelsen er kommet: «Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men deres sorg skal bli til glede!» (Joh 16:20).
   Nettopp deres sorg, dette at Jesus ble tatt fra dem på denne måten, nettopp det skulle bli dem til glede! Slik handler Gud!

Gud så deg! Han så, og Han visste, hva du hadde fått i arv fra fedrene. Han visste at du var hjelpeløst fortapt, der du kom til verden, og ikke kunne forandre din situasjon. Det er da Faderen og Sønnen bestemmer denne frelse. Ikke engang det å stige ned i dødsriket i de største smerter og med fortapelsens angst i hjertet, er en for høy pris for Ham, når det gjelder din frelse! Han gjør det!
Det er jo det salmisten roper ut til deg nå: Se, Han har gjort det! La oss glede oss og fryde oss!

Det er naturlig for en kvinne å ha sorg og angst før en fødsel, sier Jesus, men det er jo ikke naturlig å ha det etterpå, når det hele er over, alt er gått bra og et velskapt barn er født til verden.
Likevel går så mange slik i forhold til Guds frelse, enda de har hørt det igjen og igjen, at Gud lot våres alles misgjerninger ramme Ham. Det er skjedd! Det er over! Offeret for synd er brakt!

En regning er en trasig ting, så lenge den ligger der ubetalt - og er den riktig stor så kan den ta nattesøvnen fra en - men idet den er betalt, er den tvert imot blitt et verdipapir du tar godt vare på. Og kommer noen og anklager deg for at du ikke har gjort opp for deg, så kan du gå og hente den frem. Der står det stemplet: Betalt!
Så må anklageren, enten han nå heter djevelen, Guds lov, verden eller ditt eget hjerte, bøye seg for verdipapiret, og gå med uforrettet sak.

Hør salmisten, hvor frimodig han vitner med blikket festet på soningen: «Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle om Herrens gjerninger. Lukk opp rettferdighets porter for meg! Jeg vil gå inn gjennom dem, jeg vil prise Herren. Dette er Herrens port, de rettferdige skal gå inn gjennom den.» (v.17 og 19-20).
Se for deg Kristi kors idet du hører disse ordene: «Dette er Herrens port, de rettferdige skal gå inn gjennom den.» (v.20).