«Israels barn gikk da bort og gjorde dette.» Slik slutter denne teksten vår. Og gi at det også måtte være vitnesbyrdet om oss – at vi hører blant dem som er gått bort for å gjøre som Herren har bydd oss, for å bli i tekstens bilde.
   Det var jo ikke dette at de strøk blodet på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene, som berget dem egentlig, dette var kun en frukt av et budskap som var blitt forkynt dem. Vi kan si at det var troens frukt. De trodde det ord som de hørte, og handlet på det. Du ser troen var først. «Uten tro er det umulig å være til behag for Gud,» kan vi lese i Hebr 11:6.
   Å, da må jeg tro! - tenker mange da, når de hører et slikt ord. Men sannheten er jo den, at det er ingen tro uten et forutgående budskap. Du må ha hørt troens ord. Du må ha vært gjenstand for det som virker troen. Og da kan vi lese de ord fra Rom 10, som nok er kjente for mange av oss, om ikke alle: «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord. » (Rom 10:13).
   «Men ikke alle var lydige mot evangeliet.» Vi er ikke vant til å tenke lydighet i forbindelse med evangeliet, men det taler Skriften ganske så klart om. Som vi jo leste det nå nettopp. Paulus skriver i Rom 2:16: «- på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.» Altså hvorvidt de trodde det eller ikke.
   Jesus sier like ut til den tvilende Tomas i Joh 20:27 – en av de mest kjente tekster i hele Skriften: «Vær ikke vantro, men troende!»
   Men om dette skulle stått alene, da kunne vi fortvilt alle sammen, for da var troen opp til oss. Slik forstår det loviske sinn – som finnes i oss alle – det umiddelbart. Men det gikk noe forut for disse Jesu ord til Tomas: «Deretter sier Han (Jesus) til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side.»
   Evangeliet ble åpenbart for Tomas! Og Tomas kom til tro: «Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud!» (v.28).
   Tomas var blitt en troende ved evangeliets åpenbaring, og oppfordres altså til å bli værende i det han nå har fått se. Det er med andre ord det samme som apostelen skriver i Hebr 10:23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet.»
   Du ser heller ikke apostelen overlater til våre svake krefter å holde fast, men han gir oss styrken idet han forkynner: «- for Han er trofast som gav løftet.» Altså er vår styrke denne visshet, at Han som gav oss løftet ikke vil slippe oss, men holder fast – er trofast. Trofast! Den faste klippegrunn. Den som ikke svikter. Den samme til alle tider, osv. Det er vår styrke, det er vår kraft til å holde ut – å få blikket festet på den sannhet og virkelighet, at Han ingenlunde vil slippe deg eller forlate deg.    Du ser alt springer ut av Ordet!
   Disse jødene, de trodde det budskap de hørte, så de slaktet påskelammet og strøk blodet på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene. Men alt dette hadde vært meningsløst om det ikke hadde gått et ord forut. Det er jo det tragiske med oss mennesker, at vi handler ut fra vårt eget, så ofte – uten Ordet. Så blir det ikke noe frelsende budskap, men religion, som vi ser det over hele verden – og i stor grad gjøres også budskapet i Skriften om til religion.
   Det var en eneste redning der i Egypt den dagen, det var å handle på Herrens ord. Egypterne kunne ha funnet på hva det måtte være – de kunne ha flyktet til verdens ende – dommen kunne de ikke unngå, for det var bare én redning fra den – blodet, Lammets blod!

   Apostelen fikk det oppdrag å forkynne evangeliet til hedningene, etter at jødene viste seg uverdige til det, som det står i Apg 13:46: «Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.»

E.K.

   Disse jødene Paulus og Barnabas sto overfor her, gjorde altså ikke det samme som jødene i Egypt – de trodde ikke Herrens ord, evangeliet, og ble stående uten redning fra det som skulle komme. Det gjør også du i tilfelle.
   Paulus viser i Rom 1:5, hva Herren ville med hans tjeneste: «Ved Ham (Jesus) har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for Hans navn.» I Rom 16:25-27 gjentas dette: «Men ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet - Ham, den eneste vise Gud ved Jesus Kristus, tilhører æren i all evighet! Amen.»
   Virke troens lydighet! Troens lydighet er altså noe helt annet, enn den lydighet loven krever av oss. Troen er altså noe som virkes i et menneskes hjerte. Og skal noe virkes kreves et redskap – og dette redskap leste vi om i Rom 10:17 - Kristi ord.
   Du og jeg kommer ikke til tro – sann og frelsende tro – ved noe annet enn hva den tvilende Tomas kom til tro ved. Og hva leste vi da? Jo: «Deretter sier Han (Jesus) til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side.»
   I en sang heter det: Han kjennes på sårene, Han fikk for fårene. De sanne troende kjenner alltid Jesus på dette – Han som bar mine synder på sitt legeme opp på korsets tre.

   Det kunne nok være mange slags tilstander i de jødene som satt bak døren der i Egypt denne dagen, men det holdt. Blodet holdt! Du som ikke vet deg noe annet til frelse, enn dette blodet som ble utøst til soning for dine synder – det holder!

   Noen Bibelvers til slutt – og ha da det for øye, hvordan det gikk jødene denne dagen i Egypt: Sal 22:6: «De ropte til deg og ble reddet. Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme.»
   Sal 25:3: «Ja, ingen av dem som venter på deg, skal bli til skamme.»
   Jes 49:23: «Du skal kjenne at jeg er Herren, og at de som venter på meg, ikke skal bli til skamme.»
   Joel 2:27: «Jeg er Herren deres Gud, og ingen annen. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.»
   Rom 5:5: «Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.»
   Rom 9:33: «- som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.»
   Rom 10:11: «For Skriften sier: Hver den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.»
   1 Pet 2:6: «For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.»

   Det burde jo holde – men noen vil likevel spørre: Ja, men hvordan kan jeg være så sikker på at det er for meg, her tales så mye om tro og tillit, og jeg føler meg så vinglete, når det gjelder dette. Et veldig enkelt svar på det, er det mest kjente bibelvers i Skriften, nemlig Joh 3:16: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»
   Han døde jo ikke for den som hadde den sanne og rette tro og lignende – nei, Han ble gitt for verden! I Rom 5:6, kan vi lese: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.»
   Problemet er at du vil tro uten troens ord. Du vil hente troen ut av eget bryst. Hør Ordet!