Som vi ser av dette var det en forferdelig tilstand i dette folket da Herren kalte Jeremia til profet for seg - og vi skal merke oss dette at Jeremia var redd!
   Han skjønte nok noe av hva kostnadene ville bli - iallfall nok til at han ble redd.
   Og så ber han seg nærmest unnskyldt: «Å, Herre Herre! Se, jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er ung.» (v.6). Å, jeg vil bare være en vanlig ungdom som etablerer seg på vanlig måte og lever et gudfryktig liv i all stillhet - men profet! - en som skal stå frem og tale Guds ord til dette frafalne folket!: Å nei!

   Og dette folket var ikke bare et forbilde på et hvilket som helst folk, det er først og fremst et bilde på menigheten. Israels folk var rett og slett Guds menighet på jord - og nå var den råtnet fra topp til rot. Det er nemlig alltid slik det går til i denne sammenheng, det råtner ovenfra og sprer seg nedover. « - mot Judas konger, mot dets høvdinger, mot dets prester og mot folket i landet.» (v.18b).
   Hele menigheten!
   Hva er det vi ser i dag?

   Og Jeremia var redd. Det er vel noe å tenke på i dag, hvor vi ser alle disse som nærmest står og trår etter det de kaller profetisk gave - og hvor man ser at menigheter i vårt land sender bud på såkalte profeter fra England, U.S.A., Australia og hvor det nå måtte være fra - folk som kommer mot et klekkelig honorar selvfølgelig, og som lever i palasser i sine hjemland som en følge av sin såkalte «profetgjerning.»
   Jeremia derimot var redd!

   Men så står det noen fine ting her - Herren selv taler til Jeremia og trøster ham. - Først leser vi: «Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren.» (v.8). Og som vi leste i vår tekst: «De skal kjempe mot deg.» Det skal bli strid, ja - men så hører vi: «- men ikke få overhånd over deg. For jeg er med deg, sier Herren. Jeg vil redde deg.» (v.19).
   Vi skal se på noe her før vi videre stanser for noe av det fine Jeremia får høre i sin kallsopplevelse - for alt dette er ord også til deg, selv om du ikke som Jeremia er kalt til en bestemt profetgjerning. 
   «Jeg vil redde deg,» sier Herren. Tenk å få høre et slikt ord fra den evige, allmektige Gud! - Det er jeg som vil redde deg - det er jeg som har tatt på meg din sak - ja, det er jeg som er din sakfører! Liten sjanse for at du skal tape saken da vel?
   Men slik taler Han til den som har tatt sin tilflukt til Jesus. Vi kan si det slik: Den som har måttet ta sin tilflukt til Jesus, fordi han ikke fant noen redning i sitt eget eller noe annet! Det vil si, den som er blitt overbevist om sannheten, og derfor har det samme vitnesbyrd som disiplene: «Herre, hvem skal vi gå til? - Du er ... Du har ... osv.»

   Han skal berge deg fra dine fiender, både ytre og indre. Om de så slo deg i hjel oppnådde de ikke noe annet enn å sende deg direkte inn i Paradis, som vi ser det ved steiningen av den første kristne martyr, Stefanus - han så «himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!» (Apg 7:56).
   Han så Jesus hadde reist deg fra sitt sete ved Faderes høyre hånd for å ta imot ham.
   Og så kjenner vi Engesets sangstrofe om den fienden vi vel kjenner best av alle: «Argaste fiend ber du Djupt i din eigen barm.»
   Ja, vi kjenner vel den fienden! Men vi har gjerne et annet forhold til denne enn andre fiender. Ja, andre fiender vil nok Gud fri oss fra, men denne må vi likesom kjempe med selv. Hvor har vi nå det fra, i tilfelle? Nei, også her lyder det: «Jeg vil redde deg!»
   Bare hør nå: «Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd!» (1 Joh 1:7). - Fra all synd! - Og apostelens ord i Hebreerbrevet: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» (Hebr 10:19).
   Ifølge dette ord - er det mer som må til for at du kan trede frem for himmelens trone med frimodighet? - Noe mer enn Jesu blod som allerede er der?
   Merk deg at heller ikke apostelen var kommet «videre,» men fortsatt hadde sin frimodighet i dette - og i dette alene!
   Det er jo dette ordet - dette budskapet, Han redder deg ut av fiendens grep ved igjen og igjen - ved å minne deg på at Han allerede har nedkjempet denne fienden og kjøpt deg fri fra hans slaveri.

   Å du, hvor salig når du sitter der fortvilet over deg selv, all denne synd og svikt og nederlag og likegyldighet osv. - og så få høre budskapet! - Da har ikke denne fienden mer kraft til å holde deg fast enn hva en død mann ville ha! - Han frir deg ut!
   For denne fienden er i virkeligheten død, den fikk banesåret på korsets tre. Den er død for deg, og du er død for den, i Kristus!

   Og så dette andre Jeremia får høre: «Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene.»

   La du merke til hva som sto her? Når kjente Gud deg? Da du ble dannet i mors liv? Ja, Han kjente deg da, men her står mer: Før! leste vi.

   Og så har vi da denne bevegelsen iblant oss - som vinner stadig flere i vårt folk - som hevder at dette fosteret på begynnelsesstadiet ikke er et menneske ennå, og som de derfor kan fjerne fra mors liv.
   Her vet vi jo ut fra Guds eget ord hvordan Han ser på det.
   Det er altså en himmelropende synd!
   Vi kan frimodig tro det ut fra Guds ord, at de barn som en kvinne har mistet før de var fullbårne, de skal du møte igjen i himmelen en dag som fullverdige skapninger! «Før jeg dannet deg i mors liv,» sier Herren. Så var du altså til for Ham!
   Her sto det også noe underlig - fikk du det med deg? «Før jeg dannet deg ...»
   Ethvert menneske er av Gud! «- virket på forferdelig underfull vis,» som han vitner salmisten. (Sal 139:14).

   Så har dette ulykkelige skjedd da, at denne forunderlige skapning er falt inn under synd, har fått sitt indre menneske, sitt innerste vesen, forandret til å stå sin egen Skaper imot - ja, kan ikke være Ham lydig om du gjerne ville det engang! (Rom 8:7; se også Paulus' kamp i Rom 7).
   Det er jo nettopp hva både en vakt og en kristen erfarer - ja, jeg vil, men det lykkes ikke å fullføre.
   Nettopp her må du høre ordet fra din Gud: «Jeg vil redde deg!»
   Han er ikke bare vår Skaper denne Gud som presenterer seg for oss i Skriften - Han er også vår gjenløser! - Han er den som innehadde den nødvendige løsepenge - det var Hans eget blod! «Jeg vil redde deg,» sa Han, og det har Han også gjort! Denne Hans gjerning for deg, var fullbrakt da Jesus utåndet på korsets tre.

   Du har vel funnet din gjenløser i Skriften? Ellers har du lest forgjeves til nå!

   Det var derfor Jeremia ble kalt til profet også, for at noen av disse menneskene, om mulig, kunne bli frelst.
   Nå skal vi gå kort igjennom hele denne historien med få ord - og så håper jeg til Gud at du kunne hente deg noen trøst ut av det.
   De tok ikke imot Herrens budskap gjennom profeten Jeremia disse - og da er det bare én ting som står tilbake: Dommen!
   Hør hva budskap Jeremia nå får for sin egen del: «Og du, du skal ikke be for dette folket og ikke frembære klage og bønn for det og ikke trenge inn på meg, for jeg hører deg ikke.» (7:16). «Du skal ikke be for dette folket og ikke løfte opp klagerop og bønn for dem. For jeg hører ikke når de roper til meg i sin nød.» (11:14). «Herren sa til meg: Du skal ikke be om noe godt for dette folket!» (14:11).
   Nå hadde de passert en grense - og så vet vi av historien hvordan fiendehæren kom, trengte inn i landet, la dem under seg og førte dem bort til trelldom i Babylon.
   Og der slutter vel historien? - Et forkastet folk!
   Nei, dommen var riktignok tung, men forkastet var de ikke! Også med dette hadde Gud frelsestanker - for hør hva budskap de nå får høre ved profeten der borte i det fremmede landet: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren.» (Jer 29:11-14).
   Det er som om du hører et klagesukk like ut av Guds eget hjerte: Å, Israel, om du bare kunne forstå ditt eget beste, og vende om til meg!
   Forstår vi vårt beste? Han måtte føre dette frafalne folket inn i den største nød for om mulig få åpnet deres øre for budskapet.

   Så er det altså det som lyder også til oss nå: Du kan vende deg til Ham! - En åpnet dør, en åpen faderfavn, om du så har begått synder i en slik utstrekning og av en slik art at Han har måttet felle dom over deg på en særskilt måte! Hans tanker for deg er fremdeles dette at Han vil gi deg fremtid og håp! - Og det som har vært skal du få lov til å glemme likesom Han har glemt det, slettet det av sin hukommelse, som Han sier: «Jeg vil ikke mer komme det i hu!» - Han har glemt, gjemt og skjult det i sin Sønn, Jesus Kristus!
   Hører du virkelig dette?

   Du vet, i virkeligheten er vi alle bortført til «Babylon» - den åndelige forvirring og mørke, hvor Gud, den sanne Gud, er skjult for oss. Det skjedde på fallets dag, og derifra er det Han kaller oss tilbake til seg! Ifra mørke til lys, ifra Satans makt og til Gud, over i sin elskede Sønns rike! (Apg 26:18; Kol 1:13).

   Ennå lyder det: «Jeg vil redde deg!»

   Å, tenk at det var for meg
At Kristus på krossen hang.
No ser eg den livsens veg,
No syng eg den nye song.
En fallande, feilande syndetræl
Då føddes på ny ved Guds kjærleiks eld.

E.K.