Var visstnok bare en tenåring da han fikk kallet denne profeten.

   Profetens oppdrag, profetens kamp og ikke minst profetens hjelper. Dette fikk han med seg på veien: Den allmektige er med deg i alt som kommer på.
   Kanskje tenker du: Gid jeg òg hadde et slikt kall fra Gud! Gid jeg òg hadde et slikt løfte fra Gud! Men det er jo nettopp det du har!
   Dette er løftet fra Gud – ikke bare til profeten – men til enhver kristen. «- se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» kan du lese i Matt 28:20. Det er Jesu egne ord – den samme Herre som taler til profeten i teksten vår her.
   Noe vi skal legge spesielt merke til i dette oppdraget som han fikk - han skulle tale mot konger, høvdinger og prester, det vil si, de med makt, og det var jo svært nok, men han skulle også tale mot folket i landet! Så ville det altså ikke være noen støtte å finne der - han ville med andre ord få alle imot seg!

   Her står et ord, som er et ord til oss alle: «Vær ikke redd for dem!» (v.17). Mye av det som finnes av vranglære skyldes, som Skriften jo forkynner, forførende ånder – men ikke alt – mye av det skyldes rett og slett menneskefrykt. En har falt i den snaren som heter menneskefrykt, og så har en gitt etter noe her og litt der, og så skjer det som vi advares mot i teksten her: «Vær ikke redd for dem, så jeg ikke skal gjøre deg redd for dem!»
   Det er med frykt og beven jeg forkynner dette, for det er et stort alvor over det. «Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» - som vi leser i 1 Kor 10:12.
   Det kan ikke være stor tvil om at mye av kristenheten i dag befinner seg henholdsvis i den ene eller den andre av disse to grøfter, eller tilstander – inntatt av onde åndsmakter, eller av menneskefrykt!

   I 1 Kor 10:7, kommer apostelen med en advarsel, med henvisning til israelsfolkets fall i sin tid: «Heller ikke må dere bli avgudsdyrkere slik som noen av dem. Som det er skrevet: Folket satte seg ned for å ete og drikke, og de stod opp for å leke.»

   Stod opp for å leke! Det er ikke lenger noen gudsfrykt, for man kjenner ikke lenger Gud i sannhet - så man danser og leker!

   Når jeg står overfor dette, så gleder jeg meg storlig i den grad jeg får tro Guds løfte, men jeg frykter også inderlig meg selv. Og det er jo det vi alle har grunn til!

   I den gamle sangen «Vik ei fra mitt hjerte,» kan vi høre fra et av versene: «Vokt meg vel på ferden, redd jeg er for verden, redd jeg er for meg!»
   Redd jeg er for meg! Hvor er den tonen i kristenheten i dag? Det er vel verd å spørre, ikke sant?

   Er du grepet av menneskefrykt, min venn – gå til Jesus! Det er ikke noen synd Han ikke har sont for, forstår du. Men ikke prøv å fremstille deg selv som noe du ikke er. Prøv ikke å være sterk her! Du ser i Skriften hvordan det gikk med Peter, da han forsøkte å stå i egen kraft.

   Vi bekjenner ofte synder på en forunderlig måte – en måte hvor vi likesom berger noe av oss selv iallfall. En sier gjerne ikke til Herren: Herre, jeg ligger så under for menneskefrykt, jeg er så redd for mennesker i grunn, deres hån og spott, jeg er så feig og ynkelig. Å nei! - det blir for mye! Men: Herre, styrk meg! Herre, gi meg kraft! Så ligger det en slags ydmyk erkjennelse i det, for i og med at man ber om det, så bekjenner en jo at en mangler det – iallfall noe – men en unngår den verste dommen. Og den verste dommen, er gjerne sannheten!
   Den som ligger under for seksuelle synder - tenk bare på dragningen til porno på internett i disse tider - han sier gjerne til Herren – for han er tross alt skamfull når han kommer inn i lyset med det – Herre, styrk meg mot disse lyster, eller Herre, ta dem bort! Han sier ikke: Jeg er uren og derfor snar til urene tanker!
   Dere skjønner nok hvor jeg vil hen.

   Det er ingen redning utenfor sannheten! Det er sannhet Han vil ha! - at du kommer til Ham som den du faktisk er!
   «Vær ikke redd for dem, så jeg ikke skal gjøre deg redd for dem!» Guds nåde mot sin profet lyser i disse ord. Når menneskefrykten begynte å innta profeten, så visste han hvor det bar hen, og dette holdt ham i bønn til Gud – nær til Gud. Loven er tuktemesteren til Kristus! Den skal ikke gjøre deg sterk og from og god, men drive deg til Ham som er det! Hvordan i all verden skulle denne alvorlige advarselen kunne tjene profeten, om han ikke hadde en nådig Gud å fly til?
   Gud har lagt ut noen slike ting for oss, så vi skal forstå hvor små vi er, og holde oss til Ham. Hvem Han? Jo, den nådige Gud! Merk deg det! Han regner ikke med deg, som du gjerne tror, og iallfall hører så altfor ofte av dem som mener seg å forkynne Guds ord og vilje, men Han vil at du skal regne med Ham.

E.K.

    Bare for å tale for min egen del – det må jo være et fryktelig fall vi har fått del i, når Gud nærmest må kjøre meg nesegrus i grøfta, og det gang på gang, for at jeg skal regne med Ham alene. Endatil apostelen Paulus måtte gå denne veien gjennom hele livet. Veien som heter sannhets erkjennelse.
   Men takk at Han gjør det! Takk at Han tar seg av oss! Takk Ham for at Han tar seg av deg! For jeg håper du er av dem som har et snev av innsikt og erfaring av dette iallfall. Skal det være opp til meg, det minste – da er jeg tapt! Og jeg sier det ikke fordi jeg vil fortsette å leve i synd og umoral, men fordi min erfaring i Den Hellige Ånds lys, er nettopp denne, at alt må bero på Jesus alene.
   Jeg synes virkelig synd på dem som regner med en slags helliggjørelse i tillegg til den gave som er gitt oss fullkommen i Jesus Kristus. De vil få seg en skrekkelig overraskelse.

   Hør denne Herrens tale til profeten under det perspektiv, at det også er Hans tale til deg her og nå: «Og se, jeg gjør deg i dag til en fast borg og til en jernstøtte og til en kobbermur mot hele landet - mot Judas konger, mot dets høvdinger, mot dets prester og mot folket i landet.» (v.18).
   Fem ganger hører du her ordet, mot. «- mot hele landet - mot Judas konger, mot dets høvdinger, mot dets prester og mot folket i landet.»
   Guds ord er så visst ikke et moteord, som du ofte kan få inntrykk av i dagens forkynnelse, men et motord! Det taler imot noe. Det fordømmer verden. Det fordømmer det gamle menneske i deg. Det forkynner deg at du må bli født på ny, om du i det hele tatt skal se Guds rike – enn si, komme inn i det!
   Hør du! Hvordan kommer man inn i Guds rike? Jo, ved å høre og se noe bestemt! I Luk 10:21, møter vi Jesus på denne måten: «I samme stund frydet Han seg i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, og åpenbart det for umyndige.»
   Jeg var fristet til å si - skjult det for teologer og åpenbart det for lekfolk! Men også for teologer, når de er blitt små nok!
   Åpenbart det! Det er noe du får, med andre ord! Det er ikke noe du gjør deg fortjent til – og du har så visst ikke fortjent det etter hva du er av naturen – men heller noe du får for intet, gjerne idet du føler deg mest uverdig til det. For det er åpenbaringen av et verk, en frelse så fullkommen som Gud selv er det, som var ferdig for deg fra evighet av. Ferdig for deg, før du hørte om den, før du så den ved Den Hellige Ånds åpenbaring.

   La deg ikke forføre av all denne bløtaktigheten i dag, for Den Hellige Ånd er Sannhetens Ånd som går i rette med verden, og overbeviser om synd og om rettferdighet og om dom, som Jesus selv forkynner det i Joh 16:8. Men springer altså ut av Hans hjerte som er kjærlighet!
   Du vet om Gud bare skulle gå i rette med verden, uten å ha noen videre hensikt med det, da ville kun det skjedd som skjer på den siste dag. Da ville det vært ute med oss alle. Men Han vil drive oss til omvendelse. «Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» lyder det i Rom 2:4. Vet du ikke? Det er et direkte spørsmål til deg det - og et direkte spørsmål krever jo et direkte svar!

   Når jeg sier at det samme oppdrag er gitt deg som profeten her, så mener jeg ikke at du skal stille opp på kongens slott eller bispekontoret for den saks skyld - uten at du har fått det særlig pålagt iallfall - men at du skal være klar over din posisjon i forholdet til verdens ånd. Du har fått del i noe som er i motsetning til den. Kanskje du trengte å minnes på det. Herren har satt deg inn i verden, og Han sier til deg - Joh 17:16: «Du er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» Og - Joh 16:33: «Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.»
   Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg! Hører du Jesu kjærlighet nettopp til deg i dette? Å, om du kunne høre det! For at du - nettopp du - skal ha fred i meg! Han er vår fred, som vi hører av Ef 2:14.
   Du finner dette i et av de mest kjente vers i Skriften - hvordan Han tilveiebrakte deg denne dyrebare fred - Jes 53:5: «Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred,» - hørte du det? - «og ved Hans sår har vi fått legedom.»
   Den kjærlighet nettopp til deg, synderen, som åpenbares på Kristi kors er ufattelig og uendelig, men merk deg! Det er også alt som er gitt deg til frelse, det du ser der.