Alt har sin tid

Fork 3:1-2. 4-7. 11 a

   1 Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen. 2 Det er en tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å rykke opp det som er plantet,
   4-7 en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse, 5 en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, en tid til å ta i favn og en tid til å holde seg fra favntak, 6 en tid til å søke og en tid til å tape, en tid til å gjemme og en tid til å kaste, 7 en tid til å rive i stykker og en tid til å sy sammen, en tid til å tie og en tid til å tale,
   11a Alt har Gud gjort skjønt i sin tid.

   Vi skal ikke gå i detalj om de enkelt deler som nevnes her, men stanse noe for hovedbudskapet i teksten - Alt har sin tid!

   Dette er jo en tekst som passer utmerket på en nyttårsaften - en nyttårsvake. Ikke fordi det er noe eget i seg selv, for hver eneste dag er noe eget for den enkelte egentlig - se, du fikk ennå en dag! - men fordi vi minnes spesielt på det forgangne og det kommende på en slik dag. Det markeres på en særlig måte at noe ligger bak oss, noe vi aldri kan hente inn i gjen, fordi det er utenfor vår rekkevidde, og at det er noe nytt og ukjent som ligger foran oss.
   Kan hende du vil si, at det slett ikke er ukjent, for du har dine planer klare? Men da spørs det om det stemmer med Hans planer som har utmålt din tid på jord.

   Alt – absolutt alt – har sin tid, vitner Ordet. Gud har fastsatt tider for alt. Vi kjenner jo ord av Jesus, som i Matt 10:29: «Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres (eders) Far faller ikke én av dem til jorden.» Og i Luk 12:6: «Selges ikke fem spurver for to skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud.»
   Vi kjenner også uttrykket, når noen er gått bort: Hans eller hennes time var kommet, sier vi gjerne, i pakt med det Skriften lærer oss, at Gud har satt en tid for alle mennesker - ja, for alt! Det er også derfor Jakob oppfordrer eller formaner de troende i sitt brev, at de - når de har fremtidige planer - må si: «Om Herren vil, så får vi leve og kan gjøre dette eller hint.» (Jak 4:15).
   Altså i respekt for og minnelse på, at det er Herren som råder for liv og død.

   Men jeg er ikke sikker på om dette gjelder i enhver sammenheng for mennesket. Mennesket står i en særstilling også her i skaperverket. Som det sto i en særstilling i det fullkomne skaperverket, står det også i en særstilling i det falne skaperverket. Det står verre til med oss, enn skaperverket forøvrig. Dette mer enn antydes i vers som Jer 8:7: «Selv storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme. Men mitt folk kjenner ikke Herrens lov.» Og Jes 1:3: «En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ingen ting, mitt folk har ikke forstått noe.» Her ser du menneskets opprør imot Guds lover!
   Et menneske kan ikke legge en alen til sin livslengde, ifølge Jesu ord i Luk 12:25 - men kan det forkorte det? Jeg tror det! Jeg skal ikke prøve å slå det fast som en urokkelig sannhet, men jeg tror det – og mye tyder på det, både ut fra Skriften selv, og den erfaring vi gjør, det vil si, det vi ser i verden.

   En annen ting som også viser Guds suverenitet over menneskets liv - om et menneske ikke kan legge en alen til sin livslengde, så kan Gud det. Han er ikke bundet av disse lover, men tvert imot Herre over dem. Som vi ser det i tilfellet med kong Hiskia i 2 Kong 20:5-6a: «Vend tilbake og si til Hiskia, fyrsten over mitt folk: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede deg! I overmorgen skal du gå opp til Herrens hus. Og jeg vil legge femten år til din alder.»

   Som sagt kjenner vi til uttrykket, hans eller hennes time var kommet - men vi kjenner også uttrykket, å dø før tiden! Og jeg tror det kan være sannhet i det. Og med å dø før tiden, mener jeg ikke som verdens mennesker gjerne legger i det - å dø ung, men å selv ha forårsaket det på noe vis. Gud har fastsatt en time for ethvert menneske, men mennesket kan forrykke dette i feil retning. For eksempel ved hvordan du lever livet ditt. Lite mosjon og masse mat - vi vet hva det fører til. Nikotin, alkohol, narkotika - behøver vel ikke si mye om det! Det er ikke sikkert at Gud ville det i ethvert tilfelle. Det finnes mange tilfeller, hvor det ligger nært for oss å spørre: Hvordan kunne Gud osv.? Men så var det nødvendigvis ikke Gud som ville det, men Han lot det skje, for vi har selv et ansvar her. I slike tilfeller - og i alle tilfeller for så vidt - når noe så alvorlig oppstår, er det virkelig godt det ord vi leste om spurven, av Jesu munn i Luk 12:6: «Og ikke én av dem er glemt hos Gud.» Og så føyer Han til - v.7: «Men til og med hvert hår dere har på hodet, er talt. Frykt ikke! Dere er mer enn mange spurver.»
   Så altså, uansett hva som forårsaker det - din synd er sonet og din gjeld er betalt! Frykt ikke! sier Jesus igjen her, som så ofte, når Han taler til oss. Det er dette Han formidler til oss, når Hebreerbrevets forfatter skriver i Hebr 13:5: «For Han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.« Dette verset begynner han med: «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har.» I det ligger altså - sett ikke lit til det som til syvende og sist ikke kan hjelpe deg, men til meg, som har gitt deg løftet, at jeg ikke under noen omstendighet vil la deg i stikken!

   Jeg håper det, min venn, at du på dette grunnlag likevel våger å løfte blikket mot himmelen, og være frimodig, selv om du må se tilbake på et år, hvor du ikke finner noe å regne deg til gode, og ser frem imot det kommende med frykt, fordi du kjenner deg selv så altfor godt - hør det igjen, som om det var første gang: Det er Guds nåde som er åpenbart deg til frelse! Din frelse har ene og alene sin grunn i den!
   Nå må du høre - så kan du møte det kommende år med frimodighet, tross alt - Faderen hadde fastsatt en time for sin Sønn her på jord også, og den time, det var timen for din frelse! - det var i den time du ble frelst, idet all din synd ble sonet fullt ut der! - Hør fra Gal 4:4-5!: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.»
   Kjøpt fri! Fått barnekår! Grunnlaget for dette ble lagt i tidens fylde, leser vi. Altså i den time Gud hadde fastsatt. Det vil si, i den time som var fastsatt for Jesus - at Han skulle gå til korset der på Golgata, med din synd på sitt legeme. Du er kjøpt fri! Du har fått barnekår! Vi kan nå si: Ve det menneske som vil betale for dette! - dette som allerede er betalt, og det med så høy en pris! Lammets blod! Guds blod!

   Er det ikke godt å skulle få se det neste år, og alle år som ennå måtte komme i ditt liv, i dette lys? Jo, jeg skulle tro det!