Å vente på hjelp fra Herren

Sal 90:1-4; 12-14

    1 En bønn av Moses, Guds mann.
   Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. 2 Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike – ja, fra evighet til evighet er du, Gud. 3 Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn! 4 For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten.
   12 Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet! 13 Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere! 14 Mett oss med din miskunn når morgenen kommer, så vil vi juble og være glade alle våre dager!

   Å vente på hjelp fra Herren – det kan ofte være noe av en prøvelse for oss mennesker det – i hovedsak fordi vi har så lite tro og tillit til Gud egentlig. Vi kan nok tale høyt og freidig om det i de gode dager, men når trengslene av forskjellig slag kommer over oss, så åpenbares vi gjerne ganske ynkelige hva tro og tillit angår – ja, en kan til og med vende seg mot Gud og knurre fordi vi mener Han drøyer for lenge, eller ikke har tenkt å hjelpe oss i det hele tatt.
   Taler om oss mennesker sånn generelt nå. Dette er det menneskelige - det menneskelige kan aldri bestå for Gud, det består ikke prøven kan du si - det gjør bare det som er av Ham selv. Og her skilles faktisk veiene mellom religiøsitet og sann åndelighet.
   I 1930 oversettelsen av Bibelen, er ordet bi ofte brukt – bi på Herren! Det vil da si å vente lenge og tilsynelatende forgjeves! Hva tror du søstrene Marta og Maria følte da deres bror Lasarus ble sykere for hver dag som gikk, og Jesus drøyde med å komme? Slik kan det være å bie på Herren. Men ventet de forgjeves? Ja, tilsynelatende – det må vi virkelig kunne si, da de til sist måtte legge ham i grav, for så å vente ytterligere fire dager.
   «Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!» (Joh 11:21). Og så Maria: «Da Maria kom dit hvor Jesus var, og fikk se Ham, falt hun ned for Hans føtter og sa til Ham: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!» (Joh 11:32). 
   De var jo ikke uten tro på Jesus noen av dem, men det lå likesom på en viss avstand alt. Ja, Han skal fri meg fra døden der fremme en gang, på oppstandelsens dag – men kan Han fri meg fra døden i dag? - enn si: Kan Han fri meg om døden allerede har inntrådt? Begynner troen å vakle nå, når du tenker i de baner?
   Ros deg aldri av din tro, dens kvantitet eller kvalitet, men ros deg av Ham du tror på! Det er en Skriftens formaning.
   Tenker på en dame jeg pratet med for mange år siden nå – hun fortalte at hun gikk på møter i mange forskjellige slags sammenhenger – ikke noe ukjent fenomen i vår tid forresten – og jeg spurte: Er du ikke redd for å bli forvirret da? - åndelig forvirret? Å nei, nærmest ropte hun ut – jeg er så sterk i troen at det er ikke noe problem!
   Vel, jeg håper det gikk bra med henne – noen år siden hun døde nå – men jeg vil ikke anbefale noen å rope høyt om det! Takk heller Gud om du i det hele tatt får eie troen!

   Her i teksten vår står det om å «juble og være glade alle våre dager!» (v.14). Ja, det skulle vel vært noe, ikke sant?  Vet du at du har all grunn til det, du som har tatt din tilflukt til Jesus? Apostelen Paulus skriver til filipperne i Fil 4:4» Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!»
   Det var et ord i denne apostelens formaning du kanskje ikke la merke til som du burde? ALLTID! Gled dere i Herren alltid! Og alltid kan ikke bety noe annet enn alltid det, vet du!
   Du har altså nå i denne stund, uansett, grunn til å glede deg i Herren! Men jeg får ikke alltid det til, sier du, og bortvendte fra Gud og vendte mot vårt eget som vi mennesker nå engang er, så taler du om deg selv og ditt eget! Jeg får det ikke til! - nei, men det tar jo ikke bort grunnen til gleden! Grunnen til gleden er jo i Herren, uansett hva du føler og synes du får til! Hvordan kunne apostelen ellers komme med en slik formaning, om det skulle bero på våre evner?

   Når føler og opplever jeg helt konkret jubel og glede i min ånd? Jo, når jeg opplever det samme som salmisten peker på her: «Mett oss med din miskunn når morgenen kommer.» Med andre ord, når jeg får se Guds miskunn, slik den er åpenbart i Hans gave til meg, Jesus Kristus! «- så vil vi juble og være glade alle våre dager!» (v.14). Altså, når vi mettes med Hans miskunn! «Da ble disiplene glade, da de så Herren,» kan vi lese i Joh 20:20. Da – da – ble de glade!

E.K.

   Er det ikke nettopp slik for deg også – du blir så glad når du får tro evangeliet så frimodig på den ene side, og så urolig og nedslått, så snart du kommer i noen tvil om det virkelig gjelder deg, på den annen! For du har ikke noe annet å hvile på i ditt forhold til Gud, enn at Jesu Kristi forsoningsverk også gjelder deg! Du kan ikke vise til at du har holdt noe bud fullkomment! Nei, det har gått i stykker så mang en gang, og de tilfeller hvor det på et vis har lykkes – går du det nærmere etter i sømmene, så er det så besmittet av synd at du må vende deg fra det i avsky! Å skulle regne med det innfor Den Hellige fremstår jo som absurd!
   Du har altså, sagt med andre ord, aldri fått til noe kristenliv du kan trekke med deg innfor Herren, for til nærmere du kommer Ham til sannere får du se på det, og når du endelig er fremme ved Hans føtter så er alt annet borte. Da er du der hvor apostelen vitner: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» (Gal 6:14a).
   Du som sitter her nå – du har heller ikke noe annet å rose deg av enn vår Herre Jesu Kristi kors! - jeg håper bare at du også har innsett det!

   Herren sier at du skal gjøre de gjerninger fariseerne og de skriftlærde gjorde – altså dette de gjorde etter loven – Han roste dem, men du skal ikke regne med dem! - du skal ikke regne dem til din fordel! - og om ikke det får drive deg til nåden, ja, hva skal da gjøre det? Da må du være kald og hard som en stein! Åndelig steindød!

   Nei, det er Hans miskunn imot oss som er drivkraften! «For Kristi kjærlighet tvinger oss,» som apostelen vitner i 2 Kor 5:14. Kristi kjærlighet til deg!
   Apostelen Johannes setter dette i rette rekkefølge i 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» Et meget viktig ord i det utsagnet: Fordi! Får ikke du ha blikket på og troen på at du er elsket av Herren, så har du i virkeligheten ikke noe å bringe videre til dine medmennesker! Ikke noe frelsende! - Ikke noe forløsende! - men bare «bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der.» (Jes 28:13a). Og det beskrives som dødens vei – ja, veien til helvete! - En vei som ser smal ut både for deg selv og for andre som ser deg, men er i virkeligheten den brede vei som fører i fortapelse! Den vei fariseerne og de skriftlærde gikk på var så smal at de fleste i Israel gav opp før de begynte - og særlig da de som gikk under betegnelsen tollere og syndere. Men det var i virkeligheten veien lukt i fortapelsen! - og det fordi det i virkeligheten er en forkastelse av hvilen i Kristus Jesus! - en forkastelse av Guds dyre forsoningsverk - og det har du vel ikke tenkt å skulle stå i dommen ved! Hør bare hvordan det ender: «-, så de skal gå og falle baklengs og bli knust og bundet og fanget.» (Jes 28:13b).
   Hva var det disse menneskene hadde forlatt og forkastet for å ende i en slik situasjon? - jo hør!: «Det var Han (Herren) som sa til dem: Dette er ro, unn den utmattede (tidligere oversettelse: mødige) ro, og dette er hvile. Men de ville ikke høre.» (Jes 28,12).
   De forkastet Herrens vei, for sin egen!

   Ser du ikke Ham som står frem og kaller på folket her?: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28).
   Det er vel ikke Ham du har forkastet i din kristelige iver?

   Skal vi la salmistens bønn få være vår bønn til Herren i kveld?: «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet! Ha medynk med dine tjenere! Mett oss med din miskunn når morgenen kommer, så vil vi juble og være glade alle våre dager!»
   Ja, Herre Jesus det vil vi be!