«Herren sa til min Herre!» leser vi i vers 1 her i salmen. Synes du ikke dette er en underlig setning? Til min Herre, sier David her – men hvem er Davids Herre? – jo, det er jo Herren! Men hvem er da den Herre som sa til hans Herre?
   Jesus trekker dette frem i en samtale – eller skal vi heller si, disputt med fariseerne ved et tilfelle. Det er nevnt i tre av evangeliene, men vi kan lese fra Matt 22:41-46: «Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: Hva mener dere om Messias? Hvem er Han sønn av? De sier til Ham: Av David. Han sier til dem: Hvordan kan da David i Ånden kalle Ham Herre? Han sier jo: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Når nå David kaller Ham Herre, hvordan kan Han da være hans sønn? Og ingen var i stand til å svare Ham et ord. Heller ikke våget noen å spørre Ham mer fra den dagen.»
   Det eneste de kunne svare – noe de kviet seg for – var at denne Davids Sønn kunne da ikke være noe annet enn Herren selv, født av en kvinne inn i denne verden, som menneske! Med andre ord – Gud kommet i kjød!
   Jesus er Herre, sies det fort vekk, men går det da opp for oss i sin fulle tyngde, hva det er vi sier da? – da sier vi jo, at dette mennesket, tømmermannens sønn fra Nasaret, Han er ingen ringere enn Herren! Sann Gud og sant menneske i en og samme person! Vi kan si, at i Ham forenes Gud og menneske igjen. Og vi i Ham! – i Ham!
   Du som har måttet ta din tilflukt til Jesus, fordi du, slik som sangeren uttrykker det – det er berre synd i meg! – du er like ren for Gud som Jesus er det! Det er å være renset i Hans blod, det som ble utøst til syndenes forlatelse for deg – skjult med Kristus i Gud som apostelen skriver det i Kol 3:3. Ditt kjød, det du er av naturen, det som var årsak til at du var død for Gud, det er nå fullkomment skjult i Kristus, så regn du som Herren regner, nemlig at du er død bort fra synden i Ham! – det er ikke lenger noen synd mellom deg og Gud!
   Ja, men jeg ser jo synd i meg hver dag på ny, og noen ganger verre enn jeg trodde var mulig! Vet du hva jeg svarer deg da? – ja, men vi vandrer i tro, ikke i beskuelse, ifølge 2 Kor 5:7!
   «Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter,» leste vi i teksten vår her! Altså merk deg hvordan Herren i sitt ord, gjennom sine profeter og apostler ofte taler – som om det som ikke er til allerede er til.
      «Sett deg ved min høyre hånd!» - altså ved maktens, den høyeste makts sete, så seieren var allerede klar, ingen kan gjøre om det Herren har bestemt – men det sto videre: «- til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!» Det var altså ennå ikke tilfelle! – Men igjen – utfallet var det ingen tvil om! Men David, og de som hørte hans salme, var overgitt til å vandre i tro, og ikke i beskuelse, når det gjaldt dette. Ser du?
   Så også med oss! I Hebr 2:8-9: «Alt la du under Hans føtter. For da Han la alt under Ham, holdt Han ikke noe tilbake som Han ikke underla Ham.» Men så kommer dette: «Ennå ser vi ikke at alt er Ham underlagt. Men Han som for en kort tid var satt lavere enn englene, Jesus, Ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi Han led døden, for at Han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.» At Han led døden, smakte den for deg, som det uttrykkes her, det fikk som følge at Han ble kronet med herlighet og ære! Ser du hvor høyt Herren setter dette? Nei, det gjør du nok ikke, men du trenger å høre det! Det betyr altså noe for Gud at din synd er sonet, for å si det med svake og banale ord!
   Vi ser Ham kronet med herlighet og ære! – da ser vi også at utfallet allerede er klart! Vi venter på noe som uten tvil vil åpenbare seg! Det vil altså si, at vi pr. nå vandrer i tro – i tro til det Guds ord forkynner oss!

E.K.

   I forhold til det jeg var inne på, det du ser i ditt eget bryst, du som vandrer i lyset, så sier en sanger så enkelt og så klart: «Hvor er vår synd? Hvor er vår dom? Hvor er vår straff og last, når alt tilregnet ble Guds Lam, til korset naglet fast?»
   Dette har du vel et klart svar på? Forhåpentligvis har du det, min venn!

   Men du som går omkring og mener du har noen hellighet og rettferdighet i deg selv å prale for Gud og mennesker med, og våger å kalle deg gudfryktig i tillegg – tollere og skjøger går før deg inn i Guds rike ifølge Matt 21:31. Du er utestengt både for tid og evighet, så lenge du befinner deg der, for dette er det klareste bevis på at du ennå befinner deg i ditt kjød, og har kjødelige tanker om Guds rike!
   Men fordi Guds menighet på jord fylles opp av slike som aldri har gått til grunne innfor Den Hellige, og har måttet tigge Ham om å få se Hans frelse, den Han forkynner for ekte syndere, fremstår menighetens liv mer som en kultur enn som et åndelig liv, et åndelig legeme! Det er likesom bare en måte å leve på! – for noen en sangvinsk følelsesrus, som stadig må holdes i live ved særlige opplevelser i den ene enden, til tunge, alvorlige holdninger i den andre, men altså kun dette gamle menneske som ter seg på en bestemt måte ut fra visse læresetninger i Skriften. En søker å få sitt eget bilde til å stemme med det en ser i Skriften, og tenker at dette er kristendom, å leve slik! Men i virkeligheten er det kun religiøsitet og falsk åndelighet, det vil si, det gamle menneske i full utfoldelse, enten det er lykkelig i sin kristelighet eller miserabelt – det er ikke av Gud!.
   Den sanne kristne finner ikke noe annet å stemme hos seg selv, enn en erkjennelse av at mitt eneste håp er Jesus – og det vil si, Jesus fullt og helt i mitt sted! – jeg er ikke å regne for noe, men Han er mitt alt!
   Hør du! – å ikke regne seg selv for noe, det er jo å være ingenting det, og er det ikke nettopp det Gud ifølge 1 Kor 1:28, har utvalgt seg? – jo, takk Gud, det er det!
   De er blitt slike ingenting i egne øyne ved møtet med Guds fullkommenhet og hellighet, det er ikke noe de selv har tatt seg til, som visse munkeordener for eksempel har forsøkt å få til, men de har sett at det er nettopp hva det naturlige menneske er i Guds øyne – ingenting, støv, en makk! Som Han taler i Jes 41:14, til sitt folk: «Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk!»
   Men det kunne Han vel ikke si til en from og god kristen som deg – du usle makk?
   Måtte du våkne opp i tide – om det ikke allerede har skjedd – for hva slags folk Herren får ta seg av!
   «Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige,» sier Han videre til denne usle makk i Jes 41:14. Han sier det altså ikke for å ydmyke dem, men rett og slett fordi det er tilfelle.
   Ingen kan reise seg mot Ham som tar seg av de elendige, som vi ser det også av salmen her: «Din makts kongestav skal Herren rekke ut fra Sion: Hersk midt iblant dine fiender!» Og som en følge av det, fremstår disse elendige som har fått ta sin tilflukt til Hans nåde, som noe ganske annet enn en elendig flokk på den siste dag – vers 3: «Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød.»
   Men igjen – vi vandrer i tro ikke i beskuelse! – ennå ser vi ikke dette som ligger ferdig til å åpenbares på Herrens dag – når Kristus vårt liv åpenbares, som vi leser det i Kol 3:4.