Gud viste Noah regnbuen, og inngikk en pakt med ham, en pakt som regnbuen skulle være et tegn på. Og som Han sier her: «Se, jeg oppretter selv min pakt med dere!» (v.9a). Det var Han som tok initiativet, til å reise dette nådetegnet i skyen! Et tegn som forkynte noe reelt, en virkelighet.
   Vi vet jo hvordan regnbuen oppstår, hva som forårsaker den - at Noah først nå kunne se en regnbue på jorden, peker jo på, at verden måtte ha vært annerledes før vannflommen. Da var ikke forutsetningen for den til stede. De som levde før denne katastrofen, som jo var en Guds dom, de hadde aldri sett regnbuen. Vi ser også tidligere i det samme kapittel, at de før flommen ikke åt kjøtt, bare det som kom av plantene, pluss at den lange levealderen på mennesker opphørte og snart var slik som Moses sier i salmen: «Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år.» (Sal 90:10). Dette kjenner vi oss igjen i.

   «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang.» (1 Mos 6:5).
   Dette var årsaken til dommen. Hva ser Han i dag? – og tenker vi på, at Herren ser oss? «Herren så at –» leste vi her.
   Men til tross for dette faktum, menneskets tilstand, så ville Gud ikke gjøre fullstendig ende på det, - Han utvalgte én, - og merk deg vel, - og hans hus. Det er som Paulus og Silas sier til fangevokteren i Filippi: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!» (Apg 16:31).
   Har du vanskelig for å tro? Å ja, det er så mye som forstyrrer min tro; - det er først og fremst meg selv, som likesom står i veien for en frimodig tro, - jeg finner meg selv så lite åndelig, det er så lite jeg får gripe Guds ord til trøst, jeg faller så ofte i ting som jeg skammer meg over, og så merker jeg denne snikende vantroens gift som likesom berøver meg alt som skulle gi glede og styrke og fred: - hvordan skal jeg kunne eie en frimodig tro! Nei, så snart jeg prøver å ta meg til noen frimodighet, så er dommen der i hjertet, det føles som jeg begår helligbrøde, - og så denne røsten som Per Nordsletten peker på i en sang: «Djevelen sier, du er ikke så, at nåden i Kristus deg tilhøre må!» Og så er dommen der i hjertet ja! Du kjenner vel til det?
   Men hør du, det er også en annen som kjenner til alt dette, - en som vet akkurat hvordan du har det, en som kommer i hu at du er støv! (Sal 103:14). Det er Han som kom til jord for å frelse deg, - ja, nettopp deg! Hør hva Han sier i teksten her, og Han sier dette nettopp fordi han kjenner mennesket, menneskets svakhet: «Min bue har jeg satt i skyen, den skal være tegn på en pakt mellom meg og jorden.» (v.13). Dette gjorde Han for dem, for at de skulle ha noe synlig å holde seg til i sin svakhet, så de ikke skulle fare vill, og ikke tvile. Han ga dem et synlig tegn! Peter skriver da også om Ham, som du kanskje med mye tvil i deg, dog har tatt din tilflukt til: «Kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere.» (1 Pet 5:7).
   Ja, det er jo nettopp dette vi møter her, i paktstegnet - Guds omsorg for dem. Han hadde talt så kraftig, at ingen behøvde å være i tvil, om sin avsky for synd og ugudelighet, gjennom vannflommen Han sendte over menneskeheten, men Han vil også vise, at Han er full av omsorg, og derfor ber oss vende oss til Ham, både fremfor å leve i og følge synden, som verden jo gjør mer og mer åpent og frekt også i dag, som på Noahs tid, og fremfor å forsøke å løse oss ut av det selv. Det står nemlig om Jesus, at Han, mens vi ennå var skrøpelige, døde til fastsatt tid for ugudelige.» (Rom 5:6).
   Problemet er løst, - nå hører du det igjen; - og paktens tegn er korsets tre! I tillegg har Han i sin viten om vår svakhet gitt oss synlige tegn, som dåpen og nattverden. De vitner både om Guds frelservilje, og om en fullbrakt sådan.
   Du ser, det er den samme Gud du møter her i teksten fra vannflommens dager, - Han som vitner om sin frelservilje, men som også kommer med dom når Han må! Som Jesus sier til noen som kom til Ham og fortalte Ham om de galileere som Pilatus hadde drept, så blodet deres hadde blandet seg med blodet av slaktofrene som de bar frem. Han svarte og sa til dem: Mener dere at disse galileere var syndere framfor alle andre galileere, siden de har lidt dette? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måten.» (Luk 13:1-3).
   Hvem er det som taler her? – jo, det er Han som ikke sparte noe for å få oss frelst - det er Han som var utsendt fra Faderen, om hvem det heter: «- som ikke sparte sin egen Sønn» - for vår skyld!

   Det er alvor! Guds ord taler om en kommende vredesdom, i samme åndedrag som det taler frelsens budskap - ja, det er selve saken! 
   Det sies om den tid, da denne dommen kommer, at den skal være som Noahs dager, og Sodomas dager. Ja, hva sier du til det? Det er tragisk å se, alle de kristne, og spesielt de kristne dessverre, som ikke ser, at mesteparten av folket er bortført til Babylon for lenge siden! – til forvirringen. Men de sier: Fred og ingen fare!
   Ja, det sier Guds ord også: Fred! – men ikke: ingen fare! For faren er stor!

   Vi nevnte hjertets dom. Kan det bli stort verre for oss, enn dette at hjertet, vårt eget hjerte, fordømmer oss? – at det likesom vitner imot oss. Å, det er ille å gå slik - uten fred, uten visshet om frelse, og derfor alltid urolig, særlig da når en går i dybden, hva Guds ord, Guds frelse og Guds rike angår - mon tro om det gjelder meg?
   Ja visst gjelder det deg, du som har det sånn! – det gjelder nettopp deg! Det er bare én ting som iallfall må nevnes i denne sammenheng - du vet vel ikke om at du lever i noen synd, noe som er Gud imot, med fullt overlegg? Du kan ikke ha fred med Gud og fred med synden på samme tid. Ellers så er det jo sånn vi mennesker er, vi sliter med oss selv, når vi kommer inn i sannhetens lys, vi kan ikke tro at Gud, den evige hellige Gud, virkelig kan bry seg om, for ikke å si elske, en slik en som deg. Hør da, hva Han sier deg gjennom sin apostel Johannes, sannhetsvitnet Johannes, om alt det som stiger opp i ditt hjerte, alt det som vil ta frimodighet og glede og fred bort, og også gjør det: «Om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.» (1 Joh 3:20).
   Det er den samme Gud som her i teksten taler med Noah og hans familie, og gjennom det til hele menneskeslekten: «Ja, jeg vet og forstår - fordi du kjenner min vrede over synden, ikke minst gjennom dommen som er gått over verden - at du kan bli engstelig, men se buen i skyen!» Det er den samme som taler til jødene i Egypt: «Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere.» (2 Mos 12:13).
   Til oss, til deg, sier Han i grunnen noe enda sterkere. Til jødene sa Han: «Når jeg ser – «Fordi det ennå lå i fremtiden på det tidspunkt, - noe måtte skje først, blodet måtte på plass, og det hadde de da løfte på, at da skulle Han gå dem forbi med sin dom. Men til deg lyder det: «Jeg ser blodet! – det er alltid for mine øyne, det blod som ble utøst på Golgata kors til en soning for din synd!» Korset går aldri Gud av minne! Jesus åpenbares i himmelen som det slaktede lam! (Åp 5:6).
   Det er som Han taler til oss nå, likesom til Noah den gang og sier: «Når du hører Ordet om korset, Ordet om Jesus forkynt, når du ser dåpen og nattverden for dine øyne, så skal du vite, at det er jeg som har innsatt det, du skal vite, at jeg er innstilt på det samme!» Som Han sier til Noah: «Når buen står i skyen, vil jeg se den og minnes den evige pakt mellom Gud og hver levende skapning, alt kjød som er på jorden!» (v.16).
   Du og jeg er så fokusert på oss selv, om vi tror nok, til å bli frelst osv., men se nå heller på, hva Gud er fokusert på! – Han er nemlig fokusert på det som er gjort til din frelse! – og da kjenner du kanskje at frimodighet og glede følger i kjølvannet av det synet, iallfall et lite glimt av sol. Heng på det! Når buen står i skyen, vil jeg se den og minnes - Gud ser alltid Golgata klart om ikke du gjør det!
   En ting til slutt nå, som vi ikke har tid til å stanse videre for; - Hans pakt er også med den øvrige skapning, - det tenker vi ikke ofte over, men også den skal bli forløst fra forgjengeligheten, vitner Ordet, ja, ikke bare at den skal bli det, men at også den sukker og stønner. Det står sånn: «Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter Hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten. For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer.» (Rom 8:20-23). 
   Og så følger det på i neste vers, som vi har forsøkt å komme innpå i dag: «Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.» (v.23).
   Også vi!

E.K.