Tilbake            
                                             Domssøndag / Kristi kongedag

 

 

 

 

 

Jeg vil ikke evig føre klagemål

Jes. 57, 14 - 16

   14 Det skal bli sagt: Bygg, bygg, rydd vei! Ta hvert anstøt bort fra mitt folks vei! 15 For så sier Den Høye, Den Opphøyede, Han som troner for evig, Han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende. 16 For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred. For da måtte ånden vansmekte for mitt åsyn, de sjeler som jeg har skapt.

   Vi er kommet til den siste søndag i kirkeåret, og denne søndagen bærer to navn - det ene minner oss på et stort alvor: Domssøndag! Altså dette at dommen kommer til sist - og den begynner ifølge ordet i 1 Pet. 4,17, med Guds hus. Og så det andre navnet: Kristi kongedag! Altså en påminnelse om at Kristus er Herre - kongenes konge.

   Du har hørt hva Skriften forkynner i Joh. 3,16? Ja, hvem har ikke det? Om de ikke kjenner noe annet i Skriften, så har de gjerne hørt dette verset iallfall – det som gjerne kalles «Den lille Bibel.»: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»
   Og den kalles med rette «Den lille Bibel,» for dette er det budskap hele Skriften sikter på å få frem til hver eneste levende sjel på denne jord. Alt har det siktemål å gjøre denne Guds vilje klar for mennesket.
   Og når du hører dette begrepet «å gjøre Guds vilje,» så er det dette det er tale om – å få ta til seg dette budskap til tro. Til tro på Sønnen! Nemlig dette: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn.» «For så har Gud elsket meg at Han gav sin Sønn.» Sønnen, det er nemlig Han som ble gitt som et sonoffer for verdens synd! Johannes døperen peker en dag i historien på et helt bestemt menneske – mennesket Jesus fra Nasaret – og vitner: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh. 1,29).
   Jeg vet ikke om du har fått et hørende øre? Hører du ikke hva som blir sagt deg? «Se der!» Der! Der er Han som bærer din synd! Han er det som har båret den bort fra Guds åsyn! Du hørte løftene i teksten vår – nå oppfylles de – ved Ham!
   Nå kan Gud la sin vrede mot deg fare! Nå kan Han ta bolig i en nedbøyd ånd! For ved Ham, som vitner: «Jeg er Veien!» (Joh. 14,6) - har Han tatt hvert anstøt bort! Som vi hørte av teksten vår – da dette ennå var kun et løfte om noe som skulle komme: «Bygg, bygg, rydd vei! Ta hvert anstøt bort fra mitt folks vei!» (v.14). Hvert anstøt! Det vil si alle!
   Bare på denne dag, har du vel opplevd sider ved deg selv, i tanker, ord og gjerning, som må støte en Hellig! En som ikke kan se på en eneste syndig tilbøyelighet. Er du av sannheten, så må du bekjenne det umiddelbart: Å ja! Dette – nettopp disse – er de anstøt Han har tatt bort! Hør hva Han sier her: Han har tatt dem bort! Og det måtte Han gjøre om du skulle få leve! «For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred. For da måtte ånden vansmekte for mitt åsyn, de sjeler som jeg har skapt.» (v.16). Jeg vil spørre deg, min venn: Hva har du utenfor Jesus? Der er jo Guds vrede over all synd!

   Hør nå disse ytterpunkter – så langt som øst er fra vest, så høy som himmelen er over jorden, mørke og lys: Utenfor Jesus, Guds vrede over all synd! Det vil si: Intet unntatt! I Jesus, hvert anstøt tatt bort! Det vil igjen si: Intet unntatt! Å, om du kunne høre det! Intet unntatt! Han har sonet all din synd! Ikke bare den du gjorde den gang da, men den du bærer i ditt eget bryst, her og nå! Ingenting kan fordømme den som er i Kristus Jesus, for – hør det igjen og igjen – der er hvert anstøt tatt bort!
   Ja, men da kan jeg jo bare synde i vei? Ja, det ville jo være en fin måte å takke Ham på? Jeg behøver vel ikke si mer om den saken?
   Å gjengjelde ondt med godt, er guddommelig. Å gjengjelde ondt med ondt, er menneskelig. Å gjengjelde godt med ondt, er djevelsk.
   Å være en kristen er ikke å være uten synd – det er ikke engang å være uten fall, men det er å være en som bekjenner synd som synd. Det vil si - det er å være av sannheten. Sannheten, hvem er det? Det vet du jo av Jesu egne ord. Når du bekjenner deg som kristen, da bekjenner du i virkeligheten at du er av sannheten. Om dette sier apostelen Paulus i 2 Kor. 13,8: «For vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten.»
   Du kan ikke bekjenne deg som kristen, samtidig som du lever i strid med sannheten! Så får du prøve deg selv, om Jesus Kristus er i deg – om sannheten er i deg. «Jeg makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten,» vitner apostelen – det vil si, en som Jesus Kristus har tatt bolig i, ved sin Ånd.

   Vi lever i en tid, da himmelens port står vidåpen for syndere alle. «Er da ei Hans åpne sår, Himmeldører vide,» synger vi i en sang. Vi lever under en nådesol så herlig, at ingen av oss fatter det som vi burde. Derfor er det også en så himmelhøy synd, å vende ryggen til denne porten, å stille seg likegyldig overfor den – for ikke da å tale om å forfølge den og ville ha den bort. Disse menneskene aner ikke hva de har gitt seg ut på.
   Vi leser dette i teksten her – Guds åpenbarte ord: «For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred.» (v.16). Det vil altså si, at det er en virkelighet, at Gud har gått i rette, og at Han har vært vred – og hva var så følgen av det? Jo, det leste vi her: «- da måtte ånden (menneskets ånd) vansmekte for mitt åsyn!» Vansmekte, det er å gå til grunne! Det er en død som ikke kommer fort, men gradvis, som en som dør i ørkenen, som en som dør av sult eller tørst. En er skilt fra det som kan oppholde livet.

   Vi skulle se det, og takke Gud for at Han ville noe annet for oss. Gud fant en måte å slokke sin egen vrede over synderen på. For hellighet og rettferdighet måtte tilfredsstilles. Det ville ikke være rett å slippe en forbryter fri, uten straff. Det strider jo til og med imot vår rettferdighetssans. Det kostet Jesu dyre blod, å frelse meg en dag.

E.K.

   Nå har du nok hørt dette bildet fremsatt: En dødsdømt forbryter sitter på cella, tiden er kommet, men i stedet for å hente ham til retterstedet får han høre: Du er fri! - en annen er gått i stedet for deg! Det var jo Barabbas' situasjon. Men nå kunne Barabbas sagt: Dette godtar jeg ikke! Da ville han blitt henrettet – hør du! - ved siden av Ham som hadde kjøpt ham fri! Dette er hva som skjer med de fleste som hører evangeliet forkynt!
   Vi vet ikke hvordan det gikk med Barabbas - det sier Skriften ingenting om – om han selv ble en kristen etter dette, eller om han fortsatte som røver og opprører. Han forundret seg nok over denne mannen Jesus, men hva så? Det er det da mange som har gjort – og fremdeles gjør – forundrer seg over denne mannen, men det er det ingen frelse i.
   Ser du Ham som henger der? Barabbas så det nok med sine egne øyne – du ser det i Ordet – men det er ingen forskjell, det samme budskap lyder til deg: For din skyld! I ditt sted!

   For din skyld, er et veldig godt uttrykk for hva som skjer der – ja, for alt som skjedde ved Jesus Kristus. I vårt språk kan jo det bety to ting, og i dette tilfelle er begge sanne. For din skyld – i betydningen, den skyld som ligger på deg. Din synd, med andre ord. Og for din skyld – i betydningen, gjort for deg.

   Jeg må erkjenne at den dom som falt over jødefolkets vandring her på jord i Jes. 43,24, stemmer så godt på meg også: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.»
   Og så leser jeg om Guds vilje og handling for en slik en som meg, her i teksten blant annet: «Bygg, bygg, rydd vei! Ta hvert anstøt bort fra mitt folks vei!»
   Hører du iveren i dette?: «Bygg, bygg, rydd vei!»
   En iver for å danne en vei, som jeg synderen kunne nå himmel og salighet på! Og denne vei kunne altså ikke dannes ved noe annet, enn at Gud selv utøste sitt blod som menneske her på jord.
   Vi kan lese i Hebr. 10,5-7: «Derfor sier Han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud.»
   Alt dette for at jeg, synderen, skulle bli frelst ved det! Ser du dette? Har du bare et slikt teoretisk, intellektuelt forhold til det? En kald konstatering. Her ser du Gud lider for deg! For din skyld – i dobbelt betydning! Vel, vi har vel lov til å be om at dette må få varme vårt hjerte aldri så lite? Uansett, Han gjorde det for deg!
   Det var ingen grunn til at Barabbas skulle henge på et kors ved siden av Jesus. Det er heller ingen grunn til at du skal vansmekte og dø, utenfor porten. Alt som stengte deg ute – hvert anstøt, leste vi jo – er tatt bort! Er tatt bort!

   Jeg vil ikke evig føre klagemål – nei, se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire frem. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken.» (Jes. 43,19). «Fra nå av kunngjør jeg noe nytt for deg, skjulte ting, som du ikke har visst om.» (Jes 48,6). «For Herren skaper noe nytt på jorden.» (Jer. 31,22).
   Og så hører du Jesu ord til oss i Luk. 22,20: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.» Den nye pakt! Du må ikke tenke at Gud utelot noe i den nye pakt. Den er fullkommen! Den er tilpasset syndere! En drakt som passer oss perfekt! Det var nettopp en slik jeg måtte ha!
   Til slutt fra Hebreerbrevet – og følg nå nøye med hva som blir sagt deg her: «For en slik yppersteprest var det vi måtte ha» - hørte du det? «- hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære frem offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde Han» - igjen: Hørte du virkelig det? Det gjorde Han! «-én gang for alle da Han ofret seg selv.» - Det var det nødvendige offer! «- For loven innsetter skrøpelige mennesker som yppersteprester. Men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, Han som er blitt fullendt for all evighet.» (Hebr. 7,26-28). - Fullendt for all evighet! Har du hørt! Det er jo for godt til å være sant, som vi sier i dagligtale!
   Og så blir spørsmålet: Ja, jeg hører at jeg behøver dette, men finnes det noen slik yppersteprest? Ja, det følger like på, og jeg vet at folk er blitt frelst nettopp ved det ordet: «Men en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene.»  (Hebr. 8,1).
   Vi har en slik yppersteprest! Gud være lovet min sjel er frels, i kraft av blodet, ja, blodet!

   Takk, takk Gud, for at min synd er sonet og gjelden betalt! Takk for at du har ryddet vei, og tatt bort hvert anstøt, og at min frelse er fullendt for all evighet ved Jesus Kristus, vår frelser og Herre! Priset være ditt navn!