Du er vel klar over det, at Guds ord er en åpenbaring. Det vil altså si, et sted hvor Herren åpenbarer sannheten om de mange ting vi trenger til å vite, for å bli frelst ut av den situasjon vi er i. Vi kan nemlig komme på den tanke og festnes i den tro, at vår situasjon er rimelig god, så lenge det går oss vel i denne verden. Og så våkner vi altså ikke opp før vi stuper inn i evigheten, hvor det også er evig for sent å forandre noe som helst. Og åpenbaringen går i hovedsak ut på å vise oss sannheten om Gud, og sannheten om mennesket - og dermed blir menneskets sanne stilling åpenbart, og den er i utgangspunktet ikke god.
   Gud vil altså nå oss med sitt Ord, sin sannhet, før det punktet er nådd, da det ikke er noen vei tilbake.
   Så lenge leiren er såpass myk, at den kan formes på dreieskiven, er det ennå mulighet. Da kan det altså prøves igjen, om det skulle mislykkes, men om et verk er ferdig og brent – går det da i stykker så er det ikke mulig med noen reparasjon. Da blir det bare potteskår. Dette kan nok brukes om det å falle ifra og bli forherdet.
   Forherdelsen viser seg jo først og fremst i forholdet til Ordet. En vil ikke lenger bøye seg for det, uten videre. Det viser seg ikke nødvendigvis i at en forlater kirken eller menigheten og melder seg inn i Human-etisk forbund eller noe slikt, men at en er kommet i et motsetningsforhold til Ordet. En godtar bare Ordet der hvor det stemmer overens med ens egne tanker og meninger. Hva en selv synes er rimelig og lignende. Det vil ifølge Guds ord føre et menneske dithen, at det ikke er noen vei tilbake. Det blir ikke som med leire det går galt med, men potteskår.

   Denne dreieskiven – Israel er på den, hedningefolkene er på den, det vil si nasjonene er på den og det enkelte menneske er på den. Du er på den! Og jeg vil spørre deg: Hvor ofte går det ikke i stykker? Jo, igjen og igjen – men Gud Han er trofast, Han gir deg ikke opp, men begynner på ny igjen og igjen.
   Så lenge du er i den situasjon at Guds ord virkelig er Guds ord for deg – det vil si, en absolutt autoritet, så langt du forstår det, er du i den stilling at Herren tar seg av deg på alle måter. Som Han selv sier det i Joh 6:37: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.»
   Altså tar Han alltid imot den som kommer til Ham, tross synder og fall og all slags skrøpelighet hos den som kommer. Redningen ligger i Ham du kommer til – alltid!
   Men det menneske som har forkastet Hans ord – det menneske kommer jo ikke til Ham, men har tvert imot satt seg som dommer over Ham. Å forkaste deler av Ordet, er det samme som å forkaste Herren som det sanndrue vitne. Igjen, det er mye i Ordet vi ikke forstår - umiddelbart iallfall - vi skal få lov til å leve med det, men å holde Guds ord for noe annet enn hva det er – gyldig til alle tider for alle mennesker, det er å forkaste det.

   Det er vel nettopp den erfaring du har som kristen, at Herren har måttet fortsette arbeidet med deg tross de mange brister. Det er en kjent sang som heter: Jeg begynner om igjen – ja, dette jeget vil gjerne være med og gjelde for noe, vet du - men det er aldri jeg som begynner om igjen, det er Ham! Nei, da er det sannere det som står i en annen kjent sang. «Jeg kan ei gå alene, Nei, ei et fjed, Hvor du meg fører ene, Jeg følger med.»

   Vi kan jo også lett misforstå dette med at Gud må begynne om igjen. Det er ikke slik at du faller ut og inn av frelsen i samme grad som det lykkes eller mislykkes med deg – for frelsen den har du i Jesus alene, og den er fullkommen til enhver tid uavhengig av dine opp og ned og hit og dit – nei, det er da tale om å forme deg som kristen. At Gud får gjort det ut av deg som Han har tenkt. Men det har ikke med din frelse å gjøre, forstår du. Den er grunnet – takk og lov! - på en ganske så sikrere grunn enn det. Ellers ville vi aldri nådd frem. Det vet jo den som har vandret med Herren en tid – skulle dette bero det minste på meg, så var jeg tapt!

E.K.

    Ikke minst overfor de kreftene du har imot deg, som kristen – og Guds hellighet som krever oppgjør for den minste synd i tanke, ord eller gjerning!
   Vår frelse måtte grunnes utenfor oss! Den måtte gis oss i en annen, en som i egen kraft kunne gå denne veien og seire – nemlig Guds Sønn, Jesus Kristus. Han som da tiden var inne for det, gav seg selv for oss – for våre synder – for at vi ved det, og det alene, skulle stå rettferdige for Gud.
  Hør det du, som sliter fordi du så ofte faller igjennom: Frelsen er i Jesus Kristus! At du er på Guds dreieskive, og ofte kan oppleve det slik også, det er ikke for å frelse deg – for det har Han som sagt gjort i Jesus Kristus – men for å forme deg som kristen.
   Ikke dermed sagt at det har liten betydning, men under hele denne livslange prosessen har du Guds fulle velbehag, for Jesu skyld! Han tar seg av deg på denne måten, fordi du er frelst! Fordi du hører Ham til! Og ikke for å bli gjort verdig til det, ved dette!
   Når du oppdrar dine barn, så er det vel ikke for at de skal bli dine barn, men for at de er det.

   Hør det! Så lenge du lar deg forme er du i denne salige tilstand, tross alt – men begynner dette materialet å stivne i en sløvhet, likegyldighet og etter hvert direkte motstand mot Ordet, svever du i en stor fare. Faren for å bli forherdet!

   I dag ser vi mennesker som kaller seg kristne, stå frem og forsvare ting som Guds ord klart stempler som synd. Ofte fordi de har fått dette tett innpå seg, familiært, kan hende. Men du hjelper ingen ved å forkaste Guds ord. Følger du kjærligheten til disse menneskene, så holder du fast ved Guds ord – om så med tårer. For Gud vil frelse dem!

   Jeg må tenke på vårt eget fedreland når jeg leser de to siste vers i teksten vår: «Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre.» (v.9-10).
   En kan tenke på Norge fra – 20 og 30 årene, et uland – og så den veldige veksten i velstand frem til der hvor vi er nå. Men er det Gud som får takken? Er det Han som blir æret, i dag? Gjør folket vårt det som er godt i dag, eller det som er ondt? Jeg tenker du vet svaret, og beklager det.

   Men det vi skulle få minne hverandre særlig på i kveld: Hvor er du? Er du fremdeles på denne dreieskiven, fordi du ikke vet deg noen annen til frelse enn Jesus? Er du den som også i dag må komme til Ham med din synd, og gi Ham takk fordi det finnes en løsning på ditt problem? At Han har løst det for deg.  Ja, tenk! Han har løst det for oss, da Han gav sitt blod på Golgata kors!
  
   Vil avslutte med et ord av apostelen Paulus til sin mest betrodde medarbeider for evangeliet, Timoteus: «Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» (1 Tim 4:16).
   «- når du gjør dette!» Hva? Gir akt på deg selv og på læren! Det er ingen frelse utenfor læren! Læren om Guds gjerning i og ved Jesus Kristus.
   Hva skjer når du gir akt på deg selv? Du blir stående som en synder for Gud! Og først da kan du virkelig høre Jesu ord i Matt 9:13, til frelse og frihet: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.»
   Måtte Gud gi oss alle nåde til å se det!