Tilbake            
                                               9 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Han vekker oss til liv el. Gud vil evig liv!

Hos 6:1 - 3

   1. Kom, la oss vende om til Herren! For det er Han som har revet i stykker, men Han vil også lege oss. Han slo, men Han vil også forbinde oss. 2. Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil Han oppreise oss, og vi skal leve for Hans åsyn. 3. Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære Ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og Han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden.

   Guds vilje, Guds egentlige vilje, går alltid i favør av oss mennesker - Han vil oss alltid vel.
   Det er særlig klart uttrykt av Paulus i et av hans brev: «Han som vil at alle mennesker» - her er også du inkludert, ser du - «skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» (1 Tim 2:4).
   Ingen tvilstone i Paulus' røst her - nei, dette er hva Han vil! Og Jesus selv sier: «Dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» (Joh 6:40).
   Derfor forkynnes altså Kristus, fordi Gud vil deg evig liv - at Jesus skal oppreise deg på den siste dag. Ingen tvilstone her heller. Dette er Guds vilje for deg! Som det også heter: «Syndens lønn er døden» - noe man tydeligvis akter lite på i dag - «men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 6:23).
   Tenk det altså, å få del i det evige liv, det er ikke noe du endelig skal oppnå etter mye strev og møye, men det gis deg av nåde, der du sitter nå, helt uten hensyn både til dine onde og gode gjerninger. - Vi leste jo, at det er Guds nådegave i Kristus Jesus.

   Synden har sin lønn, den betaler seg - og den lønn er fryktelig, en evig død, det Skriften kaller fortapelsen. Og for likesom å understreke alvoret i dette for oss, tales det om fortapelsens avgrunn! - Vi kjenner alle på det skrekkelige ved å falle ned i en avgrunn, bli trukket ned i avgrunnen.
   Men evig liv er ikke noen lønn, det er ikke noe du får på grunn av dine gjerninger, din innsats, men det er noe du får på grunn av en annens gjerninger, en annens innsats, nemlig Jesu gjerninger.
   Det er en som har gjort dette for deg, og nå forkynnes det deg.

   Men når det da begynner å gå opp for et menneskes hjerte, at syndens lønn er døden, fortapelsen, da er det jo naturlig for det menneske som ikke vet bedre, å forsøke å fjerne årsaken til elendigheten, nemlig synden. Og så får vi da all denne flikkingen og pyntingen, og visse kristelige handlinger som Bibel og bønn og møtegang og offer osv. Man går kan hende fra et åpenbart verdslig liv og inn i en gjerningsreligion.
   Mange blir i dette hele livet, hangler seg frem og tror at det er kristendom, tror at de ved dette selvstrevet er på vei til himmelen - mens Guds ord sier klart, at «alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse.» (Gal 3:10).
   Det er sterke ord, men vi gjør vel i å ta dem til oss, så vi muligens kunne våkne opp, om vi skulle befinne oss på en slik vei.
   Det er ikke alle som har det tungt på denne veien - nei da, det går så greit så!
   Er du på denne veien du? - Hvor du setter noe av ditt eget inn på konto i en slags himmelens bank - slik at når du tenker på himmel og salighet, så speider du uvilkårlig etter «kontoen» «- børster litt støv av jakkeslaget og glatter litt på kjolen» - for det er jo meg det må være så i orden med, ikke sant?

   Noe vi gjerne ikke tenker på, fordi vi rett og slett ikke er klar over det, det er at det er synd å holde på slik, det er å leve i og praktisere synd! Det er jo en klar forkastelse av evangeliet, som sier: «- ikke ved våre gjerninger, men ved Kristi!»

   Synden, det vi kaller åpenbar synd, er også farlig for et Guds barn, selv om den ikke lenger kan fordømme oss, for Jesu offers skyld - men leker du med den, kan du litt om senn trekkes bort fra livet i Gud - evangeliets klare lys går ut i hjertet, samvittigheten skitnes til og du begynner å praktisere under loven igjen.
   Du føler nemlig på en skyld, en gjeld, og så begynner du å forsøke å betale på forskjellig vis, og den sjelen som i evangeliets lys var på vei til himmelen, og et levende vitnesbyrd for andre, går nå under forbannelsen.

   Og det er vel den synd som er den farligste for en kristen, egenrettferdigheten - å ville bygge noe eget å hvile på, gjerne ved Guds hjelp, tror man. Kraft til å bli bedre, som det heter - vi kjenner vel til det! Og vi ser ikke, at vi forkaster evangeliet ved det. Derfor er det noe som alltid følger og er til stede i en troendes liv, og det er tukt, som vi leste om det i teksten vår.
   I hebreerbrevet uttrykkes det slik: «Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner.» (Hebr 12:8).
   Han hadde forstått dette, han som roper i teksten vår: «Kom, la oss vende om til Herren! For det er Han som har revet i stykker, men Han vil også lege oss. Han slo, men Han vil også forbinde oss!» (v.1).
   «Han som har tuktet oss, Han handler alltid til vårt beste!» - Det var hva han så. Han har revet i stykker, ja, men for å få lege, for å få komme til med den sanne legedom. Han slo, ja, men for å få forbinde, for å få komme til med den forbinding som virkelig leger og lindrer for evig.
   Vi kommer nemlig aldri dit hen med vår religiøse utfoldelse, samme hva vi gjør. Han må komme til, for Han har den sanne legedom - og det står her, hva den er. Gud lot bygge et tempel i Jerusalem, men jødene, i sin religiøse utfoldelse misforsto de og gjorde det til noe annet enn hva det var tenkt til.
   Jesus er lyset fra himmelen (bl.a. Joh 1:9), og i ett tilfelle, åpenbarer Han klart templets hensikt - du kjenner fortellingen om da Jesus renset templet for kremmere - når dette er gjort, står det videre: «I templet kom det blinde og halte til Ham, og Han helbredet dem.» (Matt 21:14).
   Her ser du templets egentlige hensikt, denne store praktbygningen, og alt som foregikk der, var ikke noe i seg selv, det var bare et (for)bilde på det sanne tempel, som skulle bli til legedom og frelse for oss alle, også deg som er under Ordets hørelse nå.
   Jesus sier om det: «Bryt dette tempel ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager. Jødene sa da til Ham: I førtiseks år har det vært bygd på dette templet, og du vil reise det opp på tre dager? Men Han talte om sitt legemes tempel!» (Joh 2:19-21). Sitt legemes tempel!
   Det var det templet i Jerusalem vitnet om: Gud skal bringe legedom og frelse, ved sitt eget legeme og blod - ved sitt offer - ikke ved våre. Og på denne bakgrunn leser vi profetien i teksten vår: «Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil Han oppreise oss, og vi skal leve for Hans åsyn!» (v.2).

   Han vil gjøre det, vitner profeten for folket på den tid - og vi kan bekrefte at profetien er oppfylt: Han oppreiste Jesus på den tredje dag - til vår rettferdiggjørelse, som det står. (Rom 4:25).
   Ved dette som Herren her har gjort, skal vi «leve for Hans åsyn,» som profeten uttrykker det.
   Ikke bland ditt eget inn i det, stol på Herren, at det er fullstendig nok også for deg!

   Og så avslutter han med en formaning til oss: «Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære Ham å kjenne!» (v.3a).
   Ja, la nå avisa og frokost-TV få være, så du får en stund innfor Herrens åsyn, uten en mengde inntrykk fra denne verdens gjøren og laden. Ikke forsøm Ordet og bønnen, for selv om vi ikke frelses ved gjerninger - heller ikke disse - så har likevel Gud satt oss stevne et sted, nemlig i sitt Ord, der vil Han tale til deg, og hør profetens oppmuntring her: «Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og Han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden!» (v.3b).
   Det gjaldt Sønnens komme til jord, og Han uteblir ikke nå heller, Han kommer til deg, som Han har lovt. - Han kommer til deg i sitt ord - det må du ikke glemme!

   Les teksten igjen! .


   Hvem vil meg fordømme?
Jesu blodestrømme
Senker jeg meg i.
Gud for alle riker
Dømmer selv og sier:
Denne han er fri!
Han er tod
I Jesu blod,
Satan, synd og død må rømme,
Hvem vil meg fordømme?

E.K.