Tilbake            
                                               7 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Hagar gir Gud et navn el. Han som ser deg!

1 Mos 16:1-13

   1 Sarai, Abrams hustru, fødte ham ikke barn. Men hun hadde en egyptisk trellkvinne som hette Hagar. 2 Og Sarai sa til Abram: Se, Herren har nektet meg barn. Jeg ber deg, gå derfor inn til min trellkvinne. Kanskje jeg kunne få et barn ved henne. Og Abram gjorde som Sarai sa. 3 Så tok Sarai, Abrams hustru, sin egyptiske trellkvinne Hagar og gav henne som hustru til sin mann Abram. Det var da ti år siden Abram hadde bosatt seg i Kana'ans land. 4 Og han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Men da hun så at hun var blitt med barn, ringeaktet hun sin frue. 5 Da sa Sarai til Abram: Den urett jeg lider, er du skyld i. Jeg gav min trellkvinne i din favn, men nå, da hun ser at hun er med barn, ringeakter hun meg. Herren skal dømme mellom meg og deg. 6 Og Abram sa til Sarai: Din trellkvinne er i din hånd, gjør med henne hva som er godt i dine øyne. Sarai var hård mot henne, og hun rømte fra henne. 7 Men Herrens engel fant henne ved en vannkilde i ørkenen, ved kilden på veien til Sur. 8 Og han sa: Hagar, Sarais trellkvinne! Hvor kommer du fra, og hvor akter du deg hen? Hun svarte: Jeg har flyktet fra min frue Sarai. 9 Da sa Herrens engel til henne: Gå tilbake til din frue, og bøy deg under hennes hånd. 10 Og Herrens engel sa til henne: Jeg vil gjøre din ætt så tallrik at den ikke kan telles. 11 Og Herrens engel sa videre til henne: Se, du er med barn og skal føde en sønn, og du skal kalle ham Ismael*, for Herren har hørt din nød. 12 Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre. 13 Og Herren som talte til henne, kalte hun ved navnet: «Du er Gud, den som ser.» For hun sa: Har jeg her virkelig fått se ham som ser meg?

   En kjent historie fra Bibelen dette – Abraham og Sara har gjort den store feil å ikke vente på oppfyllelsen av Herrens løfte om en sønn, men funnet grunn til å gripe inn selv. Abraham har gått inn til Saras trellkvinne Hagar – hvilket de begge var enige om – og har fått en sønn ved henne. Men det som de selv hadde medvirket til kunne jo aldri bli løftessønnen! Han ville ikke være født etter Guds løfte, men ved manns vilje.
   Slik også når det gjelder en hvilken som helst medvirkning, det vil si, gjerning fra vår side, i det som har med den nye fødsel – den åndelige fødsel – å gjøre. Denne medvirkning lyder gjerne slik i våre dager: Jeg overgav meg til Gud! Jeg bestemte meg for å bli en kristen! Jeg tok et standpunkt for Jesus! Jeg bøyde meg! Jeg døpte meg! osv. Dette er alt sammen Jeg'et i aksjon! Dette er å gå inn til trellkvinnen Hagar, fremfor å fødes ved Guds løfte!
   Hva vil det si å fødes ved Guds løfte? I 2 Kor 1:20, kan vi lese dette: «For så mange som Guds løfter er, i Ham (Jesus) har de fått sitt ja. Derfor får de også ved Ham sitt amen, Gud til ære ved oss.»
   Gud har lovt deg menneske, evig liv i og ved Hans Sønn, Jesus Kristus! Så fest din oppmerksomhet på Ham!

   Med tanke på de før nevnte utsagn, kan du ofte høre det sagt: Jeg døpte meg! Nei, alltid når Skriften taler om dette, heter det: Og de ble døpt osv. I dette ligger at det var noen annen som gjorde dette, ikke de selv. Dette uansett om det gjelder voksne eller barn. Frelsen – og vi kan tilføye, alt – i Guds rike er av uforskyldt nåde! Og det må være av uforskyldt nåde, for vi har ikke noe å bidra med i den saken!

   Jeg bestemte meg for å bli en kristen! Jeg tok et standpunkt for Jesus! Det er blitt sagt av forkynnere, at det er det beste valg du har gjort i ditt liv, og lignende. Ja, det er sant nok, så sant vedkommende ikke setter sin lit til denne sin gjerning i frelsens sak – hvilket så ofte skjer. Derfor møter du også så ofte Ismael i menigheten, mens du hadde forventet å møte Isak – for å bli i bildet. Isak, løftessønnen, han som kjente sitt opphav, nemlig han – Abraham – som var utvalgt av Gud. Slik kjenner vel også du ditt opphav, Han som i 1 Kor 15:45, kalles «- en ånd som gir liv.» Eller «en levendegjørende ånd,» som det het i tidligere oversettelser.
   Jesus sier selv om dette i møtet med den samaritanske skjøgen ved Sykars brønn: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt Ham, og Han ville gi deg levende vann!» (Joh 4:10).
   Det enste hun behøvde å «gjøre» var å be Ham om det Han var kommet til verden for å gi henne! Ser du det?

   Ismael fikk også store løfter, som du ser av teksten vår her – men ikke del i selve løftet! Ikke der og da. Det skal jeg komme tilbake til. Slik følger det også store løfter med å leve etter Guds bud. Tenk bare på det fjerde buds løfte – hedre din far og din mor, og du skal få leve lenge i landet. Timelige velsignelser, men ikke selve velsignelsen, for den er i Jesus Kristus, velsignelsen er gitt oss i Ham! - og i Ham alene!

   Hør hva Herren sier om Ismael her: «Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham. Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre.» (v.12).
   Ingen hyggelig fyr å komme ut for dette! Men jeg vil spørre deg: Hva er det som har gjort deg til et fredsælt menneske som kristen? - Eller er du en slik som går omkring og kriger og oppvigler, slik som Ismael? I tilfelle – ved hva har du fått denne ro? Jo, ved Ham som kalles fredsfyrsten, ikke sant? Han som sa til sine: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Joh 14:27). Med andre ord – ved innsyn i at dette løftet gjelder meg! Evangeliet om Jesus Kristus har gitt meg fred i sjel og sinn!
   Nå har jeg funnet det jeg grunner mitt salighetens anker på.

E.K.

   Ismael hadde ikke noe slikt løfte å se hen til! Så han hadde denne hedningens urolige sjel – som han skriver om Augustin: «Min sjel er urolig inntil jeg finner hvile i deg Herre!»
   Det er hedningens nød – at han ikke ser noen sikker grunn, noe sted. Og det gjør han ikke, rett og slett av den grunn, at han ikke har noen slik sikker grunn! Han kan klamre seg til det ene og det annet, som vi jo ser i verden, men sikker kan han aldri være! Det kan bare en kristen bli, når han får se den grunn Gud har gitt Ham i Jesus! Den trofaste som ikke kan svikte! Ikke kan!

   Men hva med Ismael – var han på ett vis «kastet til hundene» av Gud? Var han redningsløst fortapt idet det ikke fantes noen frelse for ham? Nei, står det ikke om Jesus i 1 Joh 2:2: «Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» Er Ismaels synd utenfor dette?
   Dette er Ham som Isak kun var et forbilde på, Han som skulle bringe forsoning mellom en verden falt i synd og fortapelse, og en hellig Gud! Og som vi leser i Kol 1:19-22: «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham, og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, - ved Ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene. Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv ved Hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere frem hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.»
   «- Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag!» Her er også Ismael med, ser du!
   Den forsoning som ble tilveiebrakt ved Jesu offer, den var mellom Gud og mennesket, og mellom jøde og hedning! Det er ikke lenger noen forskjell vitner Ordet, for eksempel i Gal 3:28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.»

   Vi regner jo de forskjellige folkeslag i Midtøsten og Nord-Afrika som etterkommere av Ismael. Og vi kan spørre: Har ikke de i dag samme rett – retten Jesus vant oss – til himmelen, som jøden for eksempel? Jo visst, det er jo nettopp det som er saken. Det - innsynet i dette - er det eneste som kan bringe fred der og her, men det tragiske faktum er at så få ser det og vil ta imot det! Dette gjelder også menigheten fordi den i sin egen åndelige blindhet så ofte sender de søkende inn til trellkvinnen Hagar, for å få løftet oppfylt! Gjør slik og slik, blir det ofte sagt, som allerede nevnt. Ne, nei, Jesus har allerde gjort alt!
   Så går altså det hele imot et forferdelig klimaks i stedet. Følgen av forkastelsen av fredsfyrsten, blir det motsatte, nemlig strid, krig. Det blir en dom vi drar innover oss selv!

   Men du som ser på deg selv, og av den grunn ikke finner noen annen løsning enn å ta din tilflukt til Jesus – hør det fine navn Hagar gir Herren her i teksten: «Ham som ser meg!» (v.13).
   Ja, Han som ser deg nettopp nå. Der du befinner deg! Han som har gitt deg dette løftet: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» (Hebr 13:5b). Ingenlunde forlate deg, som det het tidligere!
   Han venter vi på!