Ja, Herren, vår Gud, åpenbarer oss her, at Han både har tanker om, og for oss. Du kan si at Han har fremtidsplaner for oss. - Og Han gir oss også et konkret løfte. 

   Det som alltid er et stort problem med oss mennesker i forhold til Gud, er jo at vi tenker Hans tanker er som våre, og Hans veier er som våre. Det skyldes igjen vår tro på oss selv og vårt eget. Da uttrykt ved våre tanker (planer) og veier. Våre veier er jo de planer vi har staket ut for oss selv, ut fra våre tanker om hva som tjener oss best, og våre handlinger blir deretter.
   Om dette har Gud talt til oss - du kan si at Han har funnet det nødvendig å tale til oss om dette - fordi dette er en blindvei, som fører oss bort fra de planer Han har for oss.
   Hos profeten Jesaja taler Han til folket (deg og meg) og sier: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.» (Jes 55:8 - 9). Derfor har Han en klar oppfordring til oss: «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren.» (Jes 55:7).
   Dette gjelder et menneskes tanker overhodet, og ikke bare utpreget onde tanker, som noen nok kunne komme på å forestille seg her. Det er som Jesus må si til Peter: «- du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» (Matt 16:23). Han manglet altså selve sansen! Tenk bare på dersom du manglet en av dine sanser for eksempel syns- eller hørselssansen - hvor hjelpeløs du da ville være, overfor forståelsen av farge, lys og/eller lyd. Slik står et menneske overfor det som hører Gud til! - Helt uten sans.
   Man må altså få del i Guds tanker - Han må åpenbare dem for deg.

   Se nå bare på disse vers i Jeremias bok vi her står overfor. Du kan ofte høre dem sitert, for det jo så vakre vers.
   Men hva var dette folkets situasjon, da de fikk dem? De hadde vært utsatt for en mektig fiendehær, som hadde lagt landet deres nærmest øde, og de selv var ført i fangenskap bort til Babylon - og den som hadde gjort alt dette var nettopp Gud! I Salme 137 hører vi deres klage: «Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?» (Slm. 137,1-4).
   Denne situasjon var det Herren som hadde ført dem inn i, og så taler Han til dem og sier: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (v.11).
   Synes du Guds tanker er enkle? Tror du dette folket uten videre forsto dem? Fredstanker - og Han hadde sendt dem krig! Ikke tanker til ulykke - og Han hadde sendt over dem, nærmest den største ulykke et folk kan oppleve! Å bli fratatt sitt eget land, for så å måtte leve som treller under ett fiendefolk.
   Det synlige viser altså det motsatte av det, som faktisk er i, og fyller Guds hjerte, med tanke på dem. Han sier fred, og de ser krig - Han sier ikke ulykke, og de ser bare ulykke.

   Men Gud, Han er sjelens lege, og sjelens frelser. Det var gått en historie foran dette, noe som hadde skjedd med israelsfolket. Et forferdelig frafall fra, og et forferdelig opprør imot den Gud som i sin uendelige nåde var, og ville være deres frelser fra alt ondt, og døden aller mest.
   «Og jeg vil avsi mine dommer over dem på grunn av all deres ondskap, fordi de forlot meg og brente røkelse for andre guder og tilbad sine egne henders verk.» (Jer 1:16). «Dere stjeler, slår i hjel, driver hor, sverger falskt og brenner røkelse for Ba'al og følger andre guder, som dere ikke kjenner.» (Jer 7:9). «Så mange som dine byer er, så mange er dine guder, Juda! Og så mange som Jerusalems gater er, så mange alter har dere reist for den skammelige avguden, alter til å brenne røkelse på for Ba'al.» (Jer 11:13). «...fordi de forlot meg og ikke aktet dette sted hellig. De brente røkelse der for andre guder, som de ikke kjente, verken de eller deres fedre eller Judas konger. Og de fylte dette sted med uskyldiges blod.» (Jer 19:4). «...de hus hvor de brente røkelse for Ba'al på taket og utøste drikkoffer for andre guder for å vekke min harme.» (Jer 32:29).

   Les nå nøye igjennom disse skriftsteder - det er noen av Herrens klager ved profeten Jeremia over dette frafalne folk. Det var det folk som fremfor alle andre folk på jorden, hadde fått Guds åpenbaring! - Det folk om hvem Paulus vitner: «Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.» (Rom 9:4).
   La nå ord som barnekåret, herligheten og løftene, virkelig få synke inn. Alt dette mens den øvrige verden måtte vandre i et hedensk mørke. Dette var det folk du leser om hos Jeremia, som «fylte stedet med uskyldiges blod,» og «brente røkelse for Ba'al på taket og utøste drikkoffer for andre guder for å vekke min harme!»

   Du tenker kan hende, at det må da være en uoverstigelig mur dette, som Herren her stiller opp for dem, og for deg - at «dere (du) skal finne meg når dere søker meg av hele deres (ditt) hjerte.» (v.13b).
   Du har lest (hørt) historien om, da Jesus kom vandrende til dem på sjøen - det opprørte hav - og Peter, når han gjenkjenner Jesus, i sin dristighet ber Jesus om å få komme til Ham på bølgene? Det gikk bra for Peter, så lenge han så på Jesus, men som vi vet, begynte han å se på bølgene omkring seg, og da sank han i havets dyp med alt sitt. Hva omkring seg så Peter da noen redning i, annet enn Ham som sto der på sjøen? Forstår du da noe mer, av hva det vil si å søke Ham av hele sitt hjerte? Du ser at du faller igjennom med alt ditt eget. Da forkynnes deg frelse i Ham, for da har du fått åpnet øret, til å høre!

   Les nå teksten igjen, min venn! - Hører du Hans røst?

   Se nå, sier Herren dem - se hva dere, ved å følge deres egne tanker, og deres egne veier har forårsaket! Landet - det hellige landet - ligger øde etter dere for deres synds skyld! Det er deres synder som har svidd det av! Hvor er vi mennesker i vår tid, i ferd med å føre det hen, idet vi følger våre tanker og våre veier? Er vi ikke i ferd med - og allerede i stand til - å legge hele jorden øde under oss?
   «Og jeg vil avsi mine dommer over dem på grunn av all deres ondskap,» leste vi. Kan vi bare ane en smule av den ufattelige ondskap, som ligger til grunn for våre masseødeleggelsesvåpen? Det er mennesket uten Gud! - Det er mennesket som følger sine egne tanker og veier!

   Fiendehæren, hvor fryktelig den enn var i seg selv, var den sendt dem til redning. Det var ikke lenger noe annet, som kunne nå frem til dem. Han måtte bringe dem i en situasjon, slik at Han igjen kunne få dem i tale. Og da ser du vel noe av Guds ufattelige godhet, til tross for de harde middel? Han går til det ytterste, for å frelse. Alternativet for dem, var noen få år i synd, og så en evig fortapelse! Det er virkelig den største ulykke, et folk kan bli utsatt for - ikke at Herren straffer det med harde midler, men at Han overgir det til seg selv! Det vil si, tar bort fra det sitt Ord, og ikke lenger åpenbarer det sine tanker!
   Det er også den største ulykke, som kan ramme et enkeltmenneske - at det blir overgitt til et udugelig sinn. (Rom. 1,28).

   «Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren.» (v.14a). Hvilket løfte! - Og som vi har nevnt - et løfte nettopp til den, som synker igjennom med alt sitt eget - som ikke kan bestå for Gud, ved noe i seg selv. Den som nå ser: Jeg er drevet ut til fangenskap i «Babylon,» for min synds skyld, og her - nettopp her - kaller Han på meg, og gir meg de største løfter: «Jeg vil la meg finne!»

   Tenkte du kan hende, som det meste av folket i dag, at synden var noe ubetydelig - noe ufarlig? - Da tenkte du igjen, ikke Herrens tanker! Og synden er særlig alvorlig, der den får florere og tilta, blant Hans eget folk.
   «Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. Jeg gav henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv. Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som driver hor med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger.» (Åp 2:20-22).
   Nei, det er så visst ikke ufarlig! Men merk deg, endatil henne som forførte Hans folk, av profesjon! - gav Han muligheten til omvendelse: «Jeg gav henne tid!» Det vil altså si, tid og mulighet nok, til at hun kunne ha blitt omvendt og berget.
   Hvor mye tid har du fått til nå? Nok?

   «I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter!» (Hebr 4:7).

E.K.