Tilbake            
                                               5 søndag i åpenbaringstiden

 

 



 

Herren regnet ham som rettferdig el. Frykt ikke! - Jeg er...!

1 Mos 15:1 - 6

   1. Etter at dette var skjedd, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor. 2. Da sa Abram: Å Herre Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort. Den som skal overta mitt hus, er Elieser fra Damaskus. 3. Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg. 4. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg. 5. Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og Han sa til ham: Slik skal din ætt bli. 6. Og Abram trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet.
 

   Vi mennesker, om ikke Den Hellige Ånd får opplyse oss om hvor veien går, så går vi som enhver hedning og famler i mørket, mer og mindre opptatt med å streve en frelse på plass.
   Det er snart like mange meninger om dette som det er mennesker, og det ene kirkesamfunn og den ene sekt etter den andre dukker opp som paddehatter gjennom historien, og i særlig grad i våre dager, da det synes å haste mot enden med denne tidshusholdning, og roper: Slik er det, slik er det!
   Men hva sier Guds ord om vår frelse? Er det virkelig noe vi skal streve oss frem til med stor møye? - Er det med andre ord en frelse for de sterke og helhjertede karakterer?
   Lina Sandell vitner så fint om det i sangen, Forsoninga er vunnen: «Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg, Som henne skal med strev og møda finna.»
   Ikke eg, sier hun. Nei, som juleevangeliet forkynner: Vår frelse er oss født! Dette var besluttet fra evighet av, og forkynt fra begynnelsen av. Og følg med da, for nå tales det om din frelse! - Går dette deg forbi, så er det din frelse, intet mindre, som går deg forbi og tapt!
   Gud Herren, talte allerede på fallets dag om den kvinnens ætt som skulle komme, knuse fiendens hode, og føre fangene ut av fengslet. Han forkynte ikke disse to første elendige syndere, der de sto for Hans åsyn: Frels dere selv! - Men: Jeg skal sende dere en frelser! Det skal komme en og gjøre denne saken god en dag!

   Vi sier gjerne at Han talte dunkelt om det - iallfall sett i forhold til den nye pakts tid - men det var ikke mer dunkelt for Eva enn at hun sier, da hun fødte Kain, det som i vår Bibel oversettes: «Jeg har fått en mann ved Herren» (1 Mos 4:1) - men som også kan oversettes: «Jeg har fått en mann, det er Herren!»
   Hun trodde altså, at Herrens profeti allerede gikk i oppfyllelse - men som vi vet, Kain var alt annet enn en frelser. Men det er altså ikke poenget her, at Eva tok feil der - hun hadde fått tak i budskapet, nemlig at Herren selv skulle la seg føde som menneske, og i det skulle vår frelse være. Eva trodde evangeliet!

   I vår tekst er det Abram vi møter, han som fikk løftet fra Gud, at i din ætt skal alle jordens folk og slekter velsignes
(1 Mos 22:18), og denne ætt er Kristus, vitner Paulus. (Gal 3:16).
   I det første vers i teksten vår her, står det i vår Bibel: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor.» (v.1b). I en del gamle oversettelser, og særlig i engelske, er det oversatt slik: «Jeg er ditt skjold, din meget store lønn!» Altså, at Herren selv er Abrahams lønn!

   Da Sara fødte Isak, kunne hun på et vis si, det som Eva ikke kunne, nemlig at hun fødte Herren - for Isak, som også kalles løftessønnen, han var et direkte forbilde på Jesus, Han som skulle komme. - Han kom, Isak, alene etter Guds løfte, som et under, imot naturens gang, ved Guds inngripen - og i ham var Jesus allerede til stede.
   Du ser, Abraham måtte ikke streve i egen kraft for å få denne meget store lønn - nei, det var en følge av Guds vilje, Guds under, Guds kraft og Guds inngripen.
   Uansett hvilken vinkel du ser dette fra, blir du stående igjen med Gud!
   Også en verdslig forsker må da si: Dersom det er sant, og skjedde slik som Ordet vitner, så det ha vært et under - for naturen kan ikke frembringe noe slikt!

   Vi taler om din frelse nå! Den er en følge av et Guds under, en Guds inngripen. Naturen har ikke noe å bidra med! - Og hva din natur, dine evner og egenskaper angår, kommer du jo også flere tusen år for sent - underet er allerede skjedd! - Gud ble menneske, tok ditt navn på seg, og gjorde opp din sak!

   Abram, han var også et skrøpelig menneske, han kom i tvil, nettopp fordi det var så imot all natur!
   Her i vår tekst, tvilte han på om han skulle få noe barn i det hele tatt: Elieser fra Damaskus skal ta mitt hus i eie, jeg går jo barnløs bort! (v.2).

   Men det er vel ikke denne sort tvil du kjenner deg mest igjen i kanskje, men den andre sort tvil, som Abram kom inn i godt hjulpet av Sara: Nei, jeg tviler ikke på at Gud vil gi meg en sønn, men kanskje jeg misforsto det hele, kanskje mente Han at jeg skulle bidra med noe selv, og kanskje mente Han at Sara skulle få et barn ved sin trellkvinne, siden hun ikke er fruktbar selv? - Det er jo ikke urimelig det! - Og nå går jeg visst glipp av sønnen Gud har lovt meg, fordi jeg ikke har forstått Ham rett!
   Du kjenner kanskje denne egenproduserte teologien igjen, fra ditt eget hjerte! - Vi begynner å anvende våre tanker og vurderinger.
   Du hører det på dette ropet i dag: «Det er ikke så farlig med læren, det er livet det kommer an på!»
   Det høres fint ut for mange dette - læren er jo noe «tørt» noe - men resultatet blir, at man driver bort fra det likefremme Guds ord, og inn i sine egne tanker og vurderinger.
   Du kan lese om Luther, der han satt i diskusjonen med de reformerte om synet på nattverdens innhold, hvor de på alle mulige vis forsøkte å overbevise ham om, at nattverdens brød og vin ikke faktisk var Jesu legeme og blod rakt til oss, men bare symboler på dette - det samme lærer de den dag i dag - hvor han sitter og skriver med fingeren på bordet, Jesu egne ord: Dette er -!
   Gud hadde sagt til Abram: «Sara skal føde en sønn!» (1 Mos 17:21) - og da mente Han nettopp Sara!
   Det er som når Jesus taler om at Han går bort for å gjøre i stand sted for sine disipler - da sier Han: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det!» (Joh 14:2).
   Dette var det Abram gled bort fra, og så gikk han - og merk deg det! - inntatt av dette - inn til Hagar, trellkvinnen, for på den måten å fullføre Guds gjerning. Og resultatet ble fryktelig, et stort folk av treller! - Og dermed også av fiender! Jordisk ser du resultatet av dette den dag i dag, nede i Midt Østen, selv om begge disse folk, også jødene i dag, lever i trelldom - og du finner også det samme i Guds forsamling - noen født som følge av løftet, Jesu person og gjerning er blitt klargjort for hjertet, ved Den Hellige Ånd og Ordet - og noen er født som en følge av egeninnsats!
   De siste på samme vis som trellkvinnens sønn, Ismael, født til trelldom! For dem er det bare én løsning - ikke som du hører i mye forkynnelse, enda mer egeninnsats: - Du må be mer! - Ville mer! - Ta et mer avgjort standpunkt! osv. - men en ny fødsel! Nei, ikke mer egeninnsats, men sett deg ned, legg hendene i fanget du trette sjel, og hør! - Hør Ordet om Jesus, din frelser! Han som ifølge juleevangeliet - det som du har hørt helt fra du var barn der hjemme - er født deg! - For hva forkynner englene der ute på Betlehemsmarken? - Jo: «I dag er det født dere en frelser, som er Kristus, Herren
   Som de forkynte, og Eva trodde: Herren selv skulle bli født og ordne vår sak!

   Ja, du tror på Jesus, sier du - men hvorfor ser du da hele tiden på ditt eget hjerte? Står det bra til der, etter din vurdering av saken - ja så tror du å stå i nåde hos Gud - men hvis så ikke er tilfelle, nei, da er saken verre.
   Men hvem har bedt deg om å se dit, med tanke på din frelsessak? Det har ikke Herren - med mindre du insisterer på å frelses ved hjelp av loven, ved hjelp av gjerninger. - Han sier: Se på Jesus!
   Når Han sier: Din frelse, den har jeg ordnet med, i min Sønn, Jesus Kristus, Hans liv, lidelse, død og oppstandelse - ja, da mener Han jo nettopp det, som Han mente nettopp det, da Han sa: Sara skal få en sønn! - Og ikke noe annet.

   Kan du ta det med deg i dag - vi skal be Herren om, at vi alltid må få nåde til å ta det til oss i sannhet: Han mener nettopp det du har hørt! Noe som også ble klart for Abrams hjerte: «Og Abram trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet!» (v.6).


   Av nåde går den vei
Som hjem til himlen bær,
Av nåde Gud vil krone meg
Når jeg Hans åsyn ser.

E.K.