|
Da guttene vokste
opp. To brødre i samme hjem, begge avkom av Rebekka og Isak – ja,
endatil tvillinger, men å så forskjellige. «Esau (ble) en dyktig jeger,
en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann
som holdt seg ved teltene.»
Du ser denne villskapen,
jegerinstinktet hos den ene, mens den andre beskrives som en stillferdig
mann. Slik kan en også se for se Kain og Abel. Disse to typer menneske
har gått sammen like fra begynnelsen av. Hør en av Kains etterkommere
tale i 1 Mos 4:23-24: «Lamek sa til sine hustruer: Ada og Silla, hør
min røst, Lameks hustruer, lytt til min tale! En mann dreper jeg for
hvert sår jeg får, en gutt for hver skramme jeg får. For hevnes Kain
sju ganger, da skal Lamek hevnes syttisju ganger.»
Ikke vanskelig å diagnostisere
det sinn som skinner igjennom her. Kanskje har du opplevd det i ditt
eget bryst også?
Hevnes syttisju ganger! Det
er jo dette Jesus tar for seg i Matt 18:21-22, og snur det helt om:
«Da gikk Peter til Ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror
kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham - inntil sju ganger? Jesus sa
til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!»
Ikke en smule av Lameks sinn
å spore her, ser du! Nei, Jesus var en stillferdig mann. Som Han vitner
om seg selv i Matt 11:29a: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for
jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» Og som det heter om
Ham i profetien hos Jes 42:2: «Han skal ikke skrike og ikke rope,
og Han skal ikke la sin røst høre på gaten.»
Minner ikke mye om en del
av dem vi kan se på prekestolene i våre dager, bare for å ha det nevnt.
Dette voldsomme er aldri av Gud, bortsett når Han sender disse kreftene
foran seg til dom.
Skriften bruker også et bestemt begrep når den
skal beskrive Esau - den peker nettopp på hans sinn og sier,
som vi leser det i Hebr 12:16: «Se til at ikke noen er utuktig» -
ja, der har du nok årsaken til denne tiltrekningen til disse
hedningekvinnene - men det er en annen ting som vi leser videre, og
som Ordet advarer oss imot -: «- eller verdslig som Esau, han
som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat.»
Verdsligsinnet! Kjærlighet
til det som er i denne verden, og hva den kan tilby. Det har jo blitt
et Dalilas fang, som mang en troende har sovnet inn i. Jordvendt!
Men nå må vi ikke tenke at
den stillferdige natur er noe mindre syndig, enn den temperamentsfulle
og snart oppfarende. Det skjønner vi jo ikke minst, av Jakobs videre
historie, og ikke minst av det vi er vitne til i denne teksten vi
har for oss. Han var det vi kaller en luring, så han hadde analysert
sin bror – visste hvordan han var, og hvor lite denne Guds velsignelse
betydde for ham. Som det står her i det 34 vers, at han ringeaktet
den, eller foraktet den, som det også står i noen oversettelser.
Han var en riktig hedning
av sinn, denne Esau, og som sådan foraktet han det denne førstefødselsrett
inneholdt, menget seg med og tok til ekte hedningekvinner, til
Rebekkas
og Isaks store sorg, og ble stamfar nettopp til et hedningefolk –
en Israels fiende, Edom. Edomittene.
Men vi vet av Hebr 12:17,
at Esau siden våknet opp for hva han hadde gjort, det vil si, hvilken
synd og hvilket tap det var, og da heter det så alvorlig: «Dere vet
jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda
han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse.»
Fant ikke rom for omvendelse.
I dette ligger nok det, at han var ute av stand til å angre rett.
Det vil si, at det ikke var hva han hadde syndet mot Gud som var problemet,
men det tap han selv fikk av det. Det er hedningesinnet som råder
i Esau også her.
Men hvem kan si at en har
en angret rett, spør du kan hende? Nei, hvem kan? Bare Herren
ser hjertet der det egentlig befinner seg. Det er derfor vi ber som
Efra'im gjør i Jer 31:18: «Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du
er jo Herren min Gud.»
Det som er hentet frem av
vårt eget består ikke for Gud, så heller ikke Esaus tårer.
En dødsdømt morder kan angre
på dette viset: Hadde jeg bare ikke gjort dette, så ville jeg ikke
ha befunnet meg i denne situasjonen nå. Det er ikke dermed sagt at
han angrer selve handlingen. Hans lidelse er de konsekvenser handlingen
har fått for ham selv!
|
Hvordan det gikk med Esaus sjel vet vi
jo heller ikke sikkert, men velsignelsen som førstefødselsretten innebar
gikk iallfall tapt for ham.
Men det vet vi – og det er
virkelig viktig å være klar over – der du ønsker å vandre sant med
Herren: Jakob ble ikke frelst fordi han var mindre av en synder enn
Esau, og Esau gikk ikke tapt fordi han var mer av en synder enn Jakob.
Isak begikk også et alvorlig
feilgrep overfor disse to guttene som vokste opp i hans telt – et
feilgrep som nok bidro til at Jakob ikke hadde så vondt for å bedra
ham, som han ellers ville hatt, om Isak hadde behandlet ham med mer
respekt. Vi leser i vers 28 her: «Isak holdt mest av Esau, for han
likte vilt.»
Han favoriserte ham fremfor
Jakob. Sikkert fordi han beundret hans væremåte, hans mot og styrke
osv. - kanskje egenskaper han selv gjerne skulle hatt - men også av
den ynkelige grunn vi får presentert her: «- for han likte vilt.»
En heller dårlig menneskelig
egenskap, kan vi trygt si – vi liker dem som gir oss det vi begjærer.
Å vurdere medmennesker ut fra dette – ja, det er iallfall i høyeste
grad en uåndelig vurdering. «Trofaste er vennens slag. Troløse er
fiendens kyss,» skriver Salomo i Ordsp 27:6.
Heller sannhet, selv om det
svir, med andre ord.
Vi møter det også
i forkynnelsen - han som smører ut for deg: Fred og ingen fare
uansett, og på den annen side, han som forkynner sannheten uansett!
Hvem velger du - legen som
gir deg det du vil ha, eller legen som gir deg det du må
ha?
Det er også denne skrekkelige
uåndelighet vi vil møte i den siste tids menighet på jord. Apostelen
Paulus skriver om det i brevet til sin venn og medarbeider Timoteus:
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men
etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som
det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og
vende seg til eventyr.» (2 Tim 4:3-4).
Til eventyr! Med andre ord,
det som ikke er sant! Bedraget! Skal vende seg til det av ren egeninteresse.
Det er ikke bare forføreren som er skyldig, men også
den som blir forført, når han begjærer det falske
som blir forkynt ham.
Og så kommer han videre med
en formaning vi alle bør legge oss på hjertet: «Men vær du edru i
alle ting.» (2 Tim 4:5a). Edru! Åndelig edruelighet!
Mye av det vi ser i dag,
vitner dessverre om det motsatte.
Årsaken til Esaus ringeakt
og forakt for det helige, hadde sin grunn i likegyldighet overfor
det som var gitt av Gud – og det er også nettopp årsaken til den før
nevnte tilstand i den siste tids menighet. Man frykter ikke for å
ta feil, derfor finner vi også så lite av den inderlige tilflukten
til Herren selv, når det gjelder lærespørsmål – sier virkelig Gud
dette? - Er det virkelig Guds Ånd jeg ser i virksomhet i det jeg opplever
her? osv. Nei, jeg er opptatt av hva fordeler jeg kan ha av
det – og i dette unnser jeg meg altså ikke for å bruke Gud selv, om
så var. Og det som ikke smaker meg – etter mitt gamle menneske – det
støter jeg fra meg.
Du er vel ikke der du som
er her nå?
Gud velsignet Jakob og gjorde ham til Israel,
men ikke for Jakobs gudsfrykts skyld, ikke fordi han var uten synd,
ikke på grunn av noe menneskelig fortrinn overhodet, men Gud hadde
en plan som gikk langt ut over disse to brødrene – det skulle en dag
komme en, en som skulle ta bort verdens synd på én dag, en som skulle
oppheve alle skiller, så det ikke lenger betydde noe om du var edomitt
eller israelitt, eller hva det ellers skulle være – en som skulle
sørge for at endatil Ismael skulle få del i det samme som Isak – ja,
enda mer, sørge for å muliggjøre at et menneske, en synder i seg selv,
kunne bli ett med Herren selv! Nemlig Jesus! Jesus Guds Sønn! Jesus
fra Nasaret! Jesus den korsfestede! Jesus den oppstandne frelser for
alt som heter menneske på jord! I Ham er alt gitt deg – du som er
her nå! Og merk deg hva jeg sa: Er alt gitt deg! Det er ditt
nå! Kom, sier Herren, for alt - alt - er ferdig!
Det er gitt deg før
du trodde, forstår du! Og du begynner ikke å betale for
en gave du allerede har fått, gjør du vel? Det er å
gjøre skam på giveren, og det vil du vel ikke? Nei, men
vi gjør det dessverre altfor ofte.
Forakt ikke det hellige!
- og den gave du har fått av Herren, den er i sannhet hellig
- det er Guds egen Sønn!
La oss skilles med det nå
– og blir vi værende i det, skal vi også møtes igjen i himmelen en
dag!
|
4
søndag i treenighetstiden
