Tilbake            
                                               4 søndag i påsketiden

 

 



 

 

Herrens fredspakt

Jes. 54, 7 - 10

   7 Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg. 8 Da min vrede strømmet over, skjulte jeg mitt åsyn for deg et øyeblikk, men med evig miskunnhet forbarmer jeg meg over deg, sier Herren, din gjenløser. 9 For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg. 10 For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg.
 

   Vi er nå på tampen av påskehøytiden – 2 påskedag – og en må si, når en ser på hvordan vi som folk feirer denne høytiden i vår tid, at det knapt kan kalles en feiring. Endelig noen fridager igjen, hyttetur, tur i skog og mark, opp på fjellet for å gå på ski og slikke sol, appelsin og Kvikklunsj – å, det er så viktig, så viktig! – at Jesus seiret over døden for oss – vel, er det så viktig da?
   Ikke noe av dette folket gjør her, er noe galt i seg selv – galt blir det først når det blir i stedet for.
   Dette bare til en innledning! Tenk hvor stort at Jesus tok synden bort, og dermed Guds vrede og dom over den, og dermed dens ytterste konsekvens, nemlig døden. Og dette gjorde Han altså ved å bære det alt sammen selv. I stedet for oss!

   Ifølge denne teksten finnes det altså mennesker på denne jord som Herren aldri noen sinne vil vredes på. Aldri noen sinne! Heller ikke når de har falt og forgått seg. Da tenker jo vi umiddelbart at Herren må vredes på oss – det er jo det naturlige. Men Herren handler ikke med disse etter det naturlige, og det skal de være evig glade for. For dersom Herren hadde handlet med dem etter det naturlige, hadde de ikke bestått en time – nei, de ville allerede i utgangspunktet vært dømt og gått en evig fortapelse i møte på grunn av det som bor i dem.
   Vi synger i den fine sangen av Anders Nilsson i Sangboken – Bli blott i sårene frelserens brud: «
Lov, pris og ære, min Frelsermann kjær, takk for forsoningens nåde! Takk at du elsker meg slik som jeg er, vil meg ledsage og råde! Takk for den bitre smerte du led, takk at du aldri på meg er vred! Takk, pris og ære, du slaktede Lam, takk for din dyre forsoning!»
   «- takk at du aldri på meg er vred!» Det er jo som hentet rett ut av teksten vår! Derfor skal du ikke bare få synge det – du som ikke vet deg noe annet til frelse enn Kristi kors – men du skal få tro det!

   Redningen består altså i at Herren har bestemt seg for å handle annerledes med dem. Det er dette annerledes vi trenger å få tak i – det vil si, innsikt i. Som vi for eksempel kan lese i Slm. 103,10: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.»
   Her har du det så klart du bare måtte ønske det! Han handler annerledes med oss – Han gjør ikke med oss etter våre synder osv.
   Har du brutt norsk lov – ja, så rammer dommen deg i en eller annen form, alt ettersom hva du har forbrutt. Det er det naturlige. Norsk lov vil jo aldri sette seg selv til sides. Og hør du! - det vil heller aldri Guds lov! Den krever sitt, og viker aldri det minste. Om så himmel og jord forgår, så forandres ikke en tøddel av loven.

   Hva skulle til om du skulle unngå å dømmes av norsk lov, dersom du virkelig hadde brutt den? Du måtte jo settes over i en helt annen sammenheng, hvor norsk lov ikke kunne nå deg. En immunitet overfor norsk lov, ikke sant? Hør du! - det er ikke veldig flatterende, men eneste mulighet: Du måtte umyndiggjøres! Du måtte settes under verge, slik at han kunne svare for deg. Du ville dermed vært unntatt for de vanlige regler som gjelder i dette samfunnet, til et forhold der en annen svarte for deg – hadde ansvaret for deg.
   Nå er du vel så oppegående, som vi gjerne kaller det, at dette er helt uaktuelt i forhold til det norske samfunn, men når det kommer til Guds rike er dette eneste mulighet! Her blir aldri tale om å stå på egne ben! En annen må svare for deg! Du må flyttes over i en helt annen sammenheng, hvor det ikke lenger er dine gjerninger – verken gode eller onde - som teller for utfallet, men Jesu! Har ikke dette gått opp for ditt hjerte, min kjære venn, så har du ennå ikke sett hva evangeliet egentlig er for noe.  Det er at Gud har satt deg over i denne helt nye sammenheng, Han selv har kjøpt deg ved sin egen lidelse og død.
   Disse menneskene det her er tale om, de er flyttet inn under en fredspakt, kan vi lese her i teksten. (v.10).

   Legg også merke til, at når Han her taler om sin fredspakt, Herren, så nevnes også Hans miskunnhet og forbarmelse. Dette henger nøye sammen! Som vi kan lese i 1 Joh. 4,10: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Og i 1 Joh. 4,19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» Når Jesus sier til sine disipler: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Joh. 15,16), så innebærer det nettopp at Han i sin miskunnhet har kalt dem inn sin fredspakt. Ikke på grunn av deres fromme og gode gjerninger, ikke fordi de hadde de nødvendige kvaliteter eller lignende, men rett og slett i sin miskunnhet.

E.K.

   Kan hende er du nettopp en slik som likesom ligger på vakt overfor deg selv, om du skulle inneha noen slike kvaliteter som kunne fortelle deg at din sak for Gud er god. Vet du hva du da gjør? Du ser strakt forbi Hans nåde! Du setter i virkeligheten Hans nåde til sides som utilstrekkelig! Den nåde Han har forkynt deg så klart og utvetydig! Han har kalt deg inn i denne sin fredspakt som Han selv har opprettet, uten noen innblanding fra noe menneske, ene og alene av pur miskunnhet!
   Ser du ikke det?

   Men Gud, Han er ifølge Hebr. 12,29, en fortærende ild imot all synd! Imot all synd! Merk deg det! Ikke slik at Han ser mellom fingrene med noe, for det er da så smått. Nei, hellighet krever fullkommen renhet, om det skal være noe samfunn. Hellighet støter synd fra seg. Det ble jo det store dilemmaet, da mennesket falt i synd – hvordan skulle Gud i sin kjærlighet få mennesket inn i sitt samfunn igjen, da Hans hellighet krevde fullkommen rettferdighet?
   Vi var, ved vårt fall, umyndiggjort overfor Gud. Vi kunne ikke svare for oss selv, vi kunne ikke rettferdiggjøre oss, vi kunne ikke bestå for Ham og vi kunne ikke rette opp igjen det som var skjedd – vi har ikke det som skal til i oss – hva også loven skulle overbevise oss om. Her kom Jesus – Gud åpenbart i kjød – inn i bildet. Han var villig til å stille som verge for oss. Han var villig å svare for våre handlinger, fra det første sviket på fallets dag, til den siste synd som begås på denne jord. Han var villig å stille seg ansvarlig for alt som bor i ditt kjød. Han kom og opprettet en fredspakt, så Han kunne skjule deg i seg. Ser du hva dette innebærer for deg? Det blir jo helt slutt på å briske seg av noen egen kristendom, men du skal få rose deg – rose deg – av Jesus Kristus og Ham korsfestet. Ingen kan nemlig gjøre Guds fredspakt til intet – som du også hører det fra Hans egen munn i teksten her: «For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg.» (v.10).
   «Min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren

   Dette budskapet om nåde – uforskyldt av nåde – det vil si, ikke av noen som helst annen grunn, enn Guds nåde, det utelukker på den ene side ethvert menneske som vil bestå ved noe av sitt eget, og fjerner på den annen side ethvert stengsel for den som ikke finner noe eget verken å regne med eller bygge på. Det er dette som åpenbares i Jesu ord: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Mt. 9,13).
   Denne porten blir for trang for den som vil ha noe eget med seg - men er på den annen side så vid at den største synder på jord - ja, alle jordens syndere - kan gå inn gjennom den. For hør hva som forkynnes deg i Rom. 4,4-6, om dette: «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger.»
   Hørte du hva slags type dette var? Ikke har gjerninger! Uten gjerninger! Ugudelig! Og Gud rettferdiggjør ham for Jesu skyld. For Jesu gjernings skyld.
   Du vet, den synder som har stått innfor Guds hellige lovs ufravikelige krav med sitt liv, han sier: Hvordan skulle jeg ellers kunne bli frelst? Ditt kors, Jesus, er min frelse, og noen annen frelse vet jeg ikke av! Ett eneste håp igjen - at Herrens ord til Paulus: «Min nåde er nok for deg!» - også gjelder meg. (2 Kor. 12,9).
   Kan noen her forkynne meg en annen frelse? I visse land sier presten – eller den som vier – ved inngåelse av et ekteskap: Har noen noe å innvende mot denne inngåelsen, så må vedkommende tale nå eller for alltid tie.
   La oss si det her nå: Har noen noe å innvende mot denne Skriftens frelsesforkynnelse, så må han tale nå, eller for alltid tie. Å, hvor herlig å ha fått en lukket munn her!
   Å, for et salig menneske som ikke har annet tilbake stilt overfor dette, enn takk og lovprisning av denne Herre, som tar imot syndere og rettferdiggjør ugudelige i sin miskunnhet og ufattelige nåde – og som åpnet seg selv vei til å kunne gjøre dette, ved selv å bli et offer for synden.
   Hvem kan fatte det? Men vi får lov til å tro det - og det er Han selv som virker denne tro i oss, ved evangeliet! Takk og lov!