Tilbake            
                                               4 søndag i fastetiden

 




 

 

Gud setter Abraham på prøve el. Alene ved Lammet!

1 Mos. 22, 1 - 14

   1. En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. 2. Da sa Han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg. 3. Så stod Abraham tidlig opp om morgenen og lesste på eslet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn. Han kløvde ved til brennofferet, og gav seg så på vei til det sted Gud hadde sagt ham. 4. På den tredje dag da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte. 5. Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere. 6. Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. 7. Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? 8. Abraham svarte: Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to. 9. De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. 10. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. 11. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! – og han svarte: Ja, her er jeg! 12. Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg. 13. Abraham så da opp, og se – bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. 14. Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se.
 

   «- og han ofret den ... istedenfor sin sønn.» (v.13). Istedenfor! Istedenfor deg som fortjente døden for dine synders og overtredelsers skyld, ofret Gud sin enbårne Sønn! Istedenfor! Det er et av de viktigste ord du kan få ta til deg i denne sammenheng - det er et av Jesu mange navn: Stedfortrederen! Han som gikk i stedet!
   Når Herren skal stige inn i verden som en av oss, er det på forhånd bestemt et navn for Ham, og engel formidler det til Josef i en drøm: «Hun (Maria) skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Mt. 1,21).
   Tenk, dette er Hans navns betydning!: Den ved hvem Gud frelser syndere! Han som går i stedet for!

  «- bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr.» (v.13).
   Hvilken situasjon! Et kjerr er noe vi forbinder med det negative - tenk bare på klungerkjerr! Det er noe som hindrer deg i å ta deg frem, river deg opp - gjerne til blods - og som du kan henge deg aldeles fast i.
   Det er betegnende som bilde på synden - den som mennesket sitter aldeles fast i, ikke bare som en ytre ting, men den har vevd seg inn i hver minste trevl av oss, så vi er blitt ett med den. Hvordan skal vi da komme løs?
   Du har vel hørt Paulus' fortvilte rop, i møte med denne fryktelige virkeligheten?: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom. 7,24).
   Han satt fast i «kjerret!» Nå var det blitt virkelighet for ham. Nå var det ikke bare ett og annet ytre som måtte komme i orden - vasking av hender og kar og fat, så og så mange og lange bønner, almisser til de fattige osv., men fanget i klungerkjerret!

   Men nå var ikke denne væren et forbilde på Paulus, deg og meg, men her kommer det budskap som er så altfor forunderlig for oss: Den er et bilde på Guds Sønn! Kan du tenke deg Guds egen Sønn, sittende fullstendig fast i dette kjerret som heter menneskets fall og synd? Nei, det oppkom ikke i noe menneskes hjerte - men det er hva Skriften forkynner oss!
   Isak forundret seg over den ting, at faren hadde tatt med ved og ild til ofringen, men ikke selve offeret. «Hvor er lammet?» (v.7).
   Det er et spørsmål det er verd å stanse for også når det gjelder den kristne forsamling og virksomhet til enhver tid: «Hvor er lammet?» For er ikke lammet der, da er alt forgjeves!
   Du ser kanskje på menighetens virksomhet og bekjennelse (veden), og de mange utslag av begeistring og oppgløddhet - muligens også nådegaver i funksjon (ilden) - men så er du kan hende en av dem som har fått se noe dypere inn i sannheten, du er en av dem som vet ved hva (hvem) du ble frelst - ved hva (hvem) du ble flyttet over fra mørke til lys - og så kommer undringen: Men hvor er lammet, i alt dette? Jo da, jeg ser ilden og veden, men hvor er lammet? Det Guds lam, som bærer verdens synd! (Joh. 1,29). Han jeg alltid må få ha mitt blikk festet på, på grunn av «klungerkjerret» i meg. Det som alltid truer med å ta over, og kvele det nye livet! Synden som forderver alt, og gjør det så vanskelig å tro at jeg hører Herren til! Eneste løsning igjen og igjen, er å få festet blikket på lammet! Ikke på veden og ilden - for det kan ikke berge eller trøste en synder i hans nød - men lammet!
   Det var dette som stilte Paulus til ro, da han kom med sitt fortvilte utrop, og siden gjorde ham til den største misjonær som har trådt på denne jord! Hør bare: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom. 7,25).
   Om vi skal bli i teksten, og spør: Hva var det Paulus da så? Ja, hva så han? Han så lammet som Isak etterlyste! «
Abraham svarte: Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!» Ja, dette var det Paulus så: Lammet som Gud hadde utsett seg! Jesus Kristus!
   Du kjenner vel de titler han bar, denne største misjonær? Det var ikke ærestitler, slike som vi så gjerne vil ha - det var: «Et ufullbåret foster!» (1 Kor. 15,8). «Den minste av alle de hellige!» (Ef. 3,8). «Den største av syndere!» (1 Tim. 1,15).

   Det var altså ikke noe tilgjort, da Paulus selv ropte på, og forkynte for andre, en frelser og forsoner!

   Er det sant at Jesus, denne hellige Guds Sønn, satt aldeles fast i syndens og overtredelsenes klungerkjerr? Kan det være tilfelle?
   Hør hva Ordet sier: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd.» (2 Kor. 5,21).
   Gjort til synd! Ja, vi mer enn aner, at vi her er på hellig grunn. Vi forstår ikke det som skjer her - men det står nå der for at vi skal grunne på det. Han ikke bare soner for synden - i den grad vi kan bruke ordet bare i den sammenheng - men Han blir gjort til selve synden, gjort til selve «klungerkjerret,» fjernet og kastet på ilden. Du ser Ham der Han henger på Golgata tre under Guds vredes ild, utenfor muren, ute blant de spedalske, røverne og de forkastede!
   Skal jorden bli brukbar og fruktbar til nyttevekster, må klungerkjerret fjernes. Jesu var villig til å bli dette! Og det av en helt spesiell grunn, og med en helt spesiell hensikt: Vi - du og jeg - skulle gå fri! For når det står dette forunderlige om Guds gjerning ved Jesus Kristus, at Han ble gjort til synd - står det videre: «- for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.»
   For oss! Ufattelig! For at vi, ikke bare skulle vokse i ren jord, men selv være ren jord! Du hørte det vel?: «- for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud!» Her står egentlig: «- for at vi i Ham skal bli Guds rettferdighet
   Det er bare én ting her du for all del ikke må overse: I Ham! Ved Lammet! Ellers blir spørsmålet også til deg: Jo da, jeg ser vel både veden og ilden, men hvor er lammet?

   Jeg nevnte, at vi mer enn aner at vi er på hellig grunn, når vi leser dette verset i 2 Kor. 5,21. Tenk bare på hvem denne person er som blir gjort til synd. Gud gjort til synd! Gud gjort til dette «klungerkjerr» som vi mennesker sitter fast i, og kastet på ilden! Da tør vi likesom ikke si så mye mer! Men se nå på Golgata! Det er dette som forkynnes deg der!
   «Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn.» Istedenfor! Det er vår redning! Og det er hele vår redning! Alt annet er i tilfelle en frukt av dette! Ellers er det bare ved og ild, og dermed uten det vesentligste: Lammet!
   Tenk nå over to ting: Tenk om Gud ikke hadde sett seg ut noe offer, til å gjelde i ditt sted! Hvor skulle du hen? Helt og holdent bundet, på vei mot en evig fortapelse!
   Men så den andre ting: Tenk at Gud virkelig har sett seg ut et offer, til å gjelde i ditt sted! Hva da? Ja, da er du jo helt og holdent løst, på vei mot en evig salighet!
   Saligheten er din allerede her og nå - for som Paulus vitner: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» (1 Kor. 5,7).
   I den forbindelse, sier han: «Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret.» Det er ikke to slags frelse - det er ikke to måter å leve i livssamfunn med Gud på. Det er én! Det er ved Lammet som dør for våre overtredelser, og oppreises til vår rettferdighet! (Rom. 4,25).
   Gud har sett seg ut et offerlam, og Han har slaktet det - istedenfor deg!

   Vi leser også noe underlig her i det 5 vers i teksten vår: «Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.»
   «- så kommer vi tilbake til dere.» Abraham var jo ingen løgner, så han må mer enn ha ant, at Gud ville finne en løsning på dette, slik at han fikk løftessønnen med seg hjem igjen. Abraham kjente Gud!
   Hebreerbrevets forfatter gir oss noe innsyn i dette, idet han skriver: «Han (Abraham) tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde.» Og som vi nå har sett: «Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde.» (Hebr. 11,19).

 
   Det var en som var villig å dø i mitt sted,
For at jeg skulle leve ved Ham.
ja, til korset Han gikk hvor Han kjøpte meg fred,
Da Han sonet min synd, det
Guds Lam.

E.K.