4 søndag i åpenbaringstiden

   «Hør, det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hva skal jeg rope?» Ja, hva skal jeg egentlig rope? - det kan nok du svare på som hører Herren til? - Hva skal jeg rope? La oss høre hva Herren svarer profeten - så kan du jo sammenligne ditt svar med det: «Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid.» (Jes 40:6-8).
   La oss nå høre hvordan Guds ord virkelig taler; for vi har så snart for å fare over det, uten å høre hva det virkelig sier. Guds ord legger ikke fingrene imellom - det er ikke som den snille presten eller predikanten - det vil ikke skåne oss for sannheten - for Han vet, at dersom du ikke får høre og møte sannheten, og dersom denne sannhet - dette lys - som Han da lar deg få del i, ikke finner rom i ditt hjerte, er du for evig fortapt. Derfor skåner Han deg ikke.
   Du er gjenstand for en ufattelig nåde, når sannheten kommer til deg, og derfor får det også så alvorlige konsekvenser, om den blir avvist.
   Og hva var det så vi hørte i denne teksten fra Jesaja?: «Alt kjød er gress!» Hørte du? - Ikke det meste - nei, alt! Og så videre: «...og all dets herlighet som blomst på marken.» Igjen: - ikke det meste - men all! Guds ord er radikalt i møte med oss, fordi vi ikke vandrer i sannhet, ikke i lys, men i mørke. - Det levner oss ingenting, det tar ifra oss ethvert håp vi måtte sette til oss selv og vårt eget.
   Og hvorfor gjør det nå det? - Jo, fordi det er nettopp det som er sannheten - det er ikke noe her i oss å bygge på, i denne sammenheng, og jo snarere dette blir klart for oss, desto bedre. Vår redning ligger jo i den erkjennelsen! Ingen griper redningstauet, før det er gått opp for ham, at han er dødsens uten. Så dette som nok svir for vårt kjød, det er nåde fra Gud! Og når det levende går opp for deg, at du ikke evner å gripe tauet heller, da får Han gripe deg. Og da vandrer du også videre i den erkjennelse og visshet om, at Han hele veien må holde deg fast
   Alt er satt til sides. Stans nå for det, der du sitter nå - du er ikke regnet med - du er ikke viktig i denne sammenheng. Det er bare en som er viktig i denne sammenheng - Han bærer et meget bestemt navn, blant mange andre - vi leser fra åpenbaringsboken om Ham: «Og jeg så himmelen åpnet – og se: En hvit hest. Og Han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og Han dømmer og strider med rettferdighet. Hans øyne er som ildslue. På Hans hode er det mange kroner. Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten Han selv. Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og Hans navn er Guds Ord.» (Åp 19:11-13).
   Guds ord! Hva var det vi hørte fra teksten hos Jesaja - etter at dommen over alt kjød og all dets herlighet er felt?: «Men vår Guds ord står fast til evig tid.» Guds ord! - Men det er jo Hans navn!
   Kort sagt da: Alt vårt eget, det går under i møte med den allmektige Gud - når Herrens ånde blåser på det, som vi leste - men Jesus består! - Hans person og Hans verk!
   Det er jo også nettopp hva apostelen peker på, når han forkynner: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr 13:8).

   Kan hende merker du en viss protest der inne i ditt eget hjerte, når du hører dette budskapet fra Skriften - et opprør, en irritasjon - det er kjødet som møter sin dødsdom her, og det vil ikke dø. Det er naturlig at alt som lever også vil leve - så også ditt kjød - men idet det går opp for deg, hvor det har sitt liv fra, så kanskje du ønsker at det skal dø! Les beretningen om fallet i 1 Mosebok 3 kap., så ser du, hvor dette livet stammer fra.
   Altså, vinner denne protesten i deg frem, så blir du stående igjen med det som går under i møtet med Gud. Det var dette som brakte Jesu fiender til å gå så langt, at de korsfestet «herlighetens Herre.» (1 Kor 2:8).
   Du hørte hva som ble sagt om kjødets herlighet, hos Jesaja - og her står vi overfor Herlighetens Herre! - Hans Ånd er det som tar bolig i en troende. Dette (kjødet) kan ikke leve side om side med et sant Gudsliv - en av delene må ut. «For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot.» (Gal 5:17). Det er jo klart, at dette ikke går! Tenk deg et ekteskap - eller et hvilket som helst samfunn for den saks skyld - hvor de står hverandre imot! Det vil jo legges øde!
   Hvem har seiret hos deg?

I salme 146, møter vi dette budskapet igjen - og når du først har fått åpnet øynene for det, skal du se at du finner det gjennom hele Skriften. Her i salmen møter vi Herrens advarsel til oss, og Herrens oppfordring til oss, som går nettopp på dette: «Sett ikke lit til fyrster, til et menneskebarn som ikke kan frelse! Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord, samme dag er det forbi med hans planer.» (v.3-4).

   Slik går det gjerne, når troen på noe i deg selv svikter - da setter du lit til noe utenfor deg - det kan være en forkynner, en rettroende bevegelse, en bestemt organisasjon eller lignende - men altså, noe menneskelig.
   Der møtte vi advarselen fra Herren - og så kommer oppfordringen, fra Han som vil dette ene for deg - noe Han beviste ved Golgata kors - din frelse: «Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, og som setter sitt håp til Herren, sin Gud, Han som skapte himmel og jord, havet og alt som i dem er, Han som er trofast til evig tid.» (v.5-6).
   Men nå er nå saken den, at uten at det er gått en erkjennelse av ditt eget kjøds beskaffenhet forut, så vil denne Herrens oppfordring prelle av på deg som vann på gåsa - du vil ikke kunne følge den! Du vil holde deg til ditt eget - og om du opplever det særlig svakt, kommer bønnene: Herre, styrk meg! Gi meg kraft! og lignende. Meg! Meg! Men det er Herren som er vår styrke! - Det er Han som er vår kraft!
   Du skal legge merke til, at når Herren kommer med sin oppfordring, så taler Han til et helt bestemt folk: «Han hjelper de undertrykte så de får rett, Han gir de hungrende brød. Herren løser de bundne. Herren åpner de blindes øyne, Herren oppreiser de nedbøyde, Herren elsker de rettferdige, Herren bevarer de fremmede, farløse og enker holder Han oppe, men de ugudeliges vei gjør Han kroket.» (v.7-9).
   Det er bare ett uttrykk, av alle disse, som har noen positiv klang, sett fra det naturlige menneskes ståsted, og det er: «Herren elsker de rettferdige!» Men nå vet vi jo det, at det er ingen andre rettferdige for Gud, enn nettopp dem som i sin erkjennelse av sin egen urettferdighet, har tatt sin tilflukt til Jesus. Som det heter i sangen: «Ene i din rettferdighet skjules all min skam!»
   Dette viser jo, den som kjenner på sin elendighet, synd og udugelighet i åndelige ting - at Gud har åpnet vei for slike! Den som må erkjenne og bekjenne: Jeg får det likesom ikke til å være en god kristen, - nei, jeg får det ikke til å være en kristen overhode - for ikke da å tale om å være en god kristen! Hva ser en slik en, i slike tekster? Jo: «Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.» (Åp 3:8).
   Ja, Han vet om dine gjerninger, men se - Han har åpnet deg en dør, og denne døren er Ham selv, som Han sier i Joh 10, kapittelet om den gode hyrde: «Jeg er døren!» (Joh 10:9). - Og hvem kan lukke den til? Det svarer Han jo på selv: Ingen! Men du kan snu ryggen til den, og velge deg din egen dør i stedet.

Nå håper jeg bare, at Guds ord har gjort det klart for deg her, hvordan det vil ende.

1. Halleluja! Min sjel, lov Herren! 2. Jeg vil prise Herren så lenge jeg lever, jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til. 3. Sett ikke lit til fyrster, til et menneskebarn som ikke kan frelse! 4. Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord, samme dag er det forbi med hans planer. 5. Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, og som setter sitt håp til Herren, sin Gud, 6. Han som skapte himmel og jord, havet og alt som i dem er, Han som er trofast til evig tid. 7. Han hjelper de undertrykte så de får rett, Han gir de hungrende brød. Herren løser de bundne. 8. Herren åpner de blindes øyne, Herren oppreiser de nedbøyde, Herren elsker de rettferdige, 9. Herren bevarer de fremmede, farløse og enker holder Han oppe, men de ugudeliges vei gjør Han kroket. 10. Herren skal være konge til evig tid, din Gud fra slekt til slekt, Sion. Halleluja!

   Dette er skrevet ned av en som har vært badet i sannhetens lys - og det han der har fått se inn i, får hans hjerte til juble. Hør bare: «Halleluja! Min sjel, lov Herren! Jeg vil prise Herren så lenge jeg lever, jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til.» (v.1-2).
   Denne salmen begynner og ender med: Halleluja! Slik er det når mennesket først får møte og se Herren slik som Han er, som sin frelser og forsoner! - Og som vi møter det her: Han er det til evig tid! - Og slik er det også når en avslutter dette livet, og går inn i evigheten! Det blir Moses' vitnesbyrd for hver enkelt troende, som får lov til å leve i samfunn med Ham: «Det er ingen som Gud, Jesurun!» (5 Mos 33:26).
   Kanskje det skulle være verd å bli kjent med denne Herre, også for deg, om det ikke alt er tilfelle?