Tilbake            
                                               3 søndag i treenighetstiden

 

 




 

Herrens gjestebud

Jes 25:6 - 9

   6. Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin – med fete, margfulle retter og med klaret, gammel vin. 7. På dette fjell skal Han tilintetgjøre det slør som tilslører alle folkene, og det dekke som dekker alle hedningefolkene. 8. Han skal oppsluke døden for evig. Og Herren Herren skal tørke tårene av alle ansikter. Sitt folks vanære skal Han ta bort fra hele jorden. For Herren har talt. 9. På den tid skal de si: Se, der er vår Gud, Ham som vi ventet på, at Han skulle frelse oss. Dette er Herren som vi ventet på. La oss fryde og glede oss i Hans frelse.
 

   Det er evangelium det vil leste sammen her: «Han skal oppsluke døden for evig. Og Herren Herren skal tørke tårene av alle ansikter. Sitt folks vanære skal Han ta bort fra hele jorden. For Herren har talt.» (v.8).
   Evangelium sier vi, fordi dette jo alene handler om hva Herren skal gjøre. Hva gjør vel du her? Ingenting! - Du hører bare om et bord som dekkes med det beste og fineste som finnes. Men det gjør det ikke til et evangelium for deg. At Gud har gjort alt - det er ikke nok å vite det. For kanskje hadde Han dekket dette bordet bare for jøder, eller bare for en annen folkegruppe enn den du tilhører! - Dette er ikke noen fremmed tanke, se bare på all denne tale om kristendommen som vestens religion for eksempel. - Da var det jo et evangelium for den gruppe det gjaldt, men ikke for deg.
   Eller kanskje det bare var for bestemte grupper i samfunnet. - Det var jo blant annet fariseernes og de skriftlærdes syn på det - de som hadde det «slik og slik.» Slik kan det jo dessverre ofte høres ut, når du hører mye av forkynnelsen i dag også. Hørte du da ikke til - eller vi kan si: passet inn under - disse eller denne bestemte gruppen - ja, så var det jo ikke noe evangelium - det vil si, godt budskap for deg, men bare for dem.
   Slik tenkte også apostelen Peter og mange med ham om evangeliet, lenge etter at han selv hadde opplevd frigjørelse ved det. Han begrenset det til en bestemt gruppe og satte dermed gjerder omkring det - gjerder som stengte ute dem det faktisk var tiltenkt. Det var ikke av noen ond vilje, men av mangel på lys.
   Men en dag sitter Peter i bønn på taket til garveren Simons hus, og der får han et syn - en henrykkelse kom over ham står det
. (Apg 10). Og han så noe som lignet en linduk bli senket ned fra en åpnet himmel. Og der hvor himmelen er åpnet, og noe kommer direkte til oss derfra, der har vi med sannheten å gjøre, vet du. Denne duken var full av firbente dyr, kryp og fugler, og Peter får beskjed om å stå opp og slakte og ete. Men da åpenbarer Peter hvor han står - og det er der sannheten har mulighet til å nå oss - ikke der hvor vi selv mener vi hører hjemme, men der hvor det kommer frem i dagen, hvor vi virkelig står! - han sier: «På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent.»
   Her åpenbarer Peter at han hadde en svært begrenset forståelse av evangeliet - det han selv var blitt frelst ved! Da får Herren mulighet til å tale sannhet inn i Peters villfarelse: «Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent.» Dette gjentok seg tre ganger, står det. Det var virkelig en tale av den treenige Gud dette. Evangeliet ligger Ham sterkt på hjertet, forstår du. Kan du se Ham som henger der på korsets tre, og likevel være i tvil om at din frelse ligger Gud tungt på hjerte?

   Det var hedningene Gud talte om ved disse dyrene, som var urene for jødene. Det var en hendelse som gikk forut for noe Peter snart skulle oppleve. Mens Peter var i villrede med seg selv om hva dette synet skulle bety, banker det på døren nede og han får innbydelsen til å komme til hedningen Kornelius' hus.
   Kornelius hadde fått et budskap fra en engel, og det lød slik: «Send bud til Joppe etter Simon med tilnavnet Peter! Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus.»
(Apg 11:13-14).
   Hva var det for et ord i Peters munn? - Dette frelsesbringende ord? At det Gud hadde gjort ved Jesus Kristus, det hadde Han gjort for Israels folk alene? Nei, hvordan skulle hedningen Kornelius' hus kunne bli frelst ved det? Nei, han skulle tale om det som Gud hadde renset, slik at ingen lenger hadde noen rett til å kalle det urent. Hvem kan med noen rett kalle det urent, som Gud kaller rent! Har du bedre forutsetninger for å vurdere det rett, enn den tre ganger hellige?
   Hemmeligheten åpenbares i det Peter forkynner - og han så det nok da: «Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn.» (Apg 10:43). Hver den! - Jøde som hedning! Og dette var det som gikk opp for hedningene der: Dette har Han gjort for meg! Og dette ble også lynende klart for Peter, da han at de fikk Den Hellige Ånd. Det reneste og helligste av alt som finnes til, tok bolig i dem. Kunne Gud på noen klarere måte forkynne Peter - og også oss - at de var rene i Hans øyne disse?
   Men hør hva som står skrevet om det: «Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene.» (Apg 10:45). At Den Hellige Ånd tok bolig i disse i deres øyne urene hedningene, det forferdet dem. «Forferder» det deg på noen måte at Den Hellige vil gjøre deg til sin bolig, eller synes du bare det er en naturlig ting?

   Men de måtte jo bare bøye seg for den åpenbarte sannhet - og ingen av dem kunne si imot når Peter sier: «Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi?» (Apg 10:47). Sier du imot? Hvorfor tviler du på at Han også har frelst deg, ved sin gjerning i Jesus Kristus, når du for eksempel leser - som vi gjør det hos Jesaja her: «Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk.» (v.6a). Alle folk! - Du kan da ikke være utenfor det! Eller når du hører budskapet som vi stanset for i apostlenes gjerninger. Det er jo akkurat det samme budskap! Nå åpenbares det for all verden, det som Jesaja hadde forutsagt. Først nå ser Peter hva Jesaja egentlig forkynner.
   Kanskje det må sies til deg her og nå: Hvorfor kaller du det urent som Gud har renset? Når Han sier at Han har renset deg ved det blod som fløt på Golgata - hvorfor sier ikke du da bare: Takk Gud! - og hviler i det? Å hvile i det, er jo ikke minst dette, å ikke søke noen annen renselseskilde - dine egne gjerninger og ditt eget kristenliv for eksempel.
   Hva ser verden, når den ser Ham som henger der på korsets tre? Det er ikke verd å gjenta det i detalj - men det står skrevet om dom og straff «for alle de hårde ord som de har talt imot Ham, de ugudelige syndere.» (Jud 15).
   Jesus har måttet tåle mye spott og hån, nettopp på grunn av den gjerning Han gjorde for oss, og vi har ikke sett slutten på det ennå. - Ifølge åpenbaringsboken vil det bare øke på og tilta i styrke og intensitet imot den siste dag.
   Men hva ser så den troende, når han ser på det samme? Jo, nettopp det som Jesaja taler om her: «Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin – med fete, margfulle retter og med klaret, gammel vin.» (v.6).
   Hvorfor ser han det der? Hva er det som skjer der på dette fjell - hodeskallestedet - Golgata? Jo, der «på dette fjell skal Han tilintetgjøre det slør som tilslører alle folkene, og det dekke som dekker alle hedningefolkene.» (v.7). Der ser du himmelen åpnet! - Der ser du himmelens port! - Der ser du adgang til himmel og salighet, nettopp for deg!
   Du tror at Han er verdens frelser, sier du kanskje - ja, men tror du at Han er din? Han er alle folks frelser, sier Guds ord - og Han gjør dette gjestebud for alle folk! Ser du hva det innebærer for deg? Det er dette jeg gjerne vil peke på for deg i dag. Det er så mange røster som vil sette deg utenfor dette. Jeg taler ikke til den som står Guds ord imot, og er fornøyd med sin egen kristendom eller sin egen rettferdighet da - men til den som gjerne ville tro.
   Selv om dette Herrens gjestebud også er satt i stand for de førnevnte, i og med at det jo er for alle folk - og da må vi ikke tenke folk, som en masse, men menneske, det enkelte individ - så er de aldeles ute av stand til å motta det, i den tilstand av løgn og bedrag de befinner seg i. Du vet, den hedning som sier: Denne Guds renselse har jeg ikke behov av og vil jeg ikke ha, jeg klarer meg bra med det jeg er i meg selv - han har jo satt seg selv utenfor denne renselse, ved denne sin vantro. Men den som har lært å takke Gud for blodet, han har fått øynene åpnet for den faste grunnvoll - den som ikke rokkes av noe.

   «Han skal oppsluke døden for evig. Og Herren Herren skal tørke tårene av alle ansikter.» (v.8a). Han skal altså føre oss inn i en lykksalig stand utover all beskrivelse. Det disse ord innebærer, er jo at alt som volder møye og lidelse av noe slag, skal være borte, og i stedet skal det være en fylde av liv, sier Ordet.
   Tenk deg bare - for å tale menneskelig om det - de beste og fineste følelser i ditt liv forøket i det uendelige - helt uten begrensning og forstyrrelse av noe ondt og nedslående i all evighet! Nei, vi kan egentlig ikke forestille oss det engang. Her i verden kunne vi ikke ha levd med det, men der skal vi altså kunne romme det. Vi skal kunne se Gud og leve!
   Det er jo dette også Jesaja forsøker å beskrive med menneskelige ord i teksten her: «- et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin – med fete, margfulle retter og med klaret, gammel vin.» (v.6b).
   Det er dette Han har åpnet oss adgang til. Han kjøpte oss dette med sitt eget blod. Og det rekkes deg nå uforskyldt av nåde!
   Hva sier du da? Du sier vel som disse i teksten vår: «Se, der er vår Gud, Ham som vi ventet på, at Han skulle frelse oss. Dette er Herren som vi ventet på. La oss fryde og glede oss i Hans frelse.» (v.9).
   «Se, der er vår Gud!» Hvor der? Først og fremst på et kors ute på Golgata. Der frelste Han oss! Der frelste Han deg!


   Nåde at Han fant meg,
Kjærlighet som vant meg,
Nåde at Han bar meg til sin fold
.

E.K.