Tilbake            
                                               3 søndag i påsketiden

 

 




 

Den gode gjeteren el. Han søkte meg i nåde!

Esek. 34, 11 - 16

   11. For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem. 12. Som en hyrde ser til sin hjord på den dag han er iblant sine spredte får, slik vil jeg se til mine får og redde dem fra alle de steder hvor de ble spredt den dag det var skyer og skodde. 13. Jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land. Og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor. 14. På en god beitemark vil jeg la dem beite, på Israels høye fjell skal deres havnegang være. Der skal de hvile på en god havnegang, og på en fet beitemark skal de beite på Israels fjell. 15. Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren. 16. De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge. Jeg vil røkte dem slik som rett er. 

   Når det gjelder profetiene i Bibelen, skal du være klar over en ting, og det er at de ofte kan tale om flere tidsepoker på samme tid. - Det kan være forutsigelser av noe som er nært forestående, og som de mennesker som der og da lytter til profetien kommer til å oppleve, samtidig som det kan tale om hendelser som ligger langt inn i fremtiden. Slik talte Jesus for eksempel, når Han talte om hva som skulle skje med Jerusalem og jødefolket, etter at de hadde forkastet Ham - det var også samtidig profetier om den aller siste tid. 
   Slik også her - det er faktisk tale om tre forskjellige epoker og hendelser dette. Profeten Esekiel var blant dem som opplevde Jerusalems fall under babylonerne og bortførelsen av folket til Babel - en Guds straffedom over folket for deres frafalls- og avgudsdyrkelses skyld. Det har alltid ligget for mennesket å knytte seg til, det vil si, ha kjærlighet til de ting som er i denne verden, og glemme den som kommer. Det er noe du tydelig kan se i vårt folk i vår tid - noe den materielle velstanden er skyld i, ikke minst - at menneskene nærmest fullstendig har mistet evighetsperspektivet. Til og med innenfor de mest populære såkalte kristne retninger i dag, er det det dennesidige man er opptatt av. Man er opptatt av og strekker seg etter nøyaktig det samme som verden gjør - det er bare den forskjell, at verden må streve for å få det, disse ber bare Gud, så ordner Han det. - Tror de! 

   Jeg sa med hensikt «såkalte» kristne retninger, for jeg tror ikke Den Hellige Ånd leder oss den veien.
   I den tid vi leser om i teksten vår, hadde den samme åndsmakt ført til Israels fall. De var nå under totalt fangenskap under fienden. 
   Og så taler da profeten trøstens ord - slik som også for eksempel profeten Jeremia gjorde - om at Herren skal føre sitt folk tilbake til Sion. - De skal få landet igjen, og det er Herren som skal sørge for det i sin tid - men det er nært forestående.
   Samtidig handler nok dette også om det som vi som lever i dag faktisk er vitne til, at jødene vender tilbake til Israel. Dette har jeg ikke lys nok over til å tale noe videre om - jeg har heller ikke søkt lys spesielt over dette. Jeg har sett en del tragiske tilfeller på min vei, av mennesker som har latt Israel og jødefolket ta den plass i deres hjerte som bare Jesus har rett på. Der har det, som i utgangspunktet er en fin ting, nemlig kjærligheten til Guds folk i den gamle pakt, tatt en - for å si det mildt - uheldig retning. 

   Det står om vår sjels frelse, og som Skriften klart vitner for deg også i dag, i denne stund, «det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Ap.gj. 4,12).
   Du må alltid ha det for øye, at du kan gå evig fortapt, også du som er kommet til tro på Jesus - og det har med ditt forhold til Ham å gjøre alene.
   Det er den tredje ting Den Hellige Ånd vitner om for oss i profetien her, og det skal vi særlig stanse for.
   «For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem.» (v.11). 
   Du som kjenner Skriftens vitnesbyrd om den Herre Jesus, er du i tvil om hvem og hva det er tale om her? Du har vel hørt juleevangeliet forkynt, siden du var så stor at du begynte å registrere det som ble sagt omkring deg. Budskapet om Ham som kom til jord - Han som roper ut til Israel og til hedningene: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Mt. 11,8). Og: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke!» (Joh. 7,37).

   Hva var det som lød fra Esekiels munn: «Jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor. På en god beitemark vil jeg la dem beite, på Israels høye fjell skal deres havnegang være. Der skal de hvile på en god havnegang, og på en fet beitemark skal de beite på Israels fjell. Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren.» (v.13-15). Ser du?
   I verset etter leser vi om Ham: «De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke!» (v.16). Hører du ikke da Jesu ord lyde til deg: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt!» (Mt. 18,11; Luk. 19,10)
   La dette ordet fortapte få synke inn hos deg - ja, studer og gransk gjerne, hva fortapt egentlig betyr. - Det burde jo være vel verd det, når du leser Jesu egne ord til deg, om at det var dem Han kom for å søke og frelse! - Som vi også hører allerede gjennom profeten Esekiels budskap: «De fortapte vil jeg oppsøke!»
   Dette er ikke noe nytt, som først kom til, da Jesus trådte inn i verden legemlig - det hadde alltid vært slik, fra fallets dag av. Det hadde skjedd et fall med virkning for alt som heter menneske. Så hadde jo Herren heller ikke noen andre mennesker å forholde seg til, enn de fortapte, da de jo var fortapte alle sammen! 

   Abraham, de troendes far - Abraham, et navn som lyser mer enn de fleste i Skriften, hentet Herren ut av avgudsdyrkelsen i Ur i Kaldea, og siden har det bare vært fortapte Han har tatt seg av. Dette skal du ta til deg, du som sitter her og tenker: Jeg er fortapt, slik som jeg er! Det blir jo ikke noe greie på meg!
   Når Herren sier at Han er kommet for å frelse det fortapte, så mener Han virkelig det. Han driver jo ikke noe narrespill med oss, Han som sier om seg selv: «Jeg er Sannheten!»
   Og nå skal du merke deg, hva Han egentlig sier - for vi har så snart for å fare lett over det - men Guds ord er gitt oss til å grunne på, og ikke til å fare lett over - så hør: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt!» Vi hører her, som vi også alt har nevnt, hvem Han ser etter - men det er også to ord som vi skal særlig merke oss i den forbindelse: Søke og frelse!

   Men er det ikke du som skal søke Ham da? Jo, det ville vært som det seg hør og bør - men nå er det ikke slik - det er nettopp, hva som også ligger i begrepet fortapt, at man ikke kan, ikke er i stand til å finne frem, man er gått vill, og mangler alle nødvendige evner til å finne den rette sti! 

   Du hører gjerne om sauen der ute i ødemarken, som har gått seg vill - men den som har fått oppleve å bli ført grundig inn i dette forholdet, han ser - jeg vet ikke om du kan følge meg nå, men det er sannheten dette - at situasjonen er mye verre enn bare dette, at en sau har gått seg vill ute i ødemarken. - Ta synet og målet og hørselen fra denne sauen i tillegg, og slipp den så ut i villmarken, da nærmer du deg hva det vil si å være et fortapt menneske.
   Guds ord sier kort og godt om det: «Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud!» (Rom. 3,11). Likevel er det de som søker Gud! - Det skal vi komme inn på.
   Du har også hørt, hva Jesus sier: «Gå og fortell Johannes det som dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde oppstår, og evangeliet forkynnes for fattige!» (Luk. 7,22).
   Det er ikke vi som søker Ham - vi bare famler omkring i mørket i blinde, ute av stand til å se og også til å høre det som blir sagt til oss, inntil den store lege kommer til! - Det er Han som søker det fortapte, sa Han jo. Og først da begynner mennesker å søke Gud. Det vil si, den eneste sanne Gud! 
   Slik leser vi om «alle tollere og syndere» i Israel, de «holdt seg nær til Ham for å høre Ham.» (Luk. 15,1). Hyrderøsten hadde nådd frem til dem, det helt ufattelige begynte å demre for dem, at Gud elsket dem! - Dem! Har det virkelig begynt å demre for deg, at Gud elsker deg! - Deg! - Og det så at Han ikke sparte sin egen Sønn! Er det dette som står for deg, når du hører ordet kristendom
   Du ser, de begynte å søke Gud! - Og hva er det som viser det? Jo, de holdt seg nær til Jesus og hørte Ham!

   Men frelse da - skal jeg bli frelst, må jeg da gjøre noe? Ja, gid du hadde gjort så mye allerede, at du hadde innsett at det eneste du virkelig har gjort, det er å fly i ring om din egen person, mens Gud Herren spiller en atskillig mindre rolle. Det er denne innsikt som mangler så mange - fordi de nok tenker mye på hva de skal gjøre, men de gjør det aldri på alvor.
   Når Gud Herren sier til deg, at dersom du skal stå rettferdig for Ham, så «elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!» (Luk. 10,27) - så mener Han nettopp det. - Og så kan du spørre, om du da er et frelst eller et fortapt menneske der du sitter, om du skal måle deg på dette! - Ikke juks her, som så mange gjør, og blander lov og evangelium sammen.
   Frelse deg selv ja. - Du sitter vel her også du, som nærmest synker i kne, bare du hører det nevnt! - Å, det er ingen som fatter, hvor jeg har gått meg ut på den veien - men midt i min nød kom Jesus til meg: «Jeg var fortapt og så ingen vei, Da så jeg blodet, ja blodet!» «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse!» Kanskje dette er dagen, da du skal begynne å tro på Ham!

   Det er en av tekstene i kirkeåret, det vi har stanset for nå, og en må vel si at det er ganske typisk, at de har delt det siste verset, vers 16, i to. - De har tatt med første del, men utelatt den andre.
   Det er et velsignet budskap i den første del, og det er fint at de har tatt det med, hør bare: «De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke.» Men Guds ord taler ikke ensidig, det taler også alvorlig om to utganger, og to forhold man kan stå i til Gud. Men du hører hvordan de som skal være hyrder ofte taler, når verden spør dem like ut: Finnes helvete? - Er det en fortapelse? - Kommer det en dom? Da svarer de gjerne: Jeg vil helst tale om det som er positivt! Det er et slikt «politikersvar,» som nettopp skjeler til folkets gunst, og ikke et svar fra en som skal være hyrde for Guds folk. 
   Jeg er redd det er nettopp av samme årsak, at del to av vers 16 også er utelatt i teksten som er satt opp her. Der står det, som vi leste: «Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge. Jeg vil røkte dem slik som rett er.»
   Og vi ser - slik som det fulgte Jesus gjennom hele Hans virksomhet, at Han gjorde vel imot folket, de elendige, og forkynte evangeliet for fattige - så støtte Han også hele veien an mot det fete og det sterke, i skikkelse av fariseerne og de skriftlærde. Og som vi ser her: Han vil ødelegge det! 
   Det er et veldig alvor i dette! Får ikke Han brutt det ned, til sannhets erkjennelse av egen fortapthet, så får Han heller ikke frelst det. Han får ikke frelst det så lenge det er sterkt
   Jesus sier, som vi nå har stanset særlig for, hvem Han er kommet for - men Han sier også klart, hvem Han ikke er kommet for: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige!» (Bl.a. Mt. 9,3).
   Hvordan står det til, min venn? Er Jesu åpenbaring som synderes venn, en sol som er gått opp over livet ditt, eller er det noe som gjør deg urolig?

   Så ser vi da, at også profeten Esekiel så og vitnet om Ham som skulle komme, Han som nettopp kalles for rettferdighetens sol som går opp med legedom under sine vinger (Mal. 4,2). - Og vet du hva som videre står om disse som får oppleve denne sol?: «Og dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper ut fra fjøset.» 
   Nå som våren er på gang, så kanskje du får muligheten til å se, hvordan det tar seg ut. Hvor ofte føler du det slik, når du har hørt forkynnelsen? - Altfor sjelden vil jeg tro!
   Tenk å være hyrde eller forkynner, og så en dag få høre fra Herren selv, det profeten forkynner noe tidligere i samme kapittel: «Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold og med hårdhet har dere hersket over dem.» (34,4).
   Ja, slik går det om man ikke kjenner seg selv og Jesus rett for sin egen del. Be for dem som stiller seg frem, for det er ingen som råder for sin vei selv. En annen profet sier om det: «Jeg vet, Herre, at et menneske ikke selv råder for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang.» (Jer. 10,23).
   Jeg vet, sier han. Vet du? Forhåpentligvis, så gjør du det, slik at du ikke ser noen annen vei til redning enn Jesus Kristus og Ham korsfestet! (1 Kor. 2,2).


   Han søkte meg i nåde
Som gikk på syndens vei,
Han fant meg trett og såret og bar meg hjem til seg
Mens engler for Guds trone sang
Og himlens harper herlig klang.

E.K.