Når jeg sier innledningsvis «en andakt om det å bære seg dårlig ad i åndelig sammenheng,» så tenker du kan hende først og fremst på Sauls misunnelse overfor David – som jo er ganske riktig, men den var også utløst av en stor åndelig dårskap som vi alle skal vokte oss for.
   Du hører disse kvinnenes sang og registrerer forhåpentligvis den totale mangel på gjennomtenkthet. Hva konsekvenser den ville få. Det ville jo være åpenbart for enhver som kjenner kjødets svakhet. Saul, kongen i Israel, satt helt i skyggen av den langt yngre David – og det i full offentlighet, fremfor hele folket. «Og de dansende kvinner istemte en sang og sa: Saul har slått sine tusener, men David sine ti tusener!» (v.7).
   Kan hende er din første tanke her: Hvordan går det an å være så dum, at man ikke ser hvor farlig dette er? Ja, men dette er ikke så uvanlig blant oss mennesker både innenfor og utenfor den kristne forsamling, som vi kunne ønske, dessverre. Det har sin grunn i tankeløshet og at man ikke kjenner det Skriften betegner som kjødet. Det syndige i oss! Dette som i siste instans vil være som Gud selv!
   Misunnelse er en klar pekepinn om dette – det er jo at man ikke tåler noen fremfor seg og over seg, men vil selv være den fremste og høyeste, den som roses fremfor andre. Den er en direkte blomst av fallets jord, om du vil – men det er en blomst som stinker. Den sprer ikke noen god duft iblant oss.

   Vi kan, i og med at vi alle har del i det samme falne kjød, si, at vi forstår det som skjedde med Saul her, men vi kan ikke forsvare det ut fra Guds ord. I Gal 5:19ff, nevner Paulus en rekke av det han kaller kjødets gjerninger og nevner da blant annet – misunnelse! Og han skriver også at disse gjerninger er åpenbare. Og så skriver han dette alvorlige i den sammenheng: «Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.»
   Det plasserer altså misunnelse blant de gjerninger vi trenger syndenes forlatelse for, om det ikke skal bringe oss evig fortapelse!
   Det Saul skulle gjort med det samme han kjente dette stikket i hjertet, det var å henvende seg til Herren med bønn om tilgivelse! Men Saul falt og satt døren på vidt gap for denne giften som fløt inn.
   Ikke vær for snar til å dømme Saul her – som apostelen skriver i 1 Kor 10:12: «Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» Men det som taler alvorlig til oss alle her, det er dette at Herren dømte Saul! Det vil si, at Herrens dom hviler over denne synd, som over all synd!

   Når jeg nevnte at Saul satte hjertedøra på vidt gap for denne gift, hva var det da som fløt inn? – hva ble han gjenstand for? I det 10ende vers i teksten vår står det at Saul profeterte inne i huset, så forklares det med at det var under innflytelse av den onde ånd han var inntatt av – en ånd Herren selv hadde latt komme over ham for hans misunnelses skyld. Som vi leser: «Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul.» (v.10).
   Er synden alvorlig kan vi spørre da? Hva er det vi som enkeltpersoner, og nasjon, åpner oss for? Hva er det vi fyller oss med? Hva er det vi tillater oss?
   Vi har jo alle disse gjerninger i vårt kjød, det vil si, at vi alle er disponible for dem, og du har vel sett flere enn en av dem i ditt eget hjerte skulle jeg tro. Men det er jo ikke det som fører til fortapelse, men hva gjør du med dem? Lever du i lyset med det, i det som heter sannhets erkjennelse, og dermed som en direkte frukt av det syndsbekjennelse - eller tillater du deg dette?

E.K.

   Her fremstår jo Saul som et skrekkens forbilde for oss! Han om hvem Guds ord vitner i 1 Sam 15:17: «Samuel sa: Da du var liten i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel.»
   Slik var Saul i utgangspunktet – liten i egne øyne! Hvordan kunne han da ende som den vi møter i teksten vår? Jo, i den mest ydmyke sjel ligger dette frøet fra avgrunnens engel! Får den erkjennelse drive deg til Herren – til Herrens nåde – i sannhet? Har du den erkjennelse – den sannhets erkjennelse – som kristen, at det største i tilværelsen er syndenes forlatelse? Om ikke, så skyldes det at det ennå ikke er gått opp for deg at Gud er hellig, en fortærende ild mot all synd! Slik at uten syndenes forlatelse vil det gå deg som Saul – du blir overgitt til krefter du ikke har noe å stille opp imot. For synden i oss er ikke noe vi kan kjempe mot og overvinne, det er altfor sterkt! Som Paulus skriver i denne erkjennelse i Rom 7:14: «For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.»
   Dette kan en ikke fri seg fra selv! Det ville jo være å fri seg fra seg selv – og du hører vel hvor absurd det lyder! Men allerede på fallets dag lød det et løfte om en annen, som var i stand til å sette trellen i frihet. I Jes 42:6-7, er det så fint utbrodert som du bare kunne ønske det: «Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet.»
   Hørte du? Han skulle gjøre det – ikke du selv! Han i hvem Guds selv har flyttet deg inn – er Han utenfor eller innenfor fengslet? Er Han utenfor eller innenfor fangehullet? Hør du! – Han er ikke bare utenfor dette, men Han er inne i selve himmelens helligdom, slik at det heter om deg som har fått ta din tilflukt til Ham: «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus,» Dette apostelens ord kan du lese i Ef 2:6!
   I Ham er du allerede her og nå i denne stund i himmelen! Derfor sier Jesus til sine disipler i Joh 15:4 - og til deg nå: «Bli i meg –» og i Joh 15:9: «Bli i min kjærlighet.»
    Ikke la noen få lokke deg derfra – hva det så måtte være de lover deg! Det meste av kristenheten i dag, søker jo bare sitt eget gode her i dette livet, på denne falne jord – og om du ikke tror du står i noen fare her, så har du ikke forstått hvorfor Jesus ber sine be i sin daglige bønn: «Frels oss fra det onde!» For du vet ikke alltid hva det er og i hvilken form det kommer til enhver tid.

   Om David som vi også møter i teksten her, leser vi dette: «David bar seg klokt at i alt han tok seg fore, og Herren var med ham.» (v.14).
   Vi vet jo av Skriften selv, at det ikke alltid var tilfelle i Davids liv og valg her på jord, men svaret på at David bærer adelsmerket – Mannen etter Guds hjerte – ligger nok i det vi leser i hans salme 32:5: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren!» Han reiste seg ikke mot Guds ord! – så slutter da også dette femte verset i Sal 32 slik: «- Og du tok bort min syndeskyld. Sela.»
   Salmen begynner da også med et vitnesbyrd om det vi sa er det største et menneske kan oppleve – bare hør nå: «Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd.»
   Det var det David var - uten svik i sin ånd! Det vil si, å leve i lyset! Å ikke unndra seg sannheten! Men gi Gud rett!