Tilbake            
                                               2 søndag i treenighetstiden

 

 




 

 

Sivsjø-underet eller Herren skal stride!

2 Mos. 14, 15 - 22

   Vi skal her ta med oss teksten fra begynnelsen av dette kapitlet:

   1. Så talte Herren til Moses og sa: 2. Si til Israels barn at de skal vende om og slå leir foran Pi-Hakirot, mellom Migdol og havet, midt imot Ba'al-Sefon. Der skal dere slå leir ved havet. 3. Farao vil da si om Israels barn: De farer vill i landet, ørkenen har lukket dem inne. 4. Jeg vil forherde Faraos hjerte, så han forfølger dem. Og jeg vil vise min herlighet på Farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er Herren. - Og de gjorde så. 5. Da nå kongen i Egypt fikk melding om at folket hadde flyktet, skiftet Farao og hans tjenere sinn mot folket, og de sa: Hvorfor gjorde vi dette og lot Israel dra bort fra vår tjeneste? 6. Så lot han spenne for sin vogn og tok sin hær med seg. 7. Han tok seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vognene i Egypt. Krigsmenn var det på dem alle. 8. For Herren forherdet Faraos, egypterkongens hjerte, så han forfulgte Israels barn. Men Israels barn drog ut med løftet hånd. 9. Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet - alle Faraos vogner og hestfolk og hele hans hær - ved Pi-Hakirot, foran Ba'al-Sefon. 10. Da Farao nærmet seg, så Israels barn opp, og fikk øye på egypterne som kom etter dem. Da ble Israels barn grepet av stor redsel, og de ropte til Herren. 11. Og de sa til Moses: Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt? 12. Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne. Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen. 13. Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som Han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. 14. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.

   15. Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til meg? Si til Israels barn at de skal dra videre! 16. Og du, løft nå din stav og rekk din hånd ut over havet, og du skal kløve det så Israels barn kan gå midt gjennom havet på tørre bunnen. 17. Men jeg vil forherde egypternes hjerte så de setter etter dere. Og jeg vil vise min herlighet på Farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk. 18. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg viser min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk. 19. Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. Skystøtten, som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem. 20. Slik kom den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den opp natten. Og den ene leir kom ikke innpå den andre hele natten. 21. Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. 22. Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet stod som en mur på deres høyre og på deres venstre side.
 

   Mennesket tenker slik, at det å ha med Guds ord å gjøre, ta imot det og følge Herren - det er farlig, det får slike veldige konsekvenser og kostnader. Og det er jo også mer sant enn et verdslig menneske kan forstå - det koster det gamle menneske i oss, det som Skriften omtaler som kjødet - livet!
   Du hører også israelsfolket her: «Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt?... Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.» (v.11-12).
   Du ser, de så på det som kunne berge deres liv, nemlig å tjene egypterne! - Å følge Herren ville ende i død i ørkenen.

   Mang en som har lagt ut på veien til himmelen, kan komme på den tanke: Å hvor godt det ville vært å bare drive med verden, spise av alt det den har å by på, og slippe all den møye som følger med en kristen bekjennelse! - Det er jo ofte som selve døden.
   Du kjenner til denne stadige kamp inne i deg, kampen mellom kjød og ånd, som Skriften taler om, dette inderlige avhengighetsforholdet til Jesus, for i det hele tatt å bestå. - Og dersom du virkelig lever med Ham, så møter du også stadig denne forakt og hån fra verdens side, å bli miskjent, å ikke bli regnet med i det gode lag, å måtte stille sist i køen osv. - Det er ikke bra for karrieren å ha en klar kristen bekjennelse.
   Og så er det mange da, som vil vende tilbake til «Egypt,» om ikke helt og fullt så iallfall dette å komme på godfot med dem.
   Det er en farlig tanke for en kristen, for verden forsoner seg nemlig ikke med deg, uten at du gir den noe!
   Egypterne kunne aldri komme på godfot med israelsfolket så lenge de vandret rakt mot Kana'ans land - nei, de var etter dem, for å føre dem tilbake til Egypt! - Tilbake til tjenesten i Egypt!
   Verden verken kan eller vil akseptere deg, så lenge du bekjenner deg som en som er på vandring mot himmelen - for det innebærer også en dom over verden.
   Når jeg bekjenner meg som en kristen, så feller jeg samtidig dom over denne verden. - Jeg sier da, at denne verden ikke har og ikke kan gi meg det jeg virkelig trenger - det er ikke noe her som kan berge meg, tvert imot, verdens skikkelse forgår - ikke engang det beste den kan varte opp med av åndelighet og religiøsitet holder - jeg tror på frelse i Jesus Kristus alene!
   En slik bekjennelse vil alltid koste, også her i Norge!

   Saken er den at vi har et forkjært syn på dette, så lenge vi ikke er opplyst ved Den Hellige Ånd! Det er ikke det å ta imot Guds ord som er farlig for oss, men å stå det imot!
   Skal jeg våge å ta imot Guds ord?
   En burde heller spørre: Våger du å la være? Ja, våger du å gå så mye som et skritt lenger? - Våger du å la klokka tikke minutt etter minutt, uten å være overbevist om, at din sak med Gud er i orden?
   Guds ord fremstiller jo dette så klart - den ene vandrer med Guds beskyttelse omkring seg, og en åpnet himmel over seg - den andre vandrer ubeskyttet mot alle farer omkring seg, og Guds vrede over seg!
   Om en vandrer med Gud, så er en ikke nødvendigvis beskyttet mot all ulykke som kan ramme her i verden - nei, ikke engang mot fysisk død - men mot det som vil rive deg bort fra den åpnede himmel, og målet for vandringen.
   Det er som med Israel og Egypt her i teksten. Israelsfolket hadde gått ut av Egypt på Herrens ord - i virkeligheten var det bare et fåtall av dem som hadde gjort det, de fleste av dem hadde bare latt seg lede ut - men likevel, Guds velsignelse var over dette folket for de få troendes skyld - og så var det altså en hel del av dem som ville vende tilbake til det land og det folk som hadde Guds dom og forbannelse over seg!
   Har du ikke lest hva Skriften forkynner om verden?
 

   Vi ser her det fryktelige resultat av å stå Guds ord imot: «Jeg vil forherde Faraos hjerte!» (v.4a).
   Det var også en i Jesu disippelflokk som sto Hans ord imot, ikke tok imot det og ikke bøyde seg for det - og så leser vi om Judas: «Da fòr Satan inn i Judas!» (Luk. 22,3; Joh. 13,27).
   Det er forherdelsen - enden på det å stå Guds ord imot.
   Farao måtte da gjøre det som Satan ville, og det ender alltid med døden. - Han er dødens fyrste, og har følgelig ikke noe annet å gi enn døden! Slik endte det jo også med Judas!

   Men du som opplever kampen som en kristen, som må rope til Jesus, over deg selv - din synd og svikt, kanskje fiendtlige omgivelser fordi du vil følge Ham, nød for ufrelste i familien din, alt det skremmende som du ser i verden omkring deg i dag osv. - hør hva som står her, hør hva Han sier til sin tjener Moses: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (v.14).
   Og så ser du hvordan Gud drar omsorg for dem, og sørger for dem: «Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. Skystøtten, som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem. Slik kom den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den opp natten. Og den ene leir kom ikke innpå den andre hele natten.» (v.19-20).
   Og så fører Han dem like i redningen, på en vei ingen kunne ha tenkt - det var jo nettopp det som tilskyndet Farao til å dra ut etter dem, leser vi - han trodde de hadde fart vill i ørkenen! Altså, Herrens vei så for dem ut som en villfarelse!
   Det kan det snart se ut som for deg også, om du begynner å anvende dine egne tanker på det.
   Vi er kalt til å følge Ham, stole på Ham! - Da skal også vi se, at Han har vei der ingen veier finnes.
   Se på Farao og hans hær som famler der bak i blinde, og vet ikke at det som hindrer utsynet for dem er en Herrens engel. (v.19-20). Men Israel gikk tørrskodd gjennom havet!
   - Og du og jeg, vi blir urolige kanskje, bare fordi en fattig politiker ønsker å gjøre det vanskeligere for de kristne i landet.
   Hør et spørsmål fra Herren her: «Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress.» (Jes. 51,12).
   Hørte du hvordan spørsmålet begynte? «Hvem er du?» Altså, er du et Guds barn? - Er du en av dem som har tatt din tilflukt til Jesus? - Hvorfor frykter du da? Det blir ofte for en, som sangeren sier: «Jeg står for Ham som allting vet, Og slår mitt øye skamfull ned!»
   Hva var det som ble redningen for israelsfolket her? - Hva var det Gud førte dem gjennom? - Jo, det Røde hav! Blodet! - Jesu Kristi dyre blod, det er det hav Han har kastet- og druknet all vår synd i! Dette hav kan ikke noe menneske ta seg gjennom - det blir som med egypterne, det ble deres bane.
   For Israel ble det åpnet og de ble ført igjennom!
   Slik må det også være for oss - det må bli oss åpenbart, hvor veien går!: Verdien av Jesu Kristi blod, av Jesu Kristi verk, ved hvilket Gud er forsonet med alle mennesker - også med deg!
   Men så lenge du ikke ser dette, gagner det deg ikke! Du går fortapt selv om alt var ferdig - alt var fullbrakt, for å bruke Jesu egne ord.
   Du må høre ordet om Jesus, ordet om korset, ordet om blodet, den kostbare pris som alene har åpnet et stengt Paradis.
   Som Gud ville frelse Israel ut av trelldommen i Egypt og føre dem til løfteslandet Kana'an, så vil Han også frelse oss. Og Han kom selv for å føre oss ut!
   Så la oss høre ordet også til oss, når det gjelder vår frelse: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (v.14).

   Vi må videre frem,
Her er ikke vårt hjem,
Vi er gjester på fremmede strand,
Og vårt jordiske hus
Snart skal legges i grus,
Vi må flytte fra skyggenes land.

E.K.