Dere er mine vitner, sier Herren til sitt folk her. Og videre: Min tjener som jeg har utvalgt. Og så får vi åpenbart grunnen til Israels utvelgelse. Og den var altså ikke – som noen kunne tenke – at de var noe fremfor andre folk, det vil si, at grunnen var å finne i dem selv. Nei, hør bare – først fra 5 Mos 7:6-8: «For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være Hans eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så Han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere, og fordi Han ville holde den ed Han hadde sverget deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd.»
   Du ser hele årsaken finner du hos Gud, ikke i folket. Viktig for deg og meg å vite også det.
   Og så videre Jes 30:9: «For det er et gjenstridig folk, løgnaktige barn, barn som ikke vil høre Herrens lov.» Jes 65:2: «Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker,» Rom 10:21: «Men til Israel sier Han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.» Joh 8:39: «De svarte og sa til Ham (Jesus): «Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger.»
   Det burde holde til at vi forstår – det var ikke for deres egen fortreffelighets skyld de var utvalgt av Gud – men som vi leser her i teksten vår: «- for at dere skal kjenne det og tro meg og forstå at jeg er Gud.» (v.10). De skulle være vitner! De skulle være tjenere! Og da går det klart frem, hva de vil si å være en Herrens tjener – ikke en strevsom jobb, i virkeligheten en ren trelletjeneste drevet frem av frykt og en stadig dårlig og plaget samvittighet for at en ikke gjør nok og gir nok og lignende, men å være et vitne. Et vitne om hva du selv har fått høre og se ved Den Hellige Ånds åpenbaring i Ordet.
   Du vet, skulle Israel kunne vitne om sin Gud som den eneste sanne Gud, da måtte jo Gud først åpenbare seg for dem som det, ellers kunne de jo ikke vitne. Det kan ikke du heller!

   Du vet dette som vi leser om her – og som Israel da fikk være – det var en foreløpig ting. Det var bare en skygge av det som skulle komme, kan vi lese i Kol 2:17. Det ble først høylys dag ved Jesu komme til verden – Jesu åpenbaring.
   Gud har åpenbart seg i denne verden som mennesket Jesus fra Nasaret. Det er hva vi er vitner om! Har du ikke sett hvem Jesus virkelig er, så kan du heller ikke forstå konsekvensene av Hans handlinger og Hans tale. Det er Gud som taler og det er Gud som handler!
   Her i teksten taler Herren til sitt folk gjennom profeten Jesaja – vel 600 - 700 år senere, står Han midt i Israel og taler det samme til sine disipler som Han har utvalgt – som Han sier i Joh. 15,16, blant andre: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt.» Og så sier Han i Apg 1:8: «- dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» Idet Den Hellige Ånds kraft kommer over dem, sier Han i den forbindelse. Altså Ham som kalles Sannhetens Ånd – Han som har som oppgave å herliggjøre Jesus, det vil si, åpenbare deg hvem Han i virkeligheten er. For ser du det, da ser du også betydningen av det Han gjorde her på jord – Han forløste deg, nettopp deg, fra dine synder ved sitt eget blods utgytelse. Han forløste din sjel der på Golgata!
   Ser du virkelig betydningen av det? Men da er du jo forløst! Ikke skal bli, men er! Det skjedde i Ham! Hva venter du på?
   Herren sier til deg nå: Du er fri! Jeg har forløst deg med mitt eget blod! Er du ikke fri da?
   Han fullbrakte verket der på korsets tre. Det vil si, at Han satte siste stinget i den drakt som skal være din rettferdighet for Gud. Den drakta er jo ferdig sydd!
   Og så reiser kjødet seg i oss, mot dette, og kommer med all slags innvendinger. Det kreves vel mer? - og så er det gjerningsreligionen som ikke gagner deg det minste innfor Gud, som får råde i hjerte og sinn. Så bærer du kristendommen, i stedet for at den får bære deg. I det minste så må vi jo tro det, sies det. Det er da ikke vårt før vi tror det! Men da må en jo spørre: Hva er det du skal tro da? Er det ikke nettopp evangeliet om at Han kjøpte din sjel fri på korsets tre, et par tusen år før du kunne tro det? Korset roper jo ut til deg: Du er fri! Du er løst! Det er jo det som ropes ut, idet Han roper: Fullbrakt!

E.K.

   «Da står intet tilbake å gjøre for meg, Alt er fullbrakt ved frelserens død,» lyder det i en av våre bedehussanger. Så sant Kristus er død for mine synder, er jeg fri, uten noe til eller fra. Da er du et vitne! Da sier Herren også til deg: Du er mitt vitne! Det er ditt, før du tror det – men du kan ikke vitne om noe du ennå ikke har sett, vet du.
   «Kvinne, du er løst fra din vanmakt,» sier Jesus til den krumbøyde kvinnen i Luk 13:12. Og så står det: «Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og priste Gud.» (v.13). «-  og straks rettet hun seg opp!» Du er løst! Hører du det ikke?

   La meg spørre deg om en ting, du som er her nå – uansett hvem du er: Kan du gå herfra nå, og si: Jeg er løst! Jeg er fri! Det sier iallfall Jesus. Hvorfor skulle ikke du kunne gjøre det da? Det er jo Han – og da må du merke deg, hvem Han er – som sier det!
   Hør hva Han sier her i teksten vår: «Jeg gjør en gjerning, og hvem gjør den ugjort?» (v.13c). Hva gjorde Han på Golgata? Og da spør vi: Hvem gjør det ugjort?

   Maria var den som fikk bære dette barnet frem i verden – og det sies av engelen at hun hadde funnet nåde – nåde – for Gud. Det hadde altså ikke noe med hennes fromhet å gjøre – hun var utvalgt til dette, en Herren hadde tatt seg av – og Han (Jesus) hadde ingen del i hennes natur. Som vi kan lese i Hebr 7:26: «For en slik yppersteprest var det vi måtte ha - hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene.» Han var Guds enbårne!
   Tidligere kunne du bli spurt på bedehuset: Har du vitnesbyrdet? Det er vel ikke ofte du får slike spørsmål i dag. Derfor flyter så mange tilsynelatende så bedagelig avsted, uten noen sinne å ha kommet til noen virkelig klarhet i sitt gudsforhold. Hvordan kommer du til klarhet i ditt gudsforhold? Ved å høre evangeliets ord. At det får trenge inn i hjertets åndelige mørke. Det er ingen annen måte å komme til klarhet i sitt gudsforhold på, enn å høre evangeliet forkynt. Enten du hører det fra et vitne, du leser det i en bok eller du leser det i selve Boken, eller du memorerer over det du har lest og hørt. Da kan Den Hellige Ånd få åpenbare deg evangeliets hemmelighet og herlighet. «Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn,» som han skriver det apostelen Paulus i 2 Kor 4:6.
   Gud har gjort en frelsergjerning for deg. I den er du fri! Det vil si, i Ham er du fri! For hva mente de med vitnesbyrdet, de gamle på bedehuset? Jo, det som apostelen Johannes skriver i sitt brev, 1 Joh 5:11: «Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn.»
   Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i Hans Sønn. Det er vitnesbyrdet! Og så spør jeg: Har du vitnesbyrdet! Eller har du funnet fotfeste på noen annen grunn? Eller på noe i tillegg til dette?
   Det er dette som er det avgjørende om du er på den smale vei til livet, eller på den brede til fortapelse. Dette er det avgjørende! Ikke hvorvidt du lever gudfryktig og rettferdig her i verden, noe som jo er et ubetinget gode, men blir deg til fordømmelse og fortapelse, dersom du regner det minste med det i ditt forhold til Gud. Det er Jesu blod alene som renser deg fra all synd – og skal du møte Gud både her i livet og i evigheten, og dette møtet skal gå deg godt, da må du nettopp være uten all synd. Bare Kristi blod kan bevirke det! Se nå på hvem Han er, og hva Han har gjort! Og som han skriver i sangen, Rosenius: «Når blodet da virket så kraftig hos Gud at Han lot seg evig forsone, og derfor alene vil ta deg til brud og gi deg den himmelske krone, så la du deg dermed òg nøye!»