2 søndag i advent

Dette er det budskap som møter oss igjen og igjen i Skriften - ja, det er selve budskapet i den.
Når profeten på forkynnerkall fra Herren spør Ham hva det er han skal forkynne: «- hva skal jeg rope,» spør han, og får da svaret: «- Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid.» (Jes 40:6-8).

   Folket i det store og det hele på Jesajas’ tid, de opplevde hans budskap som mørkt og fordømmende, så de tok avstand ifra det og forfulgte profeten for budskapet skyld. - Dette fordi folket på den tid var et frafallent folk som ville gå sine egne veier.
   Hør bare hva som sies om dem: «Uttrykket i ansiktene deres vitner mot dem. Om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, de skjuler den ikke. Ve deres sjeler, for de volder seg selv ulykke!» (Jes 3:9).
   Ligner det på vår tid? - Ligner det på vårt folk? - Og enda mer: Ligner det på vårt kristenfolk?
   Det er en formulering her som er mer enn interessant: «Uttrykket i ansiktene deres vitner mot dem.»
   Dette var folkets opplevelse av profeten som Herren sendte dem - men hvor helt annerledes var ikke det, enn hva han faktisk var, og hvor annerledes enn hva Herren holdt ham for å være! - Han sier til ham: «Du Sions gledesbud!» (v.9).

Vi må jo spørre: Hvordan kan folket komme i en slik tilstand - og her er det jo tale om Guds folk - at de oppfatter Herrens gledesbud på denne måten?
Men vi ser det igjen og igjen.

   Det går tilbake til fallets dag dette, da mennesket falt for fristelsen: «Dere skal bli …!» Fra den dag av har mennesket hatt sin fortrøstning i hva det har i seg selv. - I hva mennesket kan prestere. - I hva mennesket kan nå frem til ved forskning og utvikling - hva menneskeånden kan oppnå.
   Den tid som i særlig grad brøt frem i menneskets historie med forkastelse av Guds ord, det vil si, forkastelse av Herren selv, og fortrøstning til eget strev og egen gjerning, den perioden kalles av mennesket for opplysningstiden!
   Vi kan si det på den måten, at da det sanne lys i særlig grad ble forkastet, da anså - og det anser de fremdeles, de som går sine egne veier - som selve lysets oppgang!
   Så langt borte fra lyset, så langt borte fra sannheten er vi i virkeligheten.
   Jesus sier, mange hundre år senere, til det samme folket som profeten Jesaja virket blant: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.» (Joh 8:45).
   Dette syntes de var så urimelig. - Da Jesus sa dem sannheten, kalte de Ham besatt og gal.
   Etter deres mening så måtte det jo være motsatt av hva Jesus sa. - Hadde Han sagt: Fordi jeg lyver, tror dere meg ikke, så hadde det stemt overens med de tankene de hadde om seg selv. Det var der de selv trodde at de bodde.

   Og så ser vi av teksten vår da, at allerede på salmistens tid advarte Herren mot det som opplysningstiden var en særlig eksponent for, og som gjennomsyrer vår tid helt og fullt - nemlig at mennesket viker bort fra å holde seg til Guds miskunnhet og vente på Ham, til det å stole på seg selv.
   Her nevnes særlig krigsvåpen, dette å tro på at redningen ligger i noe militært. Men vi ser det allerede i jødenes vandring fra Egypt til Kana’ans land, at da Herren sto med dem så vant de alle slag, og det på forunderlige måter - Herren forvirret fienden, eller de gikk et visst antall ganger rundt Jerikos murer, og da var det bare å blåse i basun, så falt murene de satte lit til - men da det var bann i Israels leir, så tapte de, samme hvor mange mann de stilte opp med.

   Skal du være ærlig innfor Gud nå - og altså ikke så kristelig og troende og åndelig - men sann: Hva setter du din lit til egentlig? Skal vi prøve å være ærlige og sanne innfor Gud?
   Fortell Ham alt, heter det i en sang: «Fortell Ham synden med det navn den bær!» - Og så fortsetter den: «De onde ånder vil i lyset lide, De trives bare der hvor mørket er.»

   Når du prøver å gjøre synden til noe annet enn hva den faktisk er, da åpner du et rom for de onde ånder - du gjør i stand et sted for dem, pyntet og feid. Hvordan kan de så trives i dette rommet? - Jo, fordi det er et mørkt rom! - Et rom hvor lyset ikke slipper til!
   Har du et slikt rom? - Eller har Herren adgang til alle rom?
   Nå skal jeg si deg noe som du kanskje synes høres merkelig ut: Ikke det at du har så lite tro til Gud, og heller stoler på ditt eget eller noe menneskelig, er det forferdelige og ødeleggende her, egentlig - men at du ikke erkjenner det som synd!
   Ikke det at du har et uforsonlig sinn imot en søster eller bror er det forferdelige og ødeleggende her, egentlig - men at du ikke erkjenner det som synd!
   Ikke det at du baktaler en søster eller bror er det forferdelige og ødeleggende her, egentlig - men at du ikke erkjenner det som synd!
   Og slik kunne vi fortsette med å nevne hver eneste tenkelige og utenkelige synd under himmelen. - Jeg nevnte bare noe av det som er mest utbredt i kristenflokken dessverre. - Problemet er ikke lenger synden i seg selv - for den har Herren allerede hatt et oppgjør med og har tatt den helt og fullt bort - men at mennesket ikke vil erkjenne det som synd, og derfor tar det til seg og gir det rom!
   Det er å drikke dødelig gift! Ville du be en alvorlig og dødelig sykdom velkommen i brystet ditt? Neppe! - Men det som altså fører til den evige død, det kan du degge for? - Det er du ikke så redd for?
   Jeg sier dette i spørsmålsform - jeg spør deg alvorlig om dette!
   Tenk, du kan få komme med alt, og «alt som blir åpenbart (kommer til lyset), er lys,» står det. (Ef 5:13). - Men du velger å beholde det?

   Hør hva som er Herrens vilje for slike syndere: - Først så nevner Han en del ting som ikke kan hjelpe dem i den nød de er i - likesom en utfrielse fra Romerriket ikke kunne hjelpe jødene ut av deres egentlige nød, den at de var underveis mot et møte med den tre ganger hellige Gud uten noe å skjule seg i. - Uten noe annet enn sine egne gjerninger, de som er etter loven.
   Det står her: «En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft. Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke.» (v.16-17). - Og så kommer budskapet om hva det virkelig er redning i: «Se,» sier Han, «Herrens øye ser til dem som frykter Ham, som venter på Hans miskunn, for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live under hungersnød.» (v.18-19).
   Se! - Det var den oppfordring vi fikk her. - Og hva var det vi skulle se? - Jo, hvem som reddes, hvem som utfries; nemlig den som venter på Hans miskunn!
   Har du hørt noe så fint? Jeg gjør ikke annet enn å vente på Hans miskunn! Ved det skal jeg bli frelst! - For det er ved Herrens miskunn vi blir frelst, ene og alene ved den. - Og den er åpenbart i dette, vitner Skriften - at Han sendte sin egen Sønn til soning for våre synder! «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham.» (Jes. 53,6).
   Det er den miskunn vi skal få sette vår lit til! – Den miskunn som der er åpenbart oss.
   Og så har Han så store ønsker og planer for oss: «- for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live under hungersnød. Vår sjel venter på Herren! Han er vår hjelp og vårt skjold. Ja, i Ham fryder vårt hjerte seg, fordi vi setter vår lit til Hans hellige navn. Din miskunnhet være over oss, Herre, slik som vi håper på deg!» (v.19-22).
   Hva vil du heller ha enn dette?

   Hva er det for et navn det er tale om å sette sin lit til? «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:21).
   Det er navnet! «Hans navn skal kalles Jesus, Det er et frelsernavn.» Du kjenner vel sangen?
   Dette er det de har satt sin lit til, de som blir berget, de som allerede her fryder seg i Ham.

   Men merk deg, vi kommer til Ham for å bli renset for synd; vi får aldri Ham med oss på å forsvare noen synd!