Et tøft og tragisk budskap dette, med tanke på situasjonen Israel/menigheten befant seg i. De gled bort fra Herren til å søke stadig mer i hva denne verden, og «spennende» åndelighet kunne tilby - og de endte i Babylon, som jo står for forvirring, åndelig forvirring!
   En sterk advarsel til oss som er Hans menighet i dag!
   De hadde sluttet å se seg selv som syndere utvalgt av nåde, de var blitt noe i egne øyne, så Herren måtte føre dem til Babel for å få dem i tale.
   Det smerter for oss dette å bli fremstilt slik som vi virkelig er, vet du. Så får du se om det smerter deg i kveld.

   Det er i det minste én ting denne teksten taler klart til oss om, noe vi alltid må være villige til - ja, noe vi alltid må gjøre - nemlig legge frem for Herren det vi holder på med, og la Ham få vurdere det for oss - er det av deg og dermed etter din vilje dette, Herre? – For vi er ikke i stand til å vurdere det rett selv.
   Vi liker riktignok dårlig denne tanke, at vi ikke er i stand til å vurdere, for det er jo det vi så gjerne vil - ja, vi vil være så kloke i dette som har med Guds rike å gjøre at det er oss de kommer og spør til råds. Å, du hvor det smaker! Vi er blitt de kloke kristne! – Og alle de andre er da altså de som ikke har vår fantastiske innsikt!
   Jeg vil spørre deg som måtte mene at du har nådd et slikt stadium, der oppe, litt eller langt der over de andre - jeg vil spørre ut fra det vi vet om Ham som har den fulle og hele oversikt: Hvordan bruker Han den? – Hva bruker Han den til? La oss høre noe om det: «Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.» (Sal 147:3).
   Kjenner du deg igjen i dette? – Er det slik du anvender det du har fått av Herren? Dersom du virkelig har fått noe da. - Om det altså ikke bare er en ufruktbar kunnskap, og ikke del i Ham.

   Hva er det julenatt forkynner oss? - Hva er det den opplyser oss om? Jo, at Han kom til oss! Han sa ikke: La folket komme til meg, om de vil ha hjelp, ellers så får de bare gå der. Nei, hør hva som vitnes om Ham som vi bekjenner som vår Herre og mester: «Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.» (Matt 9:36).
   Er det slik også med deg? – Fikk du dette i gave ved den nye fødsel? Er det denne Herre du kjenner som din?
   Om du må svare nei på dette, da har du sannelig ikke noe å gå med løftet hode for! – Da har du jo tvert imot synd å bekjenne - nemlig din mer og mindre totale mangel på kjærlighet! Du ser på det forkomne folket, men det bryr da ikke en så langt fremskreden og klok kristen som deg! Nei, går de slik, ja, så er det deres egen skyld, og vi skylder dem ikke noen medfølelse!
   Ja, slik tenkes det i mange kristne sammenhenger i dag!
   Men slik er vel ikke du?
   Nei, men vi ligner lite på Jesus, så ofte, der vi går i vår hverdag, ikke sant? Å du, hvor lite vi ligner på Ham som vi bekjenner!

   Om du leser i Guds ord, legger du snart merke til, at Han alltid slår ned på den høye tanke hos mennesket. Du må tilbake til fallets dag for å finne svaret på hvorfor det er så - mennesket falt for djevelens fristelse, å skulle bli Gud lik og selv kjenne godt og ondt.
   Og så snart mennesket mener seg å ha fått tak i noe mer enn det vi kan kalle, «det vanlige,» så vokser det, og hva er det så det vokser i? – Jo, i sine egne øyne!
   Det var som en berømthet, som nå var blitt en kristen, sa (jeg husker ikke nå, om det var en tidligere rockstjerne eller idrettsstjerne, men i alle fall en kjendis, som vi sier): «Det ga meg mye å få ferdes iblant og kjenne så mange berømte mennesker, men det ga meg enda mer at jeg var kjent for dem!» – Altså dette, at de kjente ham!

   Vi leser også om dette i Skriften, som for enhver sann kristen bør fremstå som noe skremmende: «Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre.» (Luk 18:9). Og så får vi lignelsen om fariseeren og tolleren som gikk opp til templet for å be.

   Hva var det med disse som forårsaket at Jesus grep inn? Han som ville at også de skulle komme til sannhets erkjennelse og bli frelst. - Jo, som vi hører: De stolte på seg selv! De mente seg å tjene Gud, men frukten som viste seg hos dem, var en direkte følge av fallet! – De stolte på seg selv!
   Og denne frukt hadde også sin frukt: «- og foraktet de andre!»
   Har du noen slike noen som du forakter! Noen slike villfarne noen, som ikke har din innsikt! Jeg vil spørre deg da: Hvor har du så denne din innsikt fra? Fra en stor lærer? – Fra deg selv? – Eller fra Gud? Men om denne innsikten er fra Gud, hvorfor forakter du da noen?

   Frukten av denne synd kan plassere oss mennesker i veldig forskjellige leire her i verden, men aldri i Guds rikes bryllupssal med den sanne bryllupskledning på! Og hva er da vunnet? - kan vi spørre.

   Hva måtte vel ikke jødene, de bortførte jødene, tenke om denne profeten som sto frem, og forkynte dem at de skulle slå seg til ro i - ja, en kan nærmest si: - fiendens favn! - Og søke fiendens beste!
   Hva med en som hadde stått frem i Norge under siste verdenskrig og forkynt noe slikt! Tror du han ville blitt sett på som sendt fra Gud? Nei, vi vet hva han ville blitt betraktet som.
   Budskapet talte altså tilsynelatende så lite i deres favør. Men det var to ting de var i stort behov av å innse - nemlig at det var deres egen synd og utroskap som hadde brakt dem i denne situasjonen, og at Gud ennå ikke hadde forkastet dem. De fikk et håp og et løfte om å få vende hjem en dag, så sant de bøyde seg for og rettet seg etter Guds ord, og ikke igjen etter sine egne tanker.
   Og så fikk de altså et budskap som gikk så på tvers av alt det de syntes var rett og rimelig, noe som ikke smakte dem.
   Det skal noe til å knekke menneskets stolte natur.

   Vi ser det også i dag, hvordan mennesker så selvfølgelig vet hvor Herrens vei går, at de ikke lenger behøver å spørre Ham til råds - ja, de unnser seg ikke engang for å kalles misjonseksperter og lignende.
   Hva sier så han som vel med rette kan kalles den største misjonær av alle Gud har utsendt, nemlig Paulus?: «Og hvem er vel dugelig til dette? ...Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud!» (2 Kor 2:16 og 3:5).

   Men vi - vi som er her nå - vi skal altså vokte oss for det, at når vi peker på dem, at da ikke tre fingre peker tilbake på oss selv! Hva med oss? Det er alltid slik i Guds rike: Hva med meg?
   Vi har et klart eksempel også på det i Skriften, det er Peter som spør Herren om sin medapostel Johannes: «Da nå Peter ser ham (Johannes), sier han til Jesus: Herre, hva da med ham? Jesus sier til ham: Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!» (Joh 21:21-22).
   «- hva angår det deg?» Ja, hva sier du? - Er du blitt så opptatt med alle de andre? - Alle de som går feil, at du ikke lenger ser deg selv?
   Hørte du ikke hva Jesus sa: «Følg du meg!»
   Det er hva du fremfor alt skal være opptatt med!
   Det er de som er særlig opptatt med å avsløre vranglære - og ære være dem for det - men om de glemmer å ha blikk for den arge fiende som bor i deres eget bryst, kan de snart være på ville veier selv - egenrettferdigheten vokser og kjærligheten dør!
   Og altså - dersom du sitter her nå og anser det som en selvfølge, å ha alt på stell, da har du virkelig et problem!
   De sier i liturgien: «La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.» Ja, våre synder! La oss ikke glemme det!