Tilbake            
                                               1 søndag i fastetiden

 

 



 

 

Syndefallet el. La ditt ord i nåde lykkes!

1 Mos 2, 8 - 9 og 3, 1 - 19

   8. Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte Han mennesket som Han hadde formet. 9. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt.

   1. Men slangen* var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? *
(Her taler den onde frister, Satan). 2. Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, 3. men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. 4. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! 5. Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt. 6. Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt. 7. Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. 8. Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen. 9. Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du? 10. Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg. 11. Da sa Han: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? 12. Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt. 13. Da sa Gud Herren til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt. 14. Da sa Gud Herren til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og framfor alle ville dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. 15. Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl. 16. Til kvinnen sa Han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg. 17. Og til Adam sa Han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. 18. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. 19. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.
 

   Guds ord er i sannhet opplysende. Men ikke slik som dette djevelens ord som kom til oss - for det kom nemlig til oss alle, det kom til mennesket! - Det ord som lovte oss at vi ved vår egen forstands fortreffelighet skulle komme opp på siden av Gud og bli Ham lik i forstand og visdom. - Altså, skilt fra Gud, uavhengig av Ham.
   Se på verden omkring deg, så ser du resultatet av dette fallet, det er i høyeste graf iøynefallende - mennesket streber mot dette målet, nettopp skilt fra Gud, på sin egen grunn. - Men hva har det oppnådd egentlig, til tross for sine mange fremskritt, er det en lykkelig verden? - Er det grunn til å se lyst på fremtiden, har de løst de grunnleggende problem, synden, ondskapen, egoismen, døden. Synes du det ser slik ut, om du ser deg omkring, eller om du i sannhet prøver ditt eget hjerte?
   Men samtidig som vi avviser en slik opplysning, må du merke deg, at målet for Guds opplysning, eller Guds ords opplysning, ikke er noe mindre. - Hør bare hva apostelen Johannes forkynner i sitt brev: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er.» (1 Joh. 3,2).
   Vi skal bli Ham lik! - Er ikke det, det samme løfte om igjen? - Jo, det er det, men nå er det Herren selv som peker ut veien for oss, og da er det ikke tale om en vekst atskilt fra Gud, men nettopp ved å se Ham som Han er! Med blikket festet på Ham, om du vil, avhengig, helt og holdent avhengig av Ham! - Men altså, løftet er ikke noe mindre! Merk deg det!

   Du ser, djevelen han sørget her for en fullstendig avsporing - ikke fra målet for så vidt - du ser jo hvordan mennesket til alle tider søker etter Gud - men fra veien til målet. De skulle nå målet ved å se på Ham, vokse i nåde og kjennskap til Ham - i stedet ble de altså vendt mot seg selv, og søker dermed å nå målet gjennom egen tankevirksomhet og gjerninger.
   Det er dette også du etter din natur sitter fast i, så det er høyst aktuelt for deg som har tenkt deg til himmelen - denne Guds ords opplysning.
   Vi har nettopp, gjennom disse få vers i Guds ord, lest grunnen til alle de problemer verden og det enkelte menneske sliter med. De er skilt fra sitt opphav, visdommens og kunnskapens - ja selve livets kilde. Og så er de overlatt til sitt eget - noe Guds ord ikke levner noen særlig ære, det kaller det et udugelig sinn. (Rom. 1,28).

   Det var altså det grunnleggende mennesket ble sporet av fra - det skulle få forstand til alt som hadde med denne verden å gjøre, det skulle legge jorden under seg, men ikke skilt fra Gud! - Det er selve ulykken - skilt fra Gud! Og det er det som skjer i denne teksten.
   Du ser i denne teksten, at vi sporet av fra målet, ble skilt fra Gud, vårt opphav, og så ser du hvordan, og hvorfor, mennesket ble innkrøkt i seg selv, som Luther kaller det, fullt av egoisme, selvforsvar selv om det var skyldig - du ser hvordan de skyldte på hverandre, i stedet for å stille seg frem for Gud og si sannheten: Jeg har syndet imot deg! - Jeg er den skyldige! - Nei, de forsøkte å skjule sin synd og avkleddhet, ved hjelp av fikenblad. Og så åpenbares synden i sin reneste form: - Fiendskapet mot Gud, mot den sanne Gud, Han som er sannheten!
   Adam er så forblindet i sin synd, at Han anklager Gud, og gir Gud skylden for sin egen synd: «Kvinnen som du gav meg - hun gav meg av treet.» (v.12). Trykket ligger her på du!
   Kjenner du dette igjen - fra verden omkring deg, og også fra ditt eget hjerte?: Hadde bare ikke situasjonen vært slik og slik, så hadde ikke det og det skjedd. Jeg hadde ikke vært så utålmodig, jeg hadde ikke blitt så irritert og sint, om bare ikke han eller hun hadde vært slik og slik, osv.

   Denne tendensen hos meg til å alltid finne årsaken til min synd, i noe utenfor meg. Du leser om årsaken til dette fenomen her i teksten. Det stammer fra ham, om hvem Jesus sier: «Han - står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» (Joh. 8,44).
   Er ikke det en uhyggelig ting, at du finner dette i deg selv? - Og så tenker du kanskje - nettopp fordi synden blinder oss - at dette med frelse, det er vel ikke så viktig, det spiller vel ikke så stor rolle om jeg forsømmer meg litt her. Jo, Jesus kaller det den brede vei til fortapelsen, og du ønsker vel ikke å gå fortapt? - Tenk noe på det nå. Du behøver ikke å gå ut på gatene og finne horer og narkomane og kriminelle - det gjelder enhver som fremdeles er på den vei vi leser om her - nemlig sin egen! Enhver som ikke ved Guds ords og Guds Ånds opplysning har blitt ført inn på den nye veien, og fremdeles vandrer på den i dag, i denne stund.
   Dette er også årsaken til at denne verdens såkalte vise ikke søker sin opplysning i Guds ord, men holder det for dårskap, nemlig at det er en helt annen vei - en vei hvor vi må si farvel til vårt eget som rettesnor, og åpne oss for en visdom og kunnskap som ikke er vår, og stammer fra oss.

   Hva med vår stolthet da? Når vi må forkaste alle våre store og edle tanker, alle våre store og edle gjerninger, og i stedet sette vår lit til en korsfestet mann! En tømmermannssønn fra hedningenes Galilea, som proklamerte at Han var ett med Faderen, og at ingen kommer til Gud - utspringet og målet for alt liv - uten ved Ham.
   Dette handler ikke bare om verden i det store og hele, denne verdens vise osv. - men det handler om deg som sitter her nå! «Har Gud virkelig sagt?» (v.1a).
   Du vil da vel ikke påstå at du ikke kjenner noe til denne røsten i ditt eget hjerte! Tvilen. Men hvor kommer den fra? Det leste du jo nettopp. Så alvorlig er det altså!
   Derfor er tvilen under dom, den er mistillit til Ham som er selve sannheten, den gjør Ham til en løgner, den stoler ikke på Ham, og den stammer altså opprinnelig fra Satan selv. Og så vil jeg spørre deg: Kan du fri deg selv fra tvilen? Kan du sørge for at det aldri mer oppstår tvilstanker i ditt forhold til Gud, og Hans veier? Med andre ord, kan du fri deg selv fra fortapelsen, fra dommen?
   Og så til det neste, som kom inn: «Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.» (v.4-5).
   «Dere vil bli...!» Du skal bli! - Kjenner du noe til det? Har Guds ords opplysning ved det som kalles lovens ord, fått overbevist deg om at du aldri kan bli... eller bærer du ennå på det håp og den tro, at bare du virkelig går inn for det, og ikke minst får Guds hjelp på veien, så skal det nok lykkes - iallfall langt på vei, at du blir noe?
   Her ser du igjen hvor denne tro på egne gjerninger og egen kvalitet stammer fra, og igjen: - Derfor er det under Guds dom!
   Du tenker at Gud må da vel se med velbehag på dette mitt strev etter bedring - men sannheten er den stikk motsatte. Dette skriver blant annet apostelen Paulus om det: «Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» (Rom. 10,3). Synes du dette høres ut som å gjøre Guds vilje? Nettopp dette strev, at de ble værende i det, uten å la seg overbevise om sannheten, det førte til at de ikke gav seg inn under Guds rettferdighet! De ble altså værende i den tro som Satan plantet i de første mennesker ved løgnens ord!

   Legg merke til det fine uttrykket apostelen bruker om det her: Gav seg inn under.
   Du husker vel Jesu ord, der Han gråt over Jerusalem, som ikke kjente sin  besøkelsestid, som ikke kjente det som tjente til fred: «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger.» (Mt. 23,37; Luk. 13,34). De gav seg altså ikke inn under.
   Dette er det vi er kalt til å gi oss inn under, Hans vinger, d.e. Hans rettferdighet! Han vil altså bre sin rettferdighet ut over oss, og skjule oss under den. Det er en uforskyldt nåde, en uforskyldt gave!
   Jeremia forkynte det i sin tid: «Dette er det navn som Han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.» (Jer. 23,6). - Og hvorfor det? Jo, det forkynner blant annet profeten Jesaja så klart: «Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg.» (Jes. 64,5). Se det er vitnesbyrdet om den rettferdighet vi stadig prøver å få til - som vi stadig speider etter i oss selv. Men når skjedde dette? - Når ble vi slik. Det leste vi jo nettopp i teksten vår.
   Så forkynner apostelen oss, at denne rettferdighet som profetene vitnet om den er nå kommet til verden. «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, vitner han. (Rom. 3,21). Det er de vinger Jesu vil skjule oss under, Hans vinger, Hans rettferdighet, som altså er Guds rettferdighet.
   Vil du gå ut herifra i kveld uten visshet om, at du er under disse vinger? Har du gitt deg inn under denne rettferdighet? - Ikke så lenge du ennå har tro på noe eget. Men hør hva Gud tror på, for å si det slik, når det gjelder din - DIN - frelse: Hans, Jesu Kristi, rettferdighet! Det er de vinger Han har sendt til jord - for å bli i bildet - for å skjule deg, all din synd og urettferdighet og skam. Han er den som har gjort det! - Frelsen hører Herren til, som det heter i Hans ord. (Slm. 3,9; Jona 2,10).
   Som Gud i sin tid plantet hagen i Eden, og satte mennesket som Han hadde formet der (2,8), slik er det også Han som har opprettet det nye Eden og satt mennesket inn dit. Alle som har kommet inn dit er samstemte i vitnesbyrdet: Du gjorde det! - Med ditt blod kjøpte du oss til Gud! (Åp. 5,9).

   Det er så uendelig mye mer som kunne vært utlagt for oss av denne teksten, men vi kommer ikke videre nå.


   Gud, la ditt ord i nåde lykkes
Og vokse både dag og natt,
Men kveles og med rot opprykkes
Hver vekst du ikke selv har satt!
All Satans løgn og lærdom knus!
Med Ånd og sannhet fyll ditt hus!

E.K.