1 mai

   «Er dette den faste jeg har behag i?» spør Herren. At du går omkring og plager deg selv med en masse religiøse øvelser. Hva skal vel det tjene til?
   Men du, hvor nært det ligger for oss å tenke at det har betydning for vårt gudsliv, at vi ter oss på en bestemt måte. At vi har det rette alvor for eksempel.
   Hvor alvorlig var du, og hvor alvorlig tok du det hele, den gang Gud i sitt råd bestemte deg til frelse i sin Sønn, Jesus Kristus?

Når skal dette med nåden - nåden i Guds hjerte - gå opp for oss!
Han er jo kommet i forkjøpet for alt hva vi måtte kunne finne på, og lot Jesus dø for deg til fastsatt tid, mens du ennå var skrøpelig! (Rom 5:6).

   Du kjenner vel til det spørsmål Paulus stiller galaterne, idet de har slått inn på religiøsitetens vei: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?» (Gal 3:1-2).
   Uforstand, kaller han det. Gud er jo den samme i dag som Han var i går, og Hans frelsesverk er jo ikke noe som forandres fra dag til dag, så det var ett som gjaldt i går og noe annet i dag og noe tredje i morgen! Kristus er korsfestet og har brakt sitt offer én gang for alle! (Hebr 7:27; 9:12; 10:10).
   Det, og bare det, gjelder for deg, helt til du er hjemme i evigheten! Når du engang setter foten på evighetens strand, er det i Jesu navn og for Jesu skyld alene, og aldri i evighet ved noe annet!

   Kanskje du setter din lit til dette, å gå for deg selv - inn i ditt lønnkammer - hvor du leser og ber til Gud?
   Det er et åndelig klokt og forstandig menneske som gjør det, og da særlig i vår tid, hvor vi er utsatt for så sterke påvirkninger fra alle hold. Men du får aldri noe der for utført handlings skyld! Fordi du gjør denne gjerning, men fordi du da går til en kilde som allerede er åpnet for deg! Ser du forskjellen?
   «Guds bekk er full av vann,» som vi leser i Sal 65:10.

Men hva er det Gud vil at du skal gjøre da? For Han vil jo at du skal gjøre noe. «Bruk meg der hvor jeg vandrer frem,» synger sangeren.
Først, la oss peke på det for hverandre, hva Gud ikke vil ha at du gjør: Særlige gjerninger for å oppnå noe ekstra hos Ham - for der gis alt av nåde, og ikke noe er å få kjøpt for penger (les: kollekt) eller innsats.

   Men igjen: Hva vil Han så at du skal gjøre?
   Nå skal du høre noe fint! Svaret er: Det samme som Han har gjort for deg, det vil Han at du skal gjøre for andre.
   Og hva har Han så gjort for deg? - Jo, Han har løst deg og satt deg fri! «Til frihet har Kristus frigjort oss (deg),» vitner apostelen i Gal 5:1. Sett ikke det lyset under en skjeppe, men la det lyse for alle som er i huset.
   Det er hva du er kalt til - å løse dine medmennesker fra åket, ved vitnesbyrdet om den frihet som er kjøpt dem i Jesus Kristus!
   Når du får se inn i den frihet som er kjøpt deg i Ham, da er du en Guds tjener ved det! Og noen andre har Han ikke blant mennesker, enn de som har skuet inn i frihetens fullkomne lov, og blir ved med det, som apostelen Jakob skriver i sitt brev - Jak 1:25.
   Så lenge bruker Han deg!
   Da ser du vel også hva som er om å gjøre? Det er derfor Paulus skriver til korinterne i 1 Kor 2:2: «Jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»
   Altså, med blikket festet på troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Hebr 12:2).

   Du kjenner historien, da Jesus skulle ri inn i Jerusalem på Palmesøndag, og Han sender to av sine disipler av sted for å hente en eselfole som ingen har ridd på før - da sier Han: «Løs den og før den hit!» (Luk 19:30).
   Det Herren skal bruke må være løst! Som det står om Kristi blod i Hebr 9:14, at det «renser vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud.»
   Hos Jesaja står det: «Det var Han som sa til dem: Dette er ro, unn den utmattede ro, og dette er hvile. Men de ville ikke høre.» (Jes 28:12).

   I den tidligere oversettelsen står det: «Unn den mødige ro!» Hør: Unn! Gud unner deg ro!
   Det er jo den samme som står frem i Israel vel 700 år senere i egen person, og forkynner: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28).
   Men så står da dette alvorlige: «Men de ville ikke høre.» Kan du tenke deg! Tenk å snu ryggen til et slikt budskap fra Herren selv! Men det er jo nettopp det som skjer også i dag!
   Og så følger da ord fra Herren som stadfester det Paulus forkynner, at lovgjerninger - det vil si, egenrettferdighet - nedkaller Guds forbannelse over seg. Bare hør - Jes 28:13: «Så skal da Herrens ord bli dem bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der, så de skal gå og falle baklengs og bli knust og bundet og fanget.»
   Ikke fordi de var særlig store syndere, men fordi de ikke selv tok imot hvilen, og heller ikke unte den mødige ro! De støtte an mot anstøtssteinen, Kristus. De forkastet Ham til fordel for sin egen religiøsitet.

Unn den mødige ro. Løs dine medmennesker, ved den løsepenge du selv har fått del i. Det er hva Gud vil med deg her.

   Dette evangelium gjør også noe med et menneskes sinn. Du står ikke der som en kald fariseer og sier: Enhver får klare seg som best han kan. Jeg har jo måttet klare meg selv!
   Nei, det blir heller som vi leste i teksten vår: «Er det ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod?» (v.7).
   Det er også tale om konkrete gjerninger dette, men det har noe med sinnet å gjøre - et sinn ikke noe menneske kan ta seg til, men som fødes ved evangeliet!
   Uten dette sinn kan du gjerne bygge hjem for hjemløse og fattige over hele verden - ja, du kan gi ditt legeme til å brennes - det vil si i andres sted, som vi hører det i 1 Kor 13 - det vil ikke gagne deg det minste.
   «Gud lønner sin egen gjerning i den troende,» som Augustin uttrykte det.

   «Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk?» (v.6).
   La du merke til hva som sto her? Bryter hvert et åk! Alt! Det er jo nettopp hva Jesus forkynner i Joh 8:36: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Altså, fri fra ethvert åk! Og så får du Jesu åk i stedet, det som er lett og gagnlig. (Matt 11:30). Det vil si at du likesom en umyndig skal få legge alt over på Herren. «Herre, jeg erkjenner at jeg ikke kan råde for meg selv i dette - du er mitt eneste håp. Skal jeg nå himmel og salighet, da må du være A og Å.»
   Jesus var selv en slik umyndig her på jord, rett forstått. Det vil si at Han som menneske helt og fullt hadde underordnet seg, og overgitt seg til Faderens vilje, og ikke gjorde noe ut ifra seg selv, men bare det Han så Faderen gjorde, som Han sier i Joh 5:19: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det Han ser Faderen gjøre. For det Han gjør, det gjør Sønnen likeså.»
   Det vil si at Han gjorde Faderens vilje fullt ut som menneske. Det var det som «berget» Ham i den situasjon Han befant seg i - Han hadde nemlig latt seg føde under loven, som vi ser av Gal 4:4. Og det er dette - Hans fullkomne gjerning for oss - som også berger oss!

Hør hva Han vant retten til himmel og salighet ved, som menneske: «Han er blitt prest, ikke etter en lov om legemlig avstamning, men ifølge et uforgjengelig livs kraft.» (Hebr 7:16).
Og denne sin seier, den har Han tilegnet oss! Det nådehav i himmel og salighet som Han åpnet for, det kan du bade i!

Profeten Sakarias til slutt: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.» (Sak 13:1).
En åpnet kilde! Hør det!