19 søndag i treenighetstiden

«Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene.» (v.6).
Vi synger det i en av sangene våre også: «Til himlene rekker din miskunnhet, Gud,

din trofasthet når dine skyer.» Det er nok hentet direkte fra denne 36 salme.
   Da kan vi jo spørre med det samme: Rekker da Hans miskunnhet for deg? Den når til himmelen! Igjen: Rekker den da for deg?
   Hør hva salmisten – som har fått se noe inn i dette med Guds miskunn – vitner: «Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud!» (v.8).
   Det er disse sider eller egenskaper ved Gud, som blir så dyrebare for en sann kristen - for han eller henne er en som har gått åndelig konkurs på alt sitt eget. En som må si som Paulus i Rom 7:14: «For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.» Legg merke til formuleringen her: Jeg derimot! Altså, jeg er motsatt av dette! Jeg er annerledes enn dette! Jeg og det åndelige går ikke sammen! Jeg og det hellige går ikke sammen!
   Da finner du ikke noe i ditt eget som det kan bygges videre på. «Det som er født av kjødet, er kjød,» sier Jesus (Joh 3:6), og apostelen Paulus gir i 1 Kor 15:50, en utdypning av hva konsekvens det har for oss: «Men det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet.»
   Og med det er alt håp ute, hva det gjelder vårt gamle menneske. Kjøtt og blod kan jo ikke bli annet enn kjøtt og blod – og det arver altså ikke Guds rike – nei, kan ikke, hørte vi her. Det er umulig. Det er som for en kamel å gå gjennom et nåløye.
   Hva skal du da ha ditt håp i? Hva skal du da ha trøst i? Hva hørte vi av teksten her?: «I ditt lys ser vi lys.» (v.10b). Det står også i Sal 119:130: «Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand.»
   Ja, er det da noe lys å få over det vi spurte om? Gir Hans ord oss noe håp, vi som da følgelig er hjelpeløst fortapte i vårt eget?
   Hva er det ved Gud som blir så dyrebart for en sann kristen? Jo, som vi hørte salmisten her: Din miskunnhet! Din mildhet! Din barmhjertighet! Din kjærlighet! Din tilgivelse! og lignende! Dette som åpenbares oss i dette at Han ikke engang sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! (Rom 8:32).
   Slik frelste Gud, det som umulig kunne bli frelst! Han gav oss det i en annen! Alt det som krevdes av oss! Alt! Så når du leser om de egenskaper og gjerninger Gud vil ha av deg menneske – ja, krever av deg, da kan du svare: Dette har jeg fullkomment i Jesus Kristus! Det er nemlig Han som er min hellighet! Det er Han som er min rettferdighet for Gud! Det er Han som er min forløsning! Og da er det bare ett spørsmål som blir høyaktuelt i denne sammenheng: Mangler det noe ved Ham? Mangler det noe ved Hans hellighet? Ved Hans rettferdighet? Ved Hans forløsningsverk? Nei! Men da mangler det heller ikke noe ved min frelse! Takk Gud!
   Vi leste i salmen her: «- av dine gleders strøm gir du dem å drikke.» (v.9b). Kjenner du dette igjen fra Jesu tale og løfte til sine? - først fra Joh 15:11: «Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.» Og det samme i Joh 17:13: «Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg.»
   Du hører – ikke en hvilken som helst glede, men min glede, sier Han. Jesu egen glede i oss! «- av dine gleders strøm gir du dem å drikke,» leste vi. Så blir dette ordet i salmen også en profeti, om den glede mennesket skulle få del i, ved Jesus Kristus. Den fullkomne! Fullkommen, fordi Han er fullkommen!

E.K.

   Her er noe som er ytterst viktig for deg og meg å få tak i, for å leve kristenlivet maksimalt. Det vil si, at Han skal få sin vilje med oss, og gi oss del i alt det Han ønsker å gi oss del i. Det er dette velsignede budskap om at alt det som er i Ham, og alt det som kommer fra Ham, er fullkomment.
   Vi lever ofte som om vi hadde fått del i noe ufullkomment. Det har sin grunn i at vi ser på oss selv, og ikke på Guds gave i Jesus Kristus. Hos oss er alt ufullkomment. Det hjelper ikke hvor lenge du har vært en kristen. Du må si: Jeg når overhodet ikke opp til dette som forventes og kreves av meg ifølge lovens ord. Nei, jeg blir tvert imot satt til veggs bare ved tanken på det.

   Du vet det er en del Guds ord, som kommer med de herligste løfter – taler til oss så vi blir glade og vil prise Gud, men så dukker det plutselig opp noe som likesom tar det hele fra oss – som for eksempel: Den som er uten svik i sin ånd! Eller: Den hvis hjerte er helt med Herren! Eller: Hver den som elsker Gud! Eller som her i teksten: De oppriktige av hjertet!
   Og så blir det ikke mitt allikevel, for jeg finner ikke disse kvalitetene hos meg selv, så jeg kan ha noen sikker trøst av det iallfall. Men igjen: I Hans lys ser vi lys!
   For mange år siden, da jeg selv var en fersk kristen, sa en eldre kristen til meg: Den sant oppriktige, hva sier han? Jeg er ikke oppriktig! Det er altså tale om den som lever i lyset, i sannheten, med sitt eget. Og hva er det så som særpreger den som vandrer i lyset? Det sier jo Skriften ganske så klart. Han bekjenner sine synder! Hvorfor? Fordi han er blitt oppriktig av hjertet! Hvem er så den som er uten svik i sin ånd? Er det en slik åndelig kjempe, som har overvunnet alt ondt i seg? Nei, iallfall ikke på den måte vi umiddelbart tenker oss det, men det er en som ikke skjuler noe for Gud, men lar all synd, elendighet og skrøpelighet ligge åpent for Ham. Og slik kunne vi fortsette.
   Du ser Guds rike er for den elendige, som ikke har noen annen hjelp, eller noen annen hjelper enn Ham. Da priser også du, som salmisten her, Hans miskunnhet – ja, den – nettopp den - er blitt deg dyrebar. Så dyrebar at jeg ikke kan gi Ham annet tilbake enn takk! Jeg har ikke noe å betale Ham med!
   Noen sier: Jeg har gitt Ham mitt hjerte! Og det skal likesom være det største du kunne gi Ham. Da vil jeg si som presten i Bo Giertz' bok Steingrunnen: Synes du det var noe å gi ham da? Hva sier han sangeren: «Her i mitt eige hjarta er berre synd og mein.»
   Nei, er vel det noe å gi Ham!
   Det er noen som regner så veldig på sin tjeneste for Herren. Setter det likesom inn på konto, som om det skal gjelde noe for Gud. Nå skal du få et ord av Jesus selv, når det gjelder den saken, så kanskje du får begravd alle den slags tanker om det. Han sier til sine disipler i Luk 17:10 – og hør nøye etter: «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»
   Når dette er hva som gjelder den dag de er fremme i himmelen, hvordan skulle de da kunne ha noen trøst av sin tjeneste, mens de er her på jord? Ser du det?
   Det som blir stående igjen for Gud, det er hva Han selv fikk utrette ved deg. Men det har du vel ikke noen oversikt over? Nei – og la det bli med det! Pris Ham for Hans miskunnhet! Den som er kommet forbi å prise Herren for frelsesverket – for Golgata – han er kommet bort fra Herren, eller er iallfall i ferd med det.
   Hør hvor salmisten lovpriser Gud her, og vær med ham i det. Gud velsigne oss alle til det!