Det er en forunderlig tro till Gud i Job. Noe ganske annet enn denne menneskelige fornuft i åndelige saker, som du finner i hans såkalte venner. Midt i dette at han nå ser hele sin ulykke som et Guds verk – hvorfor forfølger dere meg som Gud, sier han til sine venner her (v.22) – så ser han likevel sin redning i Ham – ja, «mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel.» (v.27b). Han lengtet inderlig etter denne Gud som skulle bli ham til evig frelse og salighet.
   Det er den sanne tro det! Den er ikke avhengig av å måtte se noe ytre tegn hele tiden, men kjenner Gud og har nok i det. Derfor er alltid de sanne troende opptatt av Ordet – hva Ordet sier. De andre som da mener seg å følge Herren, de er fornøyd med tegn og under og opplevelser av forskjellige slags, derfor forfører djevelen dem så snart også – lenger og lenger ut, lenger og lenger bort, nettopp fra Ordet. Og som vi leser i Joh 1:1-2: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.»

   På grunn av denne villfarelse, som kom så klart til uttrykk hos Jobs venner, så de Jobs ulykke som en straff fra Herren, fordi Job på et eller annet vis hadde syndet mot Ham. Som om de selv ikke hadde gjort det. Men hva sier nå Ordet om Guds forhold til dem som har tatt sin tilflukt til Ham? Jo hør!: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er Hans miskunnhet mektig over dem som frykter Ham.» (Sal 103:10-11).
   Over den som har tatt sin tilflukt til Jesus – og det gjør nå bare den som har gått fallitt på alt sitt eget – over den er kun Guds miskunnhet. Og Hans miskunnhet over dem er endatil så høy som himmelen er over jorden! Det er altså umålelig!
   Men her trekker vi så snart den forkjærte konklusjon, at da skal alt gå vel her i verden etter våre begreper.
   Det var dette Job fremdeles så, gjennom denne tåken av lidelse – Han så at hans gjenløser levde, og skal stå frem på støvet, som den siste. Ja, jeg vet det, vitner han (v.25).
   Hør dette løftet fra Gud – og merk deg nøye hva som sies her: «Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg.» (Jes 43:2). Gjennom, ikke utenom! Nå holder vi oss til Ordet!
   Kanskje du nettopp nå er i mørke, opplever vonde ting – ja vel, men Guds frelse er jo ikke gått tapt for det, den er evig som Han er evig.
   Ja, det er lett å si det, men å tro det når en er midt oppe i elendigheten, det er verre, sier du kanskje da. Ja, det skal jeg være den første til å være med på – vi er skrøpelige kar, og brister snart, men Ordet er også klart! «For Han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» (Hebr 13:5).
   Og da skal jeg stille deg overfor noe, så du forhåpentligvis ser veien her: Hvordan skal alle følelser og opplevelser du har hatt, kunne hjelpe deg da, når du er i den dypeste nød? Du som har vært avhengig av å se slikt hele veien. Men Ordet, min venn, det står jo der fremdeles – og Gud kan ikke lyve!
   Jeg har lest det et sted at Jobs bok visstnok er den eldste bok i Bibelen – og Job ser Jesus! Han ser min og din frelser, og vitner om Ham. Jesus – Gud kommet i kjød - der Han står et sted nede i Israel og taler med jødene, sier: «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.» Han (Abraham) òg, så Ham! Men hva sier jødene da? «Jødene sa da til Ham: Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham? Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er før Abraham ble til.»  (Joh 8:56-58).
   Det var Ham Job så, og vitner om her i teksten vår: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal Han stå frem på støvet.» (v.25).
   Ser du virkelig Jesus – Han som er fra evighet av? Og så vitner Job noe videre her, som vi bør merke oss: «Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud.» (v.26). Ser du hva Job ser? Dette som er oss av naturen, det skal gå til grunne! Gud kan lege dette legemet vårt fra en sykdom for eksempel, om Han ser det nødvendig, men det er likevel bare en foreløpig ting – en dag skal det gå helt til grunne, enten i grav eller i den totale forvandling som skjer, idet Jesus kommer igjen og henter sine. Det som først og fremst er om å gjøre for oss mennesker, det er å få del i dette evige herlighetslegemet som er gitt oss i Jesus Kristus. Det som skal leve sitt evige liv etter at dette vårt kjød er gått fullstendig til grunne – som Job òg vitner her: «Da skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud!» (v.26). Et nytt kjød (legeme), en renset sjel som kan se Gud og leve, en ånde med Gud. Det er det nye himmelske liv det.

E.K.

   Denne lære, den kalles i Guds ord for en sang. De som virkelig er på vei til himmelen – det vil altså si den som er opplyst ved Den Hellige Ånd til en ny fødsel – de synger denne sangen. I Åp 15:3, får Johannes se en bestemt flokk, og vitner om dem: «De synger Guds tjener Moses' sang og Lammets sang.» Lov og evangelium! Ved Guds ord og Ånd kjenner de sannheten! De tror ikke på eventyr!
   I Åp 5:9, hører vi om denne sangen: «Og de synger en ny sang.» Og i Åp 14:3: «Og de sang en ny sang foran tronen og foran de fire livsvesener og de eldste.»
   I Sangboken er det en som har fanget dette inn slik: «Kan du synge den nye sangen, synder som ferdes på sorgens jord? Å, den synges alt hist av mangen som seg nå fryder ved himlens bord. Men de lærte den først her nede, den gang til Golgata de kom. Under korset fant fuglen rede. Men du spør meg: Hva synges om?» Ja, du spør vel om det du òg, ikke sant? Da skal du høre: «Hjertetrangen anfører sangen, emnet er Jesu Kristi blod.» Hørte du det? Synger du den sangen? Har du lært den alt her nede?
   «Hjertetrangen anfører sangen!» Du hørte hva Job vitnet i teksten vår: «- mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel.» (v.27b). Av lengsel!
   Det står om Jesu disipler i Skriften: «Da ble disiplene glade, da de så Herren.» (Joh 20:20). Da de så Herren! Blir du glad, når Jesus får all ære, eller vil du så gjerne eie noe av glansen du òg?
   Kanskje sier du da: Ja, Jesus skal ha all ære! Ja, du kan mene det av hjertet, dersom du virkelig er en Herrens disippel, men du får det ikke til. Her skilles det ekte fra det uekte, løgnen fra sannheten.
  Hør hvordan en sann apostel hadde det i denne sammenheng: «Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.» (Rom 7:15).
   Noen er blitt så fromme i egenvurdering at de vil si – nei, du kan skjønne jeg gjør ikke dette som jeg hater nå etter at jeg er blitt en kristen! Altså jeg synder ikke! Og så må de finne på slike ting som at det nå er flyttet fra Rom 7 til Rom 8, for eksempel. Du har vel hørt det! Men Paulus levde sitt liv – både det ytre og det indre – i Guds sanne lys. Så han så nok noe mer enn disse. Jeg vil spørre deg – så kanskje du ser det du også, om du måtte ha et slikt syn på det: Det du gjorde – var det med et rent motiv? Var det usmittet av ditt gamle menneske? Det var dette Paulus så, forstår du – han som tidligere trodde seg å være lytefri etter loven, men nå hadde loven flyttet inn og åpenbarte hjertets tanker og råd. Nå sto han overfor den Hellige, og da så han – ja, hva så han? Sin synd! Hvordan den vevde seg inn i og åpenbarte seg i alle ting. Derfor var det bare én vei ut for apostelen, livet ut, som han også skriver til korinterne som var i ferd med å bli mer opptatt av nådegaver og Åndens manifestasjoner og lignende ting – hør!: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor 2:2).
   Nøyaktig samme festepunkt som Job her: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal Han stå frem på støvet.» (v.25).
   «Han som ble såret for mine overtredelser, knust for mine misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at jeg skulle ha fred, og ved Hans sår har jeg fått legedom. Jeg fór vill som et får, jeg vendte meg til min vei. Men Herren lot den skyld som lå på meg ramme Ham.» (Jes 53:5-6).
   En fullbrakt og fullkommen frelse, som ikke noe av mitt kan rokke ved – om jeg da ikke vender meg til noe annet.

   Disse Jobs venner – hva skal man med fiender, når man har slike venner, er det et ordtak som sier – Job måtte be for dem, for at ikke Gud skulle la sin dom ramme dem, for de hadde ikke talt sant om Ham.
   De talte ut fra seg selv, og ikke i samsvar med Ordet! Så skriver da også apostelen Peter i 1 Pet 4:11a: «Om noen taler, han tale som Guds ord.» Det står i virkeligheten: Han tale Guds ord! - rett og slett.
   Måtte det være slik, at alle vi som er samlet her i kveld måtte se vår frelse der hvor Job ser den – og der alene!