Synes du dette er en enkel tekst? Du synes kan hende det låter fantastisk, som det gjerne sies? Ja, men det skal ikke bare låte for deg, som noe du kan nikke til og synes er fint – det skal tros! Det skal leves i! Og da oppdager du nok snart at dette med nåden er det mest vriene for oss, av alt det Skriften taler om og forkynner oss. Og det er nettopp nåden du møter her i denne teksten. Nåden i Guds hjerte, Guds godhet som bare vil øse sine gaver ut over sine venner. Der – nettopp der – møter Han denne loviske mur i vårt gamle menneske, som står nettopp Hans godhet og nåde imot. Vi står Hans godhet og nåde imot, helt naturlig. Det er med andre ord, det som er normalt for oss – og derfor blir et slikt budskap som det vi møter her mer og mer vanskelig for oss, dess mer vi får se inn i det, inntil vi våger å slippe oss ut på de såkalte sytti tusen favner. Ut i Guds nådehav! Ut der hvor du våger å sette deg på Hans fang, fordi nåden i Jesu Kristi åpenbaring har gått så vidt opp for deg, at det har drevet frykten ut. Frykten for Gud! Det vil si, trellefrykten!

   «Det samme gir Han sin venn mens han sover.» (v.2b). «- mens han sover.» Det er dette som så snart blir problematisk for oss. Det er et munnhell iblant oss som sier: «Gud hjelper den som hjelper seg selv.» Ja, det kan det naturlige menneske forstå, og gi støtte. Men det er tvert om – Gud hjelper den som ikke kan hjelpe seg selv! - og den som ingen hjelper har! Gud tar seg av den elendige! Og det ikke alle har forstått – ja, bare ganske få i virkeligheten - er at, vi alle er elendige i denne sammenheng. Som Ordet sier i Sal 53:3-4: «Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er noen forstandige, noen som søker Gud. De er alle avveket, alle sammen fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.» Var du med her? Ja, du var det!
   Altså er det bare en mulig redning for din sjel, og det er at Gud vil øse sin nåde ut over deg. Som du hører det i Arons velsignelse: «Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!»
   Jeg gikk fredløs omkring i mange år. Når var det Han gav meg fred? Da Han løftet sitt åsyn på meg! Da Han lot sitt ansikt lyse over meg, så jeg så Ham som Han er! Det var Hans nåde jeg møtte der. Det vil si, at jeg der fikk alt for intet! Det vil igjen si, at jeg fikk alt for en annens skyld – alt for Jesu skyld! Og det er jo en evig tilstand – vedvarende i evigheters evigheter!
   Dette akkurat som med den arme Mefiboset, Sauls barnebarn, han som var lam i begge føttene og fikk nåde hos kongen, overstrødd med gaver, og plass ved kongens bord for resten av sitt liv – hør nå nøye etter!: - for sin far Jonatans skyld!
   Han ble aldri bedre Mefiboset – skaden var for stor og alvorlig. Men det hindret ikke kongen i å gi ham nåde og godhet! Det var tvert om en glede for kongen det.

   Vi tenker så snart at vår synd skiller oss fra Gud – altså at Gud på grunn av den støter oss bort fra seg. Det føles og oppleves slik av oss. Og det er sant og et stort alvor for alt som heter menneske, nettopp dette at vår synd skiller fra Ham som er livet. Som vi leser i Jes 59:2, blant annet: «Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult Hans åsyn for dere, så Han ikke hører.» Men det er her det er så avgjørende at vi har ører som hører – hører Hans røst: Nettopp av denne grunn var det at Han la våre synder over på sin Sønn Jesus Kristus! Hvordan kan de synder som ligger på Jesus skille deg fra Gud?

E.K.

   Den som har fått ta sin tilflukt nettopp til dette Guds budskap til oss – vitnesbyrdet om nåden i Sønnen – han eller henne er under den velsignelsen vi leser i salmen her: «Det samme gir Han sin venn mens han sover.» Hør nå det da!
   Det er nettopp dette Jesus holder frem for oss – men igjen, som vi har så vanskelig for å høre rett og forstå – i Matt 6:25-30: «Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mer kle dere - dere lite troende?»
   Hør – Han avslutter dette med: «- dere lite troende?» Og Han har jo så rett også her!
   Det er som om det må ryddes en masse spindelvev som den onde har spunnet, i våre tanker, før vi hører hva som faktisk sies her. Jesus understreker noe som vi på vår side likevel så vanskelig hører. Når Han taler om fuglene så poengterer Han nettopp at de ikke har gjort noe for det: «Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus.» Hvilket ikke er det du ikke hører? Ikke sår! Ikke høster! Ikke samler!
   Men hva med liljene da – ja, hva med dem? «De strever ikke og spinner ikke!» Igjen et par ikke! Strever ikke! Spinner ikke! Men både fuglene og liljene fikk alt det de trengte til av Ham! Det er nettopp dette bildet av Gud – denne forståelse av Gud – som gikk tapt i fallet, og som må kalles en forbannelse i våre liv. Selv den som har vært en kristen og levd med Herren i mange år, ser bare dette glimtvis! Som apostelen Paulus skriver i 1 Kor 13:12: «For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.»

   Vi har noe å se frem til, folk! Alle som tar sin tilflukt til denne Jesus! Den dag da vi skal se fullt ut inn i denne uendelige nåde!
   Har du funnet hvile for din sjel? Det vil si, åndelig hvile? I tilfelle ikke, så må jo det kunne kalles underlig, når det var nettopp dette Jesus kom for å gi deg! «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28). Det står ikke her at bygningsmennene uten videre arbeider forgjeves – heller ikke at vokterne vokter forgjeves, men at det er forgjeves uten Herren. Det vil altså si, at det vil lykkes om Han er med. Altså en oppmuntring! Det er altså ikke slik å forstå, at vi like gjerne kan la være, for det lykkes jo ikke allikevel. Nei, men vær klar over at det alt beror på det Han gir sin venn, i sin nåde!

   Nåde at Han fant meg,
Kjærlighet som vant meg,
Nåde at Han bar meg til sin fold!

   Merk deg også at salmen er skrevet av Salomo – han som fikk visdom fra Gud.