Tilbake            
                                               16 søndag i treenighetstiden





 

 


Bi på Herren!

Sal 40:2 – 6

   6. Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde Han seg til meg og hørte mitt rop. 3. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, Han gjorde mine trinn faste. 4. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren. 5. Salig er den mann som setter sin lit til Herren, som ikke akter på de overmodige og dem som gir seg av med løgn. 6. Herre, min Gud! Mange er de under du har gjort, og mange er dine tanker for oss! Intet kan lignes med deg. Vil jeg kunngjøre dem og tale om dem, er de flere enn at de kan telles.

 

   Du hørte hvordan teksten endte: «Vil jeg kunngjøre dem og tale om dem, er de flere enn at de kan telles.» (v.6b). Dette er jo en kjent sak for den som skal tale om Guds tanker og veier, slik som han har fått se noe inn i det. Hvordan skal en få uttrykt det i ord? – en blir likesom stående så fattig overfor denne oppgaven. Det er jo ikke våre egne tanker - heller ikke våre tanker om Guds ord, - vi skal bringe frem, men Guds egne tanker, slik som de kommer til uttrykk i Hans eget ord. Vi skal bare være formidlere, rør, for Hans tale til oss mennesker. 
   Og hva leste vi om Guds tanker her? – jo, de er mange! – og det er ikke alt som står om det, men det står videre: for oss! Hans tanker er for oss! Har du erfaring med denne Gud?
   Jødefolket hadde bare gjort ondt, det var kommet så langt, at dommen var uunngåelig. Det var ikke noe Gud kunne gjøre overfor dette folket, som ville fått det til å vende om til Guds veier. Det var bare dette ene, å kle helt av dem, - ta ifra dem alt de rådde over, og legge dem inn under fienden, så de fikk se, hva det var for noe. Den som kjenner Gud, som den som har mange tanker for oss, - den som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, - han begynner i det minste å ane, hvor alvorlig situasjonen i folket må være, når Herren går til et slikt skritt, som Han gjorde der. Vi skal bare nevne ett sted som belyser det, Jer 7:18: «Barna sanker ved, fedrene tenner opp ild, kvinnene elter deig for å lage kaker for himmelens dronning. De utøser drikkoffer for andre guder,» og så kommer begrunnelsen for, hvorfor de gjør det! – «for å vekke min vrede
   Det var altså for å håne Ham like opp i ansiktet. Vi kan jo spørre: Blir Jesus hånet iblant oss i dag. Blir det dyrket andre guder i dag? Vi kan jo bare stanse ved oss som er samlet her nå - er det mye som kommer foran Herren i ditt liv? Han som salmisten David vitner om her, og sier, når det er tale om å forkynne Ham: «Intet kan lignes med deg (v.6).
Intet! – det finnes med andre ord, ikke noe som kan sammenlignes med Ham! – Og så er da spørsmålet igjen: Hva plass har så denne - som ikke noe kan lignes med - i ditt liv? Har Han ingen plass i det hele tatt, så må jo det være fordi du ikke riktig kjenner Ham - eller om Han må stille langt bak i køen, eller om så bare på annen plass, så må det være fordi du ikke ser Ham klart - for Han kan jo ikke lignes med noe annet!
   Nå skal du høre David - og Gud gi, at det må finne gjenklang i ditt hjerte også dette, fordi du har den samme erfaring - han bringer et personlig vitnesbyrd, ikke bare et slikt: Ja, jeg tror da på Gud. Som en Far for alle mennesker. Som verdens frelser osv. Nei, han har sett og opplevd Gud som sin frelser - altså, som den som har hatt tanker for ham, David, og er Davids persons frelser. Han har frelst meg! Han har tanker for meg! Er du med nå? Hør: «Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde Han seg til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, Han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.» (v.2-4a).

   Han begynner med et vitnesbyrd om seg selv - han har sett sin sanne stilling, og han beskriver den her: fordervelsens grav, den dype gjørmen, noe som resulterte i et rop til Herren - han ropte til Ham og ventet på Ham - noe du gjør fordi du ikke ser noen annen utvei. Ser du noen annen utvei til frelse, enn å vente på Herren, ja, så griper du etter den. Slik er vi mennesker. Vi har liten tro og tillit til Gud.
   Men nå var altså David kommet i den situasjon, at han ikke så noen annen utvei; og hvordan ender så det? – jo, han kommer ut av det med et vitnesbyrd: «Salig er den mann som setter sin lit til Herren!» (v.5a). Det er vel også ditt vitnesbyrd? 

   «Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, Han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.» (v.3-4a). Hva var David for en flott og from kar, siden Gud gjorde dette for ham? Ikke noe annet enn dette, at han påkalte og ventet på Herren! Det står i Skriften om David, at han var «mannen etter Guds hjerte,» og dette var grunnen - akkurat som det også heter om Abraham, at «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet, og han ble kalt Guds venn.» (Jak 2:23). Det ble tilregnet ham som rettferdighet, ved det sto han rettferdig for Gud! Merk deg for all del dette lille, men altbetydende ordet i denne sammenheng: Det! For dettes skyld ble han kalt Guds venn! Det var altså ikke på grunn av kvalitetene til David og Abraham, men dette, at de trodde Gud, og tok sin tilflukt til Ham.
   Hør hva Herren har å bringe dette ulydige og opprørske folket vi hørte om tidligere, de som brakte avgudsoffer for å tirre og håne Gud; - Han sier til dem, der de nå er i fangenskap i Babylon: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.» (Jer 29:11). Fredstanker! – tanker om fremtid og håp, for disse opprørerne! Kan du fatte det? Ikke David heller - han som jo også hadde sine egne erfaringer - og derfor vitner han: «Intet kan lignes med deg!» og: «- mange er dine tanker for oss.» Vet du, Han har de samme tanker for deg! – La ikke det gå deg forbi! Verden forgår og dens lyst, men Guds rike er det riket som ikke kan rystes. (Hebr 12:28).

   Hva velger du så? Ja, vi kommer ikke utenom et valg, selv om det ikke er vårt valg som i bunn og grunn frelser oss, for det som frelser oss, det er allerede gjort ferdig, det er åpenbart i Jesus Kristus, Hans liv og Hans død, som er et stedfortredende liv og død. Det er Guds tanker for deg! – det er Guds gjerning for deg! – Han lot sin egen Sønn gå gjennom ilden i ditt sted!    Vil du bare la det gå forbi deg som en tom lyd, eller vil du begynne å takke Ham for det her og nå? – og be om at Han må få innta den plass i livet ditt som Han fortjener, nemlig førsteplassen.
   Men det får jeg ikke til, sier du kanskje, jeg har prøvd - ja, da er det ikke underlig, at det ikke har lykkes, når du er den som prøver! – Det er tale om å la Ham få gjøre det, du skal få legge hele ansvaret over på Ham. 
   Er det så vanskelig da? Ja, det viser seg jo det - av den grunn, at vi ikke kan tro, at det er så lett! – alt er gjort! Dette har sin årsak i at vi er syndere, det vil si, uten sann tillit til Gud. Det kan vi bringe frem for Ham, be om tilgivelse for - som en ropte i sin fortvilelse over dette han her fant i seg selv: «Jeg tror, hjelp min vantro!» (Mark 9:24). Det er i seg selv et slikt «Davidsrop» til Herren, et rop fra en som er av sannheten. Noe annet er den andre årsak, når en ikke vil komme og ikke vil tro. - Når en tyr til unnskyldninger og gjør seg til av å ha intellektuelle problemer med å tro osv., og så er grunnen i virkeligheten ene og alene den, at man ikke vil gi slipp på sitt eget, men vil beholde det. - En frykter tapet, ved å ta imot Ham som «intet kan lignes med!»

   Du skal iallfall vite, at Han har tanker for deg, og de er åpenbart i forberedelsen i hele Israels historie, i krybben i Betlehem, i hele Jesu liv og gjerning, de «mange under» som Han har gjort, som David taler om det i teksten vår her, og ikke mindre i Hans lidelse og kamp og død, Hans oppstandelse og himmelfart, og ikke minst dette, at Han har latt deg nå frem til denne dag, da du får høre budskapet ennå en gang! Du kunne jo allerede vært i fortapelsen! At du ikke er det, det skyldes ene og alene Hans tanker for deg! For deg heter det fremdeles i dag, - og «i dag, om du hører Hans røst, da forherd ikke ditt hjerte!» (Hebr 4:7).


   Velt alle dine veier
Og all din hjertesorg
På Ham som evig eier
Den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
Og bryte bølgen blå.
Hen skal vel også finne
Den vei hvor du kan gå.

E.K.