Fant du noen trøst i dette ordet?
  Det er satt opp som en av tekstene på den søndag som kalles 15 søndag i treenighetstiden - og en kan undre seg på hva som blir forkynt de ganger det måtte falle seg slik, at det blir talt over dette, slik som vi kjenner Den Norske Kirke i dag.
  Et skriftord som umiddelbart faller meg i hu, når jeg leser denne teksten er fra Rom. 11,35, hvor apostelen skriver: «Eller hvem gav Ham noe først så han skulle få vederlag?» Der siterer han nærmest ordrett fra Job 41,2. Vi kjenner det også fra det kjente ordet av Jesus i Mt. 16,26 og Mrk. 8,37: «For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?»
  Vi disponerer med andre ord ikke over noen valuta som duger hos Gud!

   Dette vi leser her er loven - kort utlagt! Og da skal du merke deg en ting som alltid følger loven og lovens ord - det har ingen trøst! Det er et fullstendig fravær av løfte, med mindre du da gjør dette. Løftet er her knyttet helt og fullt til din eventuelle innsats. Uten den er intet - absolutt intet - å få. Ja, vi leser i Rom. 4,14 om dette: «For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig og løftet satt ut av kraft.»
  Ikke bare er det et totalt fravær av løfte i loven, den setter i tillegg det løfte som dog er gitt, ut av kraft! For det er gitt et løfte, og det er et mektig løfte - et løfte som forandrer hele vår situasjon - ja, hele vår tilstand! Vi får et glimt av det, idet vi ser og forstår at hele den velsignelse som var over Isaks liv, den som tok vare på ham her på jord og bevarte ham i samfunn med Gud, for så å bringe ham inn i selve himmelen, den var gitt ham ene og alene fordi han var Abrahams sønn! Fordi han var utvalgt til det! Det hadde altså ingen grunn i Isak selv, og hans eventuelle kvaliteter.
   Vi vet ikke så mye om Isak, men vi vet blant annet det, at han beundret det Gud ikke så til - nemlig mannens styrke! Det var jegeren Esau han beundret av sine to sønner. Esau med kriger- og opprørssinnet - han som kunne klare seg selv!
   Det er viktig for oss dette, at det begynner å gå opp for oss - helt uten grunn i Isak selv! Det er dette som bringer høylys dag - åndelig høylys dag - inn i vårt hjerte.

   Men tilbake til teksten: Det er mange som tar dette enkle og likefremme ordet som om det skulle være en oppfordring fra det ene menneske til det andre. En slik - «gjør nå det lille du kan formaning.» Men det er ikke et menneske som taler til deg her - det er Gud!
   «- du skal gjøre rett!» Når? Alltid! Du skal jo aldri gjøre det som er urett! Har du gjort urett, da har du jo brutt loven - og det tilgis som kjent ikke uten at blod blir utøst! Det kan du lese om i Hebr. 9,22. Det vil si, at synd må sones! Alltid - og all synd!
   Har du lagt merke til hvor ofte de hellige i Skriften falt? Hvor ofte de dømte feil? Vi var så vidt innom Isaks feilvurdering nå. Det vil altså si at Isak hadde et sinn som var i utakt med Herrens! Hvordan tror du disse ble frelst? For det ble de jo!
   «- gjerne vise kjærlighet!» Skal du se det ultimate forbilde? Kristi ord på korset i den dypeste smerte, utsatt for den mest grove urett: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk. 23,34). Dette er kjærligheten!
   Men det får ikke jeg til - Gud kan da ikke forlange dette! Jo, det er nettopp hva Herren taler om, når Han taler om kjærlighet! Altså mangler du dette!

   Et annet eksempel: «Da gikk Peter til Ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger? Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!» (Mt. 18,21-22).
   Faller dette lettere, mon tro? Tenk, sytti ganger sju, om det så falt på den samme dag! Og det står heller ikke noe om hva slags synd du skal tilgi! Så det kan være svære ting! Tilgi - for den som ikke av hjertet tilgir sin bror, skal heller ikke finne tilgivelse hos Gud! - kan vi lese i Mt. 18,35. Av hjertet! Merk deg det! Grundig, total tilgivelse, slik at du kun nærer gode følelser overfor vedkommende etterpå, som om han eller henne aldri hadde gjort deg noe ondt, men bare godt! Du skal jo i følge Ordet, elske vedkommende.
   Er det nok til å fortelle meg og deg, at den veien ikke er farbar for oss? Den var bare farbar for det fullkomne mennesket, Jesus Kristus!

   Jeg ba deg ikke nå, om å foreta et to pluss to er lik fire regnestykke - men spurte deg om du har innsett dette? Har dette fått fortelle deg - det vil si, bringe deg til den erkjennelse - at du må fly til Jesus for redning - ikke først og fremst fra alt det som denne verden og djevelen kan føre over deg, men fra Guds dom over synden!
   La oss da ta noe mer fra denne teksten, som altså i utgangspunktet fortonte seg så enkel og likefrem - hvilket den jo også er. Men å gjøre det viser seg jo snart å ikke være like enkelt og likefremt!
   «- vandre ydmykt med din Gud!» «- jeg gjør alltid det som er til behag for Ham,» sier Jesus i Joh. 8,29. Hør virkelig dette! Det er Sønnens forhold til Faderen - til Faderens vilje. Jeg gjør alltid! Ikke bare nå og da! Ikke ofte! Ikke for det meste! Nei, alltid! Hvordan kommer du ut? Dette er å vandre ydmykt med sin Gud! Den største feil vi begår i denne henseende er å begynne å regne med noe slingringsmonn i loven! Da er vi allerede inne på den vei som fører i fortapelse, for den fører oss bort fra Herrens frelse!
  Hør mer fra ditt forbilde! Hva med de situasjoner da Herren lar deg føres inn i prøvelser? Hør veien Jesus da gikk: «- da fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.» (Fil. 2,8).
   Hva med å kreve vår rett?

   Nå skal vi lese teksten vår om igjen, og føye til et betimelig spørsmål: «Han har sagt deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» (v.8). Så hvorfor gjør du det da ikke? Skal jeg gi meg ut på å svare på det? Fordi du mangler forutsetningen! Fordi du er en synder!
   Og da skal du høre det ord fra Herrens munn, som jeg aldri kan bli ferdig med å forundre meg over. Det blir stående der for meg som en gåte. En løst gåte riktignok, men like fullt en gåte! «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Mt. 9,13; Mrk. 2,17; Luk. 5,32).
   Hørte du virkelig dette? SYNDERE! Herren har steget ned hit til jord, for å kalle syndere! For å kalle dem til omvendelse - det vil si til tro på Ham og Hans frelsesverk for dem! For å kalle dem til himmel og salighet! For å kalle dem til samfunn med Gud - ja, fortrolig samfunn med Gud! Og alt dette uten noen grunn i deg! Som for Isaks del, for Abrahams skyld, så for deg, for Jesu skyld! Også for Isaks del dypere sett, for Jesu skyld.
   Tenk om du kunne se det nå! Ja, du ser det vel? Ene og alene for Jesu skyld! Sett deg nå ned der! Det er Guds gode vilje for deg! Han gjør ikke med deg etter dine synder, Han er kommet for å frelse syndere! Han bar det alt, derfor skal du få komme til Ham med alt!
   Vi har jo sviktet på så mange vis - og bare en svikt fører oss i døden og den evige fortapelse. Hva er det da som får deg til å tro, at en bestemt svikt, eller ditt noe lurvete liv, støter deg bort fra Herren? Visste Han ikke hvordan du var? Forregnet Han seg da Han kalte på deg? Visste Han ikke hva Han fikk? Å jo, du kan være viss på den ting - aldri har du overrasket Ham!
   Dette er ikke sagt for å ta brodden ut av syndens alvor - syndens alvor kommer vel klart nok frem i det som skjer på Golgata, med Guds egen Sønn - men for å vise deg at brodden er tatt ut av fordømmelsen, for det er en som er blitt fordømt i ditt sted! Derfor «- er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom. 8,1).
   Av og til må vi legge øret vårt til disse kjerneord, som om vi hørte dem for første gang! Det vil føre til at du vil prise deg lykkelig - for du er utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt! (Ef. 1,4).
   Vi talte om løftets fravær i loven. Hør nå om det samme er tilfelle med Jesus, til slutt nå: «For så mange som Guds løfter er, i Ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved Ham sitt amen, Gud til ære ved oss.» (2 Kor. 1,20).
   Fra det minste til det største løfte fra Gud - til deg! - i Ham har de fått sitt ja, og derfor også sitt amen! I Ham!