Tilbake            
                                               13 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Med ditt verk har du gledet meg el. Den sanne lovsangs årsak

Sal 92:2 – 6. 13 - 16

   2 Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, 3 å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene, 4 til tistrenget sitar og harpe, til tankefullt spill på sitar. 5 For du har gledet meg, Herre, med ditt verk, jeg jubler over det dine hender har gjort. 6 Hvor store dine gjerninger er, Herre! Overmåte dype er dine tanker.
   13 Den rettferdige spirer som palmen. Som en seder på Libanon vokser han. 14 De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. 15 Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne, 16 for at de skal forkynne at Herren er rettvis, Han, min klippe. Det er ingen urett i Ham.


   Her møter vi hva sann lovprisning egentlig er for noe. Det er ikke maning slik vi ofte møter det i hedensk religiøsitet – at en oppøser sin egen sjel til en bestemt tilstand. Det er ikke slik Gud vil bli lovprist – det stammer nemlig fra det gamle menneske i oss, og det kan aldri bestå for Gud. Men som vi møter det her i teksten – han taler om at det er godt å prise Herren og lovsynge Hans navn, og så kommer det hva dette består i: «- å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene, til tistrenget sitar og harpe, til tankefullt spill på sitar.» (v.2-4).
   Det er Guds miskunnhet og trofasthet han lovpriser og synger om. Og hvor er Guds miskunnhet åpenbart oss ut over enhver motsigelse? Jo, på Golgata, hvor Han nettopp  i sin miskunnhet og kjærlighet til deg, ofrer sin egen Sønn i ditt sted!
   Og det som skjer der på korset åpenbarer også det andre han lovpriser – nemlig Guds trofasthet. Her oppfylles, ved Jesu Kristi komme til verden, det løfte Gud gav mennesket allerede på fallets dag, om at Han skulle komme og knuse slangens hode, ved at Han lot den bite Ham i hælen. Han tok altså slangens gift i sitt legeme. Han ble gjort til synd for oss, som vi kan lese i 2 Kor 5:21 – og vi var dermed fri den. Slangens gift er jo synden! Nå tok Han den på seg, derfor skal vi få regne oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, sier Rom. 6,11.
   Gjort til synd! Kan du tenke deg det? Nei, det kan du vel ikke. Å bli gjort til selve synden! Guds hellige Sønn!
   Men nå skal du altså få tro det, og dermed anse deg som ferdig med synden. Du merker hvordan den rører på seg, og gir seg mange slags utslag i tanker, ord og gjerninger, men da skal du vite, at dette tok Jesus på seg. Han tok det ikke ut av ditt gamle menneske – det er ikke det som skal helliggjøres – nei, det skal tvert imot legges i grav, men du helliggjøres alt mer ved at Kristus vinner skikkelse i deg. Men da må du ha blikket festet på Ham, og ikke på deg selv og noen slik såkalt forbedring du måtte finne der - for da er det i tilfelle ikke Jesus som vokser, men det er fariseeren i deg som får alt mer større plass.
   Men de som er av sannheten, de vokser ikke ved å se på seg selv, tvert imot blir de fortvilet, om de ikke får se på hva Gud i sin nåde har gitt dem i Jesus Kristus.
   Denne frukt av å leve med Jesus, er ikke nødvendigvis så synlig for vårt blotte øye, eller vår naturlige vurdering – derfor er det heller ikke der vi skal ha vårt øye festet, men på Ham, troens opphavsmann og fullender.

   Sett nå at du var vitne til en som bekjenner seg som kristen, hun eller han ble utsatt for urett, skjelt ut osv., men tok det helt rolig og ba for vedkommende. Og så en annen som det sprakk for, og som skjelte igjen. Hva ville din dom bli? Helt klart at en første gjorde det som var rett, mens den andre syndet og led nederlag, ikke sant. Du ville altså rost den første og dømt den andre.
   Men det var det som øyet så. Hva øyet ikke så, det var at den første gikk bort med selvros, mens den andre gikk bort som en Peter og gråt bittert over sitt fall. Hva ville din dom blitt om du hadde sett det? Den hadde blitt motsatt, ikke sant?
   Den første hadde en natur som var fredsæl, mens den andre hadde et hissig temperament. Men hvem var mest helliggjort? Det vil si, i hvem hadde Kristi sinn vunnet mest skikkelse? Slett ikke den som roste seg av sin vellykhet, men den som gråt over sin synd.
   Vi kan lese i profetien om Jesus i Jes 11:3b: «Han skal ikke dømme etter det Hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det Hans ører hører.»

E.K.

   Det vil altså si, at Han ikke skal dømme etter det som åpenbares i det ytre. Det gjør nok vi så altfor ofte, ikke sant? Guds dom blir nok svært ofte en annen enn vår, for vi dømmer gjerne etter det vi umiddelbart ser og hører.

   Hvordan dømmer så Gud oss? Jo, etter vår tilflukt til den redning Han har sendt oss – eller rettere den redningsmann Han har sendt oss. Han har gitt deg alt i Jesus. Skulle vi dømmes etter – om så bare én gjerning, da var vi tapt! Og er det tilfelle, da vil jo det si at ikke noen gjerning, stor eller liten, fra vår side kommer i betraktning. Begynner det å demre for deg, da kommer lovsangen av seg selv!
   Dette grunnes altså på det faktum, at om gjerning fra vår side kom i betraktning, da var det ikke noe som het frelse, for mennesket. Men nå gjør det jo det! Altså må det være grunnet på noe helt annet. Nemlig en annens gjerning for oss. Ingenting kan anklage Ham som er gått i bresjen for oss. Han er bestandig! Hans navn er: JEG ER! Som vi også hører det i teksten her: «Herren er rettvis, Han, min klippe. Det er ingen urett i Ham.» (v.16).

   Nå har vi hørt om den miskunn salmisten lovpriser, og her altså Hans trofasthet – som også apostelen Jakob skriver i Jak 1:17: «Hos Ham er ingen forandring eller skiftende skygge.» Nei, «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr 13:8). Og apostelen Johannes i 1 Joh 1:5: «Og dette er det budskap vi har hørt av Ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i Ham.»
   Han er og blir den samme, og dermed er og blir også Hans frelse – din frelse – den samme!

   Og hør nå hvordan han lovpriser, salmisten: «- til tistrenget sitar og harpe, til tankefullt spill på sitar.» (v.4). Tankefullt spill! Ikke mye rabalder her. Men dette som Luther kalte meditasjon over Ordet. Altså ikke dette vi gjerne tenker på med meditasjon, men dette å grunne på Ordet under bønn.
   Vi kan lese i Åp 19:6: «Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge!»
   Dette er det de som bruker som et bilde på såkalte kristne rockekonserter. Det er altså lydnivået det fokuseres på. Men det har ikke noe med den slags larm å gjøre, det er rett og slett fordi det er en så stor masse av mennesker som priser Gud på samme tid.

   «Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste!» (v.2). Slik begynte vår tekst. Og hva er så Hans navn? Han har jo i følge Skriften åpenbart oss det. Jo, det er navnet Jesus! Og nå skal du høre hvorfor Han fikk det. Det formidler en engel til Josef i Matt 1:21: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
   Ja, da blir det godt å prise Herren og lovsynge Hans navn, ikke sant? Det er et frelsernavn! Det er et navn som alltid minner meg om at mine synder er sonet og gjelden betalt!
   Dette er det som føder den sanne lovsang! Den kan bryte ut i høylytt lovprisning, men også arte seg som en glede og fryd i hjertets dyp. Og ikke minst – du kan synge den på Ordets grunn også når du ikke føler noe i det hele tatt, eller føler bare sorg og skyld og dom – Han er alltid den samme, og så er også Hans frelse!