Tilbake            
                                               12 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Du forlot dem ikke i ørkenen

Neh 9:19 - 21

   19 Men du - i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien. Heller ikke vek ildstøtten fra dem om natten, men lyste for dem på den veien de skulle gå. 20 Du gav dem din gode Ånd til å lære dem. Du nektet ikke deres munn din manna, og du gav dem vann når de tørstet. 21 I førti år forsørget du dem i ørkenen. De manglet intet. Deres klær ble ikke utslitt, og føttene ble ikke hovne.

   «I førti år forsørget du dem i ørkenen.» (v.21a). Han var deres forsørger. Deres eneste. Israel var der i en håpløs situasjon, menneskelig sett – de var midt ute i ørkenen, og de var mange. Det var ikke noen annen redning, ikke noe annet håp, enn Ham som fulgte dem som en sky- og ildstøtte. Forlot Han dem, eller de forlot Ham – ja, så gikk de snart til grunne.
   Dette er anskuelsesundervisning for oss. Forlater Han oss, eller vi forlater Ham – ja, så går også vi til grunne, for også vi er på vandring midt i en ørken.
   Det ser da ikke ut som en ørken rundt oss her vil noen kanskje si. Nei, det er ikke vanskelig å få mat ut av jorda her vi er nå, men mat til å holde sjel og ånd i live, hvor vil du finne den? Den finnes jo ikke her – uten i Ham som sier: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen.» (Joh 6:51). «Jeg er livets brød!» (Joh 6:48). Om du så bodde på det frodigste sted i denne verden, ville du likevel ikke kunne unngå å gå evig til grunne, uten Ham.
   Dette – hvordan det åndelig står til i denne verden – åpenbarer Skriften blant annet i profetien om Ham, som blant annet kalles Spire, i Jes 53,:: «Han skjøt opp som en kvist for Hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord.» Av tørr jord! Det var altså ingen grobunn for dette evige himmelske liv i denne verden – heller ikke i deg – men kun tørr jord. «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst,» skriver Paulus i 1 Kor 3:6. Han plantet ved Ordets forkynnelse. Ordet gikk inn, og dermed livet. Og Apollos vannet ved Ordet, det vil si, fortsatte å forkynne dem Ordet. Og Gud gav vekst.
   Her er noe å stanse for, venner. I mye av dette vi utsettes for i kristen sammenheng, synes det som om det er overlatt til oss selv å sørge for veksten. Det kalles da gjerne helliggjørelse. Men sannheten er den, at det er bare Gud som kan gi vekst. Og hva bruker Han til det? Jo, det Ord som Paulus plantet, og Apollos vannet med.
   Hvilket ord er nå det? Det må jo være noe om å gjøre for oss å vite det for visst, ikke sant? Apostelen Johannes skriver det i 1 Joh 2:24-25: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: det evige liv.»
   Hørte du det? Jeg spør gjerne igjen: Hørte du det? Hvordan bli i Sønnen og Faderen? Hvordan bli i, og eie det evige liv? Ved å bli i det du hørte fra begynnelsen!
   Hva er det Johannes taler om da? Jo, det er jo selvsagt det budskap de ble frelst ved. Det budskap ved hvilket de første gang kom i samfunn med Faderen og Sønnen – evangeliet! Vil du bli i Gud – vil du bli i det evige liv – ja, så bli i evangeliets ord! Det tales jo til deg, som til et barn her.
   Mennesker forakter dette, gjerne midt i menigheten, og det har en eneste grunn – de har aldri erfart kraften i evangeliet, Guds kraft til frelse, og det igjen har sin årsak i at de aldri har erfart at de befinner seg i en åndelig ørken, men er fornøyd med det som fyller buken og tilfredsstiller det gamle menneske i oss. Og så takker man Gud for disse gaver, for at vi får ha det så godt, som det gjerne sies – og så er vi gjerne så fromme og kristelige, at vi nærmest røres til tårer over det - og så er det likesom dette som er velsignelsen. Nei, det er ikke dette som er velsignelsen! Det er sant nok Guds gaver – og her i landet flyter de, så vi nærmest eter oss syke – men det er ikke velsignelsen. Guds velsignelse er gitt i Hans Sønn, Jesus Kristus. Og atter en gang: Uten Ham, uten del i denne velsignelsen, går du evig til grunne midt i alle Guds gode gaver forøvrig.

   Det var her Israel i ørkenen tok så feil igjen og igjen – og det er dette Herren vil vise oss igjen og igjen, ved at Han har gitt oss kjennskap til denne historien, i sitt ord. Dette at de hadde nok i Ham som fulgte dem på veien. Han som tok seg av dem. «De manglet intet. Deres klær ble ikke utslitt, og føttene ble ikke hovne.» (v.21b).
   Men de ville ha noe mer. Noe mer. Det står i 2 Mos. 12,38, i forbindelse med Israels utvandring fra Egypt: «Det drog også med dem en stor, blandet folkemengde. Og de hadde med seg småfe og storfe, en meget stor hjord.»
   Hør det! En stor, blandet folkemengde! De var ikke av Israel, men fulgte bare med, og de benyttet seg av den misnøye som bredte seg hos jødene med Guds førelse, og så kan vi lese i 4 Mos 11:4: «Men den sammenløpne hop som fulgte med dem, ble grepet av lystenhet. Da begynte også Israels barn å jamre seg og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete!» Den sammenløpne hop som fulgte med dem! Ikke, var av dem, men fulgte med dem! De drog til og med jødene med seg – de som burde visst bedre!
   Du som har gått og hørt Guds ord i så mange år, du burde også vite bedre – og forhåpentligvis gjør du det. Apostelen skriver til noen i Hebreerbrevet slik: «For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde.» (Hebr 5:12).

   Den sanne Guds vekst, den er i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser, Jesus Kristus, skriver Peter i 2 Pet 3:18. Det som skiller ting ut fra Jesus alene, det er ikke Guds vekst, men vår egen, eller i verste fall «forførende ånder og demoners lærdommer,» som han skriver Paulus i 1 Tim 4:1.

E.K.

Som når de såkalte reformerte skilte helliggjørelsen ut fra rettferdiggjørelsen, for eksempel. Altså at de hadde to forskjellige utspring, eller hentet kraften fra to forskjellige kilder. Ja visst var Gud med i helliggjørelsen, men ikke uten vår medvirkning. Slik ble det sagt da. Og så fikk egenrettferdigheten sin trygge plass i menigheten igjen.
   Nei, den kraft som en dag gjorde deg til et Guds barn, ved å føde troen i ditt hjerte, den er det som også helliggjør deg – den alene. Gud alene! Og det skjer ved det samme ord, som du ble frelst ved. Derfor taler Skriften slik til deg, om å bli i det du hørte fra begynnelsen.
   I Jes 35:9, taler profeten om den hellige vei, som du og jeg har fått å gå på - de hellige går på den. Vi er hellige vi som går på den. Du har lite tro på det, når du ser på dreg selv, kanskje, men det er du, du som har tatt vår tilflukt til Jesus: «Der skal ingen løve være, intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der. Men de gjenløste skal ferdes der.»
   Dette er jo nettopp hva den sanne troende opplever i sitt liv – så snart han treder ut av denne veien, støter han på en løve eller et annet rovdyr, og han ligger under. Du faller i synd. Du overrumples og overvinnes av disse åndsmakter. Du må inn på veien igjen! Og hva sier Jesus? «Jeg er Veien!»
   Om du ikke skal helliggjøres i dette som gir deg samfunn med Den Hellige, hva skal da gjøre det? Ditt bidrag? Ja men, da er du jo gått inn på lovens vilkår, og den verken rettferdiggjør eller helliggjør. Det gode den kan gjøre – der den får virke rett – det er å atter en gang drive deg til Ham som både rettferdiggjør og helliggjør - ja, er både din rettferdighet og hellighet.
   Tenk at denne herlige sannhet, så ofte er så foraktet og lite forstått, midt i den menighet som kalles ved Jesu navn. Det er som han skrev apostelen: «For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde.»

   «Du gav dem din gode Ånd til å lære dem,» leste vi her i teksten. Guds Ånd fulgte med dem, og ledet dem på rett vei – om de bare ville hørt på Ham. Men vi har fått så mye, mye mer. I 2 Kor 1:22, skriver apostelen: «Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.» Og i Gal 4:6: «Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!» I våre hjerter!
   Og så kan du lete etter Ham der – men det som viser at Den Hellige Ånd bor i deg, det er at du blir stående med Jesus alene. Du lar deg lære av Ordet, og ikke vil vite deg noe annet til frelse enn Jesus Kristus, og Ham korsfestet. Du gjør som Paulus – roser deg alene av korset. Nå var det nemlig ikke slik for ham, som det før hadde vært, at han la av seg mer og mer av det som var Gud imot, og tok fatt på mer og mer av det som var behagelig for Gud, det vil si, at han hadde noe håp til dette, hva sin hans frelse angikk – men at alt var oppgjort på Golgata kors, én gang for alle.

   Hadde nå Israel hørt på Herren, og vært tilfreds med Hans ledelse, så hadde de gått strakt inn i det lovede, men nå har altså deres dårskaper blitt oss til hjelp, til anskuelsesundervisning – som deres svikt og derav følgende forkastelse er blitt oss til forlikelse og frelse i følge Rom 11:15. Vi må ikke tenke at vi forstår Gud i alle ting, men vi må for all del ta imot det Han forkynner oss like ut, ellers så dør vi i denne ørkenen vi også, slik som det gikk disse jødene vi leste om i teksten.

   Har mye inntrykk av, at det er to retninger som utkrystalliserer seg i menigheten i dag, den ene er som vi leser i 2 Mos 32:6, og som Paulus viser til i 1 Kor 10:7: «Folket satte seg ned for å ete og drikke og stod opp for å leke.» Og den andre som vi kan lese i Rom 10:2-3: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.»
   Begge disse veier – så ulike de enn er – er den brede vei til fortapelsen. Den ene vandrer sorgløst, det er ikke noe problem med noe, alt er så greit. Det er dem Skriften i Rom 16:18, kaller de godtroende. De andre har laget seg en smal vei på den brede.
   Jesus sier: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh 14:6). Ved meg!

   «Du gav dem din gode Ånd til å lære dem. Du nektet ikke deres munn din manna, og du gav dem vann når de tørstet. I førti år forsørget du dem i ørkenen. De manglet intet. Deres klær ble ikke utslitt, og føttene ble ikke hovne.» (v.20-21).