«Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner seg opp til å holde fast ved deg.» (v.6a). Slik begynner denne teksten. Og så fortsetter den å opplyse oss om hvorfor det er slik: « For du har skjult ditt åsyn for oss.» (v.6b). De hadde veket bort fra/forkastet Ordet. Det forferdelige resultatet leser vi et lite utdrag om her.
   Skjuler Gud sitt åsyn for et menneske – og det gjør Han, der hvor et menneske viker bort fra/forkaster Ordet - da er det menneske i et stummende åndelig mørke.
   Det må gjerne ha et stort lys i forstanden, og være et briljant geni som kan legge ut Guds ord i det vide og det brede, så langt forstanden rekker, men det er uten det lys som ser Gud. Men lar Han sitt ansikt lyse over deg, og løfter sitt åsyn på deg, som det heter i den aronittiske velsignelse, da opplyses du i ditt indre, så du ser Gud i Ordet til frelse og utfrielse.
   I Luk 24:45, kan vi lese om Jesu behandling av sine disipler i så måte: «Da åpnet Han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.» Med andre ord, da gav Han dem sitt lys i forstanden.
   Det skriver apostelen Johannes om i sitt 1 brev 5:20: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og Han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne.»
   Det er dette Guds lys fremfor alt annet er gitt til, at vi må kjenne Den Sanne – for i Ham har Gud i sin nåde, gitt oss alt det vi trenger for himmel og jord!

   Men altså derfor denne veikheten, denne mangel på påkallelse, det vil si, bønn - som vi møter i teksten her - fordi Guds åsyn var skjult for dem. Men når Han løfter sitt åsyn på deg – ja, da kommer frimodigheten av det. Fred og glede i Den Hellige Ånd! (Rom 14:17). Kraften i kristenlivet. Du kan høre mye bønn i dag om kraft og styrke. Herre, gi meg kraft! Herre, styrk meg! Og da som om dette var noe Gud gav separat. Skilt fra alt annet. Som en egen bestanddel. Se her har du en porsjon kraft – og noe styrke på toppen.
   Nei, hør hva som sies om Moses i Hebr 11:27: «Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige.» Kraft til å holde ut altså! Ved hva? Ved å se den usynlige!
   Det er det samme vi kan lese om i Hebr 12:1-2: «Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender.»

   Det er tragisk og trist å lese om den situasjon dette folket var kommet i – og når han ber til Gud her i sin fortvilelse over dette, så er det ingen løgn det han holder frem: «Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!» (v.8b). Ja, det var Guds eget folk som var kommet i denne situasjonen, at Gud hadde skjult sitt åsyn for dem.
   Hva ser vi når vi ser ut over kristenheten i dag? Ser vi ikke et folk som i stor grad er fremmede for Guds sanne kraft, den som virker i oss ved evangeliet, og som derfor lokkes av alle mulige andre slags tilbud, som skal bøte på skaden.
   Det vi trenger til enhver tid er visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om Ham! I Ham er det gitt oss alt, og det er i denne erkjennelse, og denne tro, det også tilflyter – for å bruke et noe gammelmodig ord – oss. Ikke at vi blir slike sprudlende sterke i oss selv, men vi holder ut, vi går videre, vi manner oss opp, som teksten taler om her, til å holde fast ved Ham.
   Det er alltid Han som begynner! Og har Han ikke begynt? Hva leste vi vel ikke i teksten her for eksempel: «Jeg bød meg frem for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender.» (65:1-2).

E.K.

   Har Han ikke søkt deg? Har Han ikke bredt sine hender ut til deg? Har Han ikke kalt på deg i sitt ord, når Han forkynner deg at Han gav sin Sønn i ditt sted? Når Han forkynner deg at Han har sonet all verdens synd, og derfor også din? – så kom til meg og få nåde! Jo visst, har Han det!
   Men kanskje ikke du er av dem som går omkring og praler med hvor verdifull du er for Gud? Nei, du sier tvert imot: Kan Gud ha med en slik en å gjøre? En som har tatt seg sammen hundrevis av ganger, bare for å falle for den minste fristelse, gang på gang. En ugudelig synder, det er hva jeg er. Nei, jeg kan ikke tro det gjelder meg!
   Da må du høre nøye, hva slags folk Herren bredte ut sine hender til – det sies nemlig meget klart: «- til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker.»
   Han kom for syndere, sier Han! Det er jo nettopp hva apostelen Paulus forkynner i Rom 5:6: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» For fromme og kristelige? Nei, for ugudelige! Jo da, Han døde for fromme og kristelige også, de må bare få innse at deres fromhet og kristelighet er som halm og strå i møte med denne fortærende ild som Gud er i sin hellighet. (Hebr 12:29). De må innse at nettopp denne fromhet og kristelighet de roser seg av - også innfor Gud - er nettopp det som åpenbarer dem som ugudelige. Det viser med all ønskelig tydelighet at de ikke kjenner Den Sanne. For hadde de gjort det, da hadde de kastet alt dette fra seg, og flydd til den fristaden skjønne, frelserens vunder og sår.

   Ikke det at det er galt i seg selv å leve fromt og kristelig – vi kunne nok trengt mer av det i vår tid – men i det øyeblikk du begynner å regne med det i ditt forhold til Gud, da blir det til noe annet. Da blir det til noe som lukker deg for Guds sanne nåde. Du kommer i samme stilling som fariseerne og de skriftlærde – for de levde ikke i åpenbare synder, så sant de kunne unngå dem, så det var ikke det som lukket himmelen for dem, men nettopp deres fromhet, deres forkvaklede åndelighet, som gjorde dem store. De var ikke interessert i å gå omkring som fortapte syndere, med sitt eneste håp i synet av et nådig åsyn.
   Det er Guds nådige åsyn som er min kraft. Når Den Hellige Ånd for åpenbare Guds nådige åsyn i Jesus Kristus, min frelser og forsoner. Han som har vunnet for meg en evig forløsning! Han hvis nåde er nok for den dypest falne synder, og den arme stakkar som mer snubler enn går, enn si løper, på veien hjem. For du har tross alt ditt håp i Jesus, ikke sant? Du skal ikke miste frimodigheten innfor Gud, fordi du ikke er som den eller den kristne som virker så sterk og så glad og frimodig, men du skal legge øret til det ordet jeg forkynner nå til slutt: «Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller Ham.» (Rom 10:12). Hørte du det? Rik nok for alle som påkaller Ham! Men da er Han jo rik nok for deg òg da! Ellers er jo ikke dette ordet sant!
   Ja men, sier du kanskje – jeg kommer likesom ikke videre. Det er ikke hva du skal være opptatt av, for kan du si til enhver tid hva det vil si, å komme videre? Det du skal være opptatt av er dette Herrens løfte til deg – for det kan ikke svikte! Å komme videre i kristenlivet, det er å komme nærmere Jesus det – og hva slags folk er det som er i behov av Ham? Jo, det vet du vel?
   Han har kjøpt meg til Gud med sitt blod!