Tilbake            
                                   Vingårdssøndag / 14 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Arbeiderne i vingården

 Mt. 20, 1 - 16


   1 For himlenes rike er likt en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. 2 Da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen, sendte han dem av sted til vingården. 3 Da han gikk ut ved den tredje time, så han andre stå ledige på torget. 4 Han sa til dem: Gå også dere bort til vingården, og det som rett er, vil jeg gi dere. Og de gikk av sted. 5 Atter gikk han ut ved den sjette og niende time, og gjorde likedan. 6 Og da han gikk ut ved den ellevte time, fant han noen stående der, og han sa til dem: Hvorfor står dere her ledige hele dagen? 7 De svarte ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også dere bort til vingården. 8 Da det var blitt kveld, sa eieren av vingården til forvalteren: Kall arbeiderne frem og gi dem lønnen. Begynn med de siste og fortsett til de første. 9 De som var leid ved den ellevte time, kom da frem og fikk en denar hver. 10 Og da de første kom, trodde de at de skulle få mer, men også de fikk en denar hver. 11 Men da de hadde fått den, knurret de mot husbonden og sa: 12 Disse siste har bare arbeidet én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete! 13 Men han svarte en av dem og sa: Venn, jeg gjør deg ingen urett! Ble du ikke enig med meg om en denar? 14 Ta det som ditt er, og gå! Men jeg vil gi denne siste det samme som deg. 15 Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god? 16 Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få utvalgt.

 

   Det var noen det gikk riktig ille med her, ser vi. Og når vi vet at dette egentlig taler om den siste dag, da mennesket skal dømmes etter sine gjerninger – eller rettere sagt etter den «avtale» de har inngått med vingårdens Herre, så bør hver enkelt av oss tenke: Jeg skulle vel ikke være en av dem, som på den siste dag får høre: Ta det som ditt er, og gå!» (v.14). Forferdelige ord, for dem de blir uttalt over. Og det var jo også så unødvendig – det var en direkte følge av det valg de selv hadde gjort. De valgte å tjene Herren for lønn.
   Hva er så alternativet for dette? Det er i grunnen også et valg – men et passivt valg, kan vi si. Det vil altså si, å bare la noe skje. I dette tilfelle – la vingårdens Herre ta valget for en.
   Vi ser en klar antydning til dette i lignelsen her. I vers 2 her først: «Da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen -» Enige om en bestemt lønn. Hvis vi gjør dette, så betaler du oss en denar. Leser vi om disse i det 4de verset og videre, så ser vi noe annet: «Han sa til dem: Gå også dere bort til vingården, og det som rett er, vil jeg gi dere.» De avtalte ingen lønn, men overlot det til Ham, hva de skulle få. Og som vi ser til slutt fikk de det som kalles nådelønn! Til og med de som var kommet i den ellevte time – som for eksempel røveren på korset er et godt bilde på – fikk full lønn. Som vi kan lese i Rom 6:23: «For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»
   Eneste lønn som er mulig å oppnå hos Gud er nådelønn/nådegave. Det vil si alt/full lønn for intet/uforskyldt av nåde.

   Men disse først kalte arbeiderne – kan vi si at de høstet syndens lønn? Fikk de ikke lønn som avtalt for utført arbeid? Her gjelder det at du kjenner Guds ord, så du er i stand til å skjelne. Visst fikk de syndens lønn! Selve avtalen de inngikk med
vingårdens Herre var grunnet på et falskt grunnlag. I tro på seg selv. Enhver som i sin egenrettferdighet går inn for å tilfredsstille Guds krav etter lovens bud, gjør det ut fra den synd som kom inn i mennesket på fallets dag – dere skal bli osv. Og hør nå Ordets tale her, og spør kan dette være noe annet enn syndens lønn?: «Ta det som ditt er, og gå!» (v.14). Gå! Med andre ord: Gå bort! Kan det være noe annet enn syndens lønn? Vist bort fra vingården – bort fra vingårdens Herre, Han som er livet kilde. Hva er igjen der hvor livets kilde ikke er? Jo, døden! Med andre ord, disse er fortapt!
   Vokt deg altså for hva avtale du gjør med Herren! Jeg vil gå inn på den avtale Han gjorde med meg, idet Han sendte sin Sønn til en soning for mine synder.

   Du ser også at den avtale disse første hadde inngått med vingårdens Herre førte ikke til noen sinnsforandring hos dem – det vil si, ingen helliggjørelse! Loven kan ikke virke det! Bare nåden! «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh 4:19).
   «Og da de første kom, trodde de at de skulle få mer, men også de fikk en denar hver. Men da de hadde fått den, knurret de mot husbonden og sa: Disse siste har bare arbeidet én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete!» (v.10-12).

    «De knurret mot husbonden,» ser vi her. Hvor ellers i Skriften finner du disse? Jo, blant annet i lignelsen om den fortapte og den hjemmeværende sønn. Vi leser om den hjemmeværende sønn, da det blir gjort stas på den hjemvendte: «Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!» (Luk 15:28-30).

E.K.

   Ser du? Knurret over Guds valg! Knurret over Guds nåde og godhet!
   I Luk 19:7, leser vi om samme sorten, der Jesus har tatt inn til denne stakkaren Sakkeus, som i sin synd lengtet så etter å se Jesus: «Men da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn som gjest hos en syndig mann!»
   Vi møter dem også, først og fremst representert ved fariseeren Simon, der hvor denne synderinnen kommer inn, gråter ved Jesu føtter og tørker dem med sitt hår. Hør hva han sier da: «Men da fariseeren som hadde innbudt Ham, så dette, sa han ved seg selv: Var denne mann en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne.» (Luk 7:39).
   Samme råtne egget! Men spradet rundt i byen som den rettskafne og gode mann! «Ta det som ditt er, og gå!»
   De trodde profetene og Jesus selv var som dem. Men profetene og Jesus selv anklaget i første rekke folkets ledere for forførelsen. Men hva med det forførte folk? Jo hør!: «Da Han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.» (Matt 9:36).
   Det var bare noen eksempler.

   Denne lignelsen handler om arbeid og lønn, tilsynelatende for alle som er involvert, og det kan jo virke forvirrende på oss – men det kun for å vise at vingårdens Herre gir av sin godhet, les: nåde, og ikke som fortjent, uten – og det må du merke deg nøye! - dem som er blitt enige med Ham om en bestemt lønn. Det vil si, dem som tjener Ham etter loven - et lovisk sinn, et sinn bundet av loven - og ikke etter den nåde de har funnet i Ham. «På nåden i Guds hjerte, Som Jesus frem har brakt,» som han skriver i sangen Rosenius. Altså den Guds nåde som er åpenbart oss ved Jesus Kristus.

   Men tenk deg, på den annen side, hvilken overraskelse for disse siste, som knapt hadde fått satt spaden i jorda, for å bli i bildet. Tenk deg for en overraskelse for røveren på korset, da han fikk høre de livsalige ord fra Jesu munn: «Og Han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!» (Luk 23:43). Tror du han ble glad, midt i sin nød? Tror du han ble glad i Jesus? Han ble helliggjort i sitt sinn, der og da! Men ikke slik at han kunne se på seg selv og si: Du å du - hvor hellig jeg ble nå! - men han ble fylt av Jesu person.
   Det er mange som vil få seg en overraskelse på den siste dag – da tenker jeg blant de som er frelst. Vi får en pekepinn om dette i Luk 14:10: «- når du blir innbudt, så gå og sett deg på den nederste plassen! Når så han som har innbudt deg, kommer, kan han si til deg: Venn, flytt deg høyere opp! Da vil du bli æret for øynene på alle dem som sitter til bords sammen med deg.»
   Tenk å bli ropt lenger frem på den dagen! Da du priser Gud og Lammet i høye toner for at du i det hele tatt er der. Det er de som synes de fortjener det minst, som sitter lengst fremme den dagen. «Slik skal de siste bli de første, og de første de siste,» også i dette.

   Og så trist og tragisk for den som må gå bort under dette Herrens ord: «Venn, jeg gjør deg ingen urett! Ble du ikke enig med meg om en denar?» (v.13).
   Den høyeste lykke for noen, og den dypeste fortvilelse og sorg, for andre. Jeg vil derfor spørre deg til slutt – du som er her nå, og ennå en dag nærmere evigheten enn du var i går: Hva avtale har du med Ham?