«Gå
derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.» (v.19a).
Det er dette enkelte ynder å kalle Jesu «marsjordre.» Men da har man
fått fokus på feil sted - og de som ynder å kalle det så, de har dette
feil fokus av den grunn at de ennå ikke har lært seg selv sant å kjenne - og har derfor
heller ikke fått åpnet ørene for det sanne vitnesbyrd om Jesus. Fordi
de selv er så høyst oppegående, har de heller ikke bruk for det. En flokk med
veltrente og kampdyktige soldater - hva er det de trenger? En hærfører og ikke
en frelser. En slik «hærførerJesus» er det mange som har
- og han blir også mye forkynt. - Nettopp en Jesus som gir «marsjordrer.»
Men er det den Jesus Faderen i sin nåde og menneskekjærhet, sendte til
vår jord? Hør hva blant annet Paulus - hedningenes apostel - sier om disse ting
(og var det noen som fikk utrettet noe i Guds rike, så var det vel han - men
hør nå hva han sier): «...jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si:
ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» (1
Kor. 15,10). Da er vi inne
på hemmeligheten i det hele! «Kristi kjærlighet tvinger oss,» sier han
et annet sted. (2 Kor. 5,14).
Dette nådebudskap om Jesus Kristus Guds Sønn, fylte Paulus på en slik måte at
han utbryter: «Vé meg, om jeg ikke forkynner
evangeliet.» (1 Kor. 9,16).
Han så det som en stor gjeld han sto i til alle mennesker, idet han så at det
nådebudskap han selv hadde fått del i, også var gitt dem. Hva
skjedde med Paulus da han ut fra egen vilje gav seg ut på «marsjordrer?» «Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde
ligger meg for hånden.» (Rom. 7,12). Og: «Men da budet (marsjordren) kom, våknet synden til live. Jeg derimot
døde.» (Rom. 7,9-10).
Og hva kan en død gjøre fra eller til? Han regnes jo overhode ikke med!
Dette Paulus beskriver i Rom. 7,12, er den skrekkelige erfaring ethvert menneske
som har kommet inn under loven gjør. Du blir en fullstendig fremmed for deg selv
- du kjenner og forstår ikke lenger den personen som er deg. Dette fordi du, før
Guds lys i loven fikk skinne inn i ditt hjerte (mørke), ikke hadde et sant syn
på deg selv. Du trodde både det ene og det andre i positiv lei hva din egen person
angikk, og så opplever du altså dette Paulus beskriver her, gang på gang.
Og det lar seg rett og slett ikke forandre. Du er deg bevisst at du vil det gode,
men ender igjen og igjen opp med å gjøre det onde! «Hva er det med meg?» «Hva slags person er jeg egentlig?»
«Er jeg helt annerledes enn andre mennesker?» Så opplever en nettopp det Paulus beskriver:
«Jeg
...døde!» Og ikke bare en gang, men alltid idet man kommer
inn under loven. - Det fører til død for den som står overfor Guds lov, og ikke
lager seg sin egen overkommelige lov. Hva måtte ikke dette ha vært for den fromme
fariseeren Paulus (Saulus fra Tarsus), som beskriver seg selv som ulastelig etter
loven, hva det ytre angår! Og det er like så smertefullt og forvirrende, for
ethvert menneske som gjennomlever det. Du går for eksempel inn
for å være tålmodig
i alle sammenhenger og alltid. Hva tror du at du ender opp
med? Har du virkelig prøvd? Jeg går inn for å drive ut, og aldri tillate
noen urene tanker - dette som loven
dømmer som lyst og begjær. Hvordan går det? Merk deg ordene
alle, aldri, alltid. - Det er nemlig lovens tale.
Den tillater ikke én synd. For synd forlates
ikke uten at blod blir utgytt. (Hebr. 9,22).
Med andre ord, har det blitt begått bare én synd mot
Guds lov i tanker, ord eller gjerning, kan man ikke gå videre uten at den blir
sonet. - Og prisen for synd er døden! (Rom. 6,23).
Kanskje du har opplevd noe av dette i forhold til alle disse «marsjordrer»
du har fått fra talerstolene for eksempel? Det vakte ikke lyst til å løpe for Herren,
men heller uvilje. - Du var jo så trett og sliten allerede, og lengtet etter hvile
og fred. Denne uviljen forsøker da forkynneren gjerne å bøte på med noen rørende
historier fra misjonsmarken for eksempel. Hele tiden dette siktet på å røre ved noe
i deg, og sette deg i gang, men det var ikke hva Paulus pekte på som drivkraften
i sitt liv. (2 Kor. 2,14). I
Jesajaboken leser vi: «Det var Han (Herren) som sa til dem: Dette
er ro, unn den utmattede (gml. overs.: mødige) ro, og dette er hvile.
Men de ville ikke høre.» (Jes. 28,12).
Du hørte hva Paulus sa - han som virkelig tok «marsjordren» på alvor
- det ble ham ikke til liv, kraft og fremgang, men død! Da kunne
han komme inn i hvilen. - Da kunne Jesus få ta seg av ham og åpenbare ham
sin nåde imot syndere.
En sann kristens vitnesbyrd er alltid: «Han
ble meg til liv!» - «Jeg har fått liv i Gud!» Da skjønner
vi Jesu gjerning: Han går omkring og oppreiser døde. Der vårt «liv»
er utslokt, der - og bare der - får Han bli vårt liv. Det er ikke noe gagn i å
piske på en død hest, men hør hva salmisten vitner der hvor Herren har fått
komme til med sin gjerning: «Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt
hjerte fra angst.» (Slm. 119,32).
|
Du ser, det er lagt et grunnlag. Det er ikke tjenesten som skal frelse
deg, men du tjener fordi du er frelst. Denne tjenesten skal altså ikke
drives frem av påbud og påtrykk, som det så ofte forekommer, men ved evangeliets
åpenbaring for hjertet. Da ser du at det er én ting
som er absolutt nødvendig her: - ikke at du har hjertet rettet på din tjeneste
for Ham, men på Hans tjeneste for deg. Med andre ord, på evangeliet! - Kristi kjærlighet! Da
ser du også at «marsjordrer» ikke har noen plass i den nye pakt. Der
er nemlig trelldom byttet ut med frihet. I den danske oversettelse av Slm.119,32,
står det: «For du lar mitt hjerte ånde fritt.» Har du noen erfaring
av dette - eller er du omspunnet og snørt inn i et garn av bud, forskrifter, oppgaver,
forpliktelser og påbud? Er
du mødig? - Husk da Herrens ord (vilje): «Unn den utmattede ro!»
Så ser du også når Jesus taler til sine disipler i teksten vår, er det slett
ikke noen «marsjordre» - som jo er et pålegg og en appell til oss og
vårt eget - men Han sier: «Gå derfor ut -.» Og med dette derfor
retter Han deres hjerte og oppmerksomhet dit de skal ha den: «Meg er gitt all
makt i himmel og på jord!» De skulle altså ha hjertet rettet på
Jesus.
Og så sier Jesus hva de skal gjøre: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til
disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds
navn.» (v.19).
Her fremstiller Han den treenige
Gud! - Det er altså til Ham Jesus har åpnet vei. Og Jesus åpenbarer også
at Han selv (Sønnen) er en del av denne guddommen. Noe disiplene nå var fullt
klar over. Derfor som vi leser her: «Og da de fikk se Ham, falt de ned og tilbad Ham.» (v.17a).
Dette ville for disse jødene vært en alvorlig avgudsdyrkelse, dersom de hadde
ansett Jesus som noe mindre enn Gud selv.
«Men
de elleve disipler drog til Galilea, til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne.» (v.16).
Du ser, de fant Ham der hvor Han hadde satt dem stevne. Og hva vil det si for
oss i dag? - Hvor har Han satt oss stevne? I Skriften (Bibelen) vil det gjerne
bli svart - og det er jo aldeles rett, for all del, men kan hende vi kunne
få se litt dypere her: Herren taler til Moses om hvor Han vil komme sammen med
ham - setter ham stevne med andre ord: «Kjerubene skal holde vingene utbredt og
oppløftet, så de dekker over nådestolen med vingene. Og ansiktene skal vende mot
hverandre, mot nådestolen skal kjerubene vende ansiktet. Så skal du sette nådestolen
oppå arken. Og i arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg vil gi deg. Og jeg vil
komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er
på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge
deg å si til Israels barn.» (2
Mos. 25,20-22). «Jeg
vil komme sammen med deg der.» (v.21).
Og vi vet jo hva nådestolen er et forbilde på. Da ser vi Golgata med sitt kors
stige frem - som svar på spørsmålet: Hvor har Han satt meg stevne? «Jeg vil
komme sammen med deg der.» Det er budskapet til ethvert menneske. Der hvor blodet fløt til en soning for alle dine synder. Og
så sier Jesus noe mer om hva disiplene skulle gjøre: «...og lærer dem å holde
alt det jeg har befalt dere.» (v.20a).
Her gjelder det at vi har lært å skjelne. I den nye pakt betyr aldri
«å
holde,» det samme som å oppfylle noe. Det vil si, å ferdiggjøre noe uferdig, å
fullføre noe ufullført, for alt er nettopp ferdig - fullbrakt. Det er nettopp
budskapet som skal bringes ut! «Å holde» vil si det samme som «å
ta vare på.» Som du gjør med det som er verdifullt for deg. Du hegner om
det - du sørger for at det ikke skal gå tapt. Om Maria står det blant annet - til et
eksempel - at hun «tok vare på (gml.overs.: gjemte), alle disse ord
og grunnet på dem i sitt hjerte.» (Luk. 2,19).
Og hva er det så Jesus har befalt? Jo, det sier blant annet Johannes i sitt
første brev: «Dette er Hans bud, at vi skal tro på Hans Sønns, Jesu Kristi navn
og elske hverandre, slik Han bød oss.» (1
Joh. 3,23). Altså å tro - bli
værende i evangeliet om Hans Sønn. Og den som blir det han vil elske Faderen som
har vist oss en slik nåde og kjærlighet. Og hør hva som da sies i Skriften: «Og
hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham.» (1
Joh. 5,1b). Du ser at Gud
er selv den som oppfyller alt ved sitt evangelium. Derfor overgav også
Paulus - ved sin avskjed - efeserne «til Gud og Hans nådes ord.» (Ap.gj. 20,32).
Og Jesus sa til menigheten i Tyatira (Åp. 2,26):
«Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden.»
Tar vare på mine gjerninger! Som også Johannes sier: «La det som dere
har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir
i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han lovte
oss: det evige liv.» (1 Joh. 2,24-25).
Til disse sier altså Jesus: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil
verdens ende!» (v.20b). Tenk!
- altså ikke noen «marsjordre,» men se på Jesus!
|