Tilbake            
                                               Treenighetssøndag

 

 

 

 

 

Misjonsbefalingen

Mt. 28, 16 - 20

   16. Men de elleve disipler drog til Galilea, til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne. 17. Og da de fikk se Ham, falt de ned og tilbad Ham. Men noen tvilte. 18. Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! 19. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, 20. og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!
 

   «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.» (v.19a).
   Det er dette enkelte ynder å kalle Jesu «marsjordre.» Men da har man fått fokus på feil sted - og de som ynder å kalle det så, de har dette feil fokus av den grunn at de ennå ikke har lært seg selv sant å kjenne - og har derfor heller ikke fått åpnet ørene for det sanne vitnesbyrd om Jesus.
   Fordi de selv er så høyst oppegående, har de heller ikke bruk for det. En flokk med veltrente og kampdyktige soldater - hva er det de trenger? En hærfører og ikke en frelser.
   En slik «hærførerJesus» er det mange som har - og han blir også mye forkynt. - Nettopp en Jesus som gir «marsjordrer.» Men er det den Jesus Faderen i sin nåde og menneskekjærhet, sendte til vår jord?
   Hør hva blant annet Paulus - hedningenes apostel - sier om disse ting (og var det noen som fikk utrettet noe i Guds rike, så var det vel han - men hør nå hva han sier): «...jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» (1 Kor. 15,10).
   Da er vi inne på hemmeligheten i det hele! «Kristi kjærlighet tvinger oss,» sier han et annet sted. (2 Kor. 5,14). Dette nådebudskap om Jesus Kristus Guds Sønn, fylte Paulus på en slik måte at han utbryter: «Vé meg, om jeg ikke forkynner evangeliet.» (1 Kor. 9,16).
   Han så det som en stor gjeld han sto i til alle mennesker, idet han så at det nådebudskap han selv hadde fått del i, også var gitt dem.

   Hva skjedde med Paulus da han ut fra egen vilje gav seg ut på «marsjordrer?» «Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.» (Rom. 7,12). Og: «Men da budet (marsjordren) kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde.» (Rom. 7,9-10).
   Og hva kan en død gjøre fra eller til? Han regnes jo overhode ikke med!
   Dette Paulus beskriver i Rom. 7,12, er den skrekkelige erfaring ethvert menneske som har kommet inn under loven gjør. Du blir en fullstendig fremmed for deg selv - du kjenner og forstår ikke lenger den personen som er deg. Dette fordi du, før Guds lys i loven fikk skinne inn i ditt hjerte (mørke), ikke hadde et sant syn på deg selv. Du trodde både det ene og det andre i positiv lei hva din egen person angikk, og så opplever du altså dette Paulus beskriver her, gang på gang. Og det lar seg rett og slett ikke forandre. Du er deg bevisst at du vil det gode, men ender igjen og igjen opp med å gjøre det onde! «Hva er det med meg?» «Hva slags person er jeg egentlig?» «Er jeg helt annerledes enn andre mennesker?»
   Så opplever en nettopp det Paulus beskriver: «Jeg ...døde!» Og ikke bare en gang, men alltid idet man kommer inn under loven. - Det fører til død for den som står overfor Guds lov, og ikke lager seg sin egen overkommelige lov.
   Hva måtte ikke dette ha vært for den fromme fariseeren Paulus (Saulus fra Tarsus), som beskriver seg selv som ulastelig etter loven, hva det ytre angår! Og det er like så smertefullt og forvirrende, for ethvert menneske som gjennomlever det.
   Du går for eksempel inn for å være tålmodig i alle sammenhenger og alltid. Hva tror du  at du ender opp med? Har du virkelig prøvd?
   Jeg går inn for å drive ut, og aldri tillate noen urene tanker - dette som loven dømmer som lyst og begjær. Hvordan går det? Merk deg ordene alle, aldri, alltid. - Det er nemlig lovens tale. Den tillater ikke én synd. For synd forlates ikke uten at blod blir utgytt. (Hebr. 9,22). Med andre ord, har det blitt begått bare én synd mot Guds lov i tanker, ord eller gjerning, kan man ikke gå videre uten at den blir sonet. - Og prisen for synd er døden! (Rom. 6,23).
   Kanskje du har opplevd noe av dette i forhold til alle disse «marsjordrer» du har fått fra talerstolene for eksempel? Det vakte ikke lyst til å løpe for Herren, men heller uvilje. - Du var jo så trett og sliten allerede, og lengtet etter hvile og fred.
   Denne uviljen forsøker da forkynneren gjerne å bøte på med noen rørende historier fra misjonsmarken for eksempel. Hele tiden dette siktet på å røre ved noe i deg, og sette deg i gang, men det var ikke hva Paulus pekte på som drivkraften i sitt liv. (2 Kor. 2,14).

   I Jesajaboken leser vi: «Det var Han (Herren) som sa til dem: Dette er ro, unn den utmattede (gml. overs.: mødige) ro, og dette er hvile. Men de ville ikke høre.» (Jes. 28,12).
   Du hørte hva Paulus sa - han som virkelig tok «marsjordren» på alvor - det ble ham ikke til liv, kraft og fremgang, men død! Da kunne han komme inn i hvilen. - Da kunne Jesus få ta seg av ham og åpenbare ham sin nåde imot syndere.
   En sann kristens vitnesbyrd er alltid: «Han ble meg til liv!» - «Jeg har fått liv i Gud
   Da skjønner vi Jesu gjerning: Han går omkring og oppreiser døde. Der vårt «liv» er utslokt, der - og bare der - får Han bli vårt liv. Det er ikke noe gagn i å piske på en død hest, men hør hva salmisten vitner der hvor Herren har fått komme til med sin gjerning: «Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst.» (Slm. 119,32).
 

   Du ser, det er lagt et grunnlag. Det er ikke tjenesten som skal frelse deg, men du tjener fordi du er frelst. Denne tjenesten skal altså ikke drives frem av påbud og påtrykk, som det så ofte forekommer, men ved evangeliets åpenbaring for hjertet. Da ser du at det er én ting som er absolutt nødvendig her: - ikke at du har hjertet rettet på din tjeneste for Ham, men på Hans tjeneste for deg. Med andre ord, på evangeliet! - Kristi kjærlighet!

   Da ser du også at «marsjordrer» ikke har noen plass i den nye pakt. Der er nemlig trelldom byttet ut med frihet.
   I den danske oversettelse av Slm.119,32, står det: «For du lar mitt hjerte ånde fritt.» Har du noen erfaring av dette - eller er du omspunnet og snørt inn i et garn av bud, forskrifter, oppgaver, forpliktelser og påbud?

   Er du mødig? - Husk da Herrens ord (vilje): «Unn den utmattede ro!»
   Så ser du også når Jesus taler til sine disipler i teksten vår, er det slett ikke noen «marsjordre» - som jo er et pålegg og en appell til oss og vårt eget - men Han sier: «Gå derfor ut -.» Og med dette derfor retter Han deres hjerte og oppmerksomhet dit de skal ha den: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord!»
   De skulle altså ha hjertet rettet på Jesus. Og så sier Jesus hva de skal gjøre: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» (v.19).
   Her fremstiller Han den treenige Gud! - Det er altså til Ham Jesus har åpnet vei. Og Jesus åpenbarer også at Han selv (Sønnen) er en del av denne guddommen. Noe disiplene nå var fullt klar over. Derfor som vi leser her: «Og da de fikk se Ham, falt de ned og tilbad Ham.» (v.17a). Dette ville for disse jødene vært en alvorlig avgudsdyrkelse, dersom de hadde ansett Jesus som noe mindre enn Gud selv.

   «Men de elleve disipler drog til Galilea, til fjellet hvor Jesus hadde satt dem stevne.» (v.16).
   Du ser, de fant Ham der hvor Han hadde satt dem stevne. Og hva vil det si for oss i dag? - Hvor har Han satt oss stevne? I Skriften (Bibelen) vil det gjerne bli svart - og det er jo aldeles rett, for all del, men kan hende vi kunne få se litt dypere her: Herren taler til Moses om hvor Han vil komme sammen med ham - setter ham stevne med andre ord: «Kjerubene skal holde vingene utbredt og oppløftet, så de dekker over nådestolen med vingene. Og ansiktene skal vende mot hverandre, mot nådestolen skal kjerubene vende ansiktet. Så skal du sette nådestolen oppå arken. Og i arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg vil gi deg. Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn.» (2 Mos. 25,20-22).
   «Jeg vil komme sammen med deg der.» (v.21). Og vi vet jo hva nådestolen er et forbilde på. Da ser vi Golgata med sitt kors stige frem - som svar på spørsmålet: Hvor har Han satt meg stevne? «Jeg vil komme sammen med deg der.» Det er budskapet til ethvert menneske. Der hvor blodet fløt til en soning for alle dine synder.

   Og så sier Jesus noe mer om hva disiplene skulle gjøre: «...og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (v.20a).
   Her gjelder det at vi har lært å skjelne. I den nye pakt betyr aldri «å holde,» det samme som å oppfylle noe. Det vil si, å ferdiggjøre noe uferdig, å fullføre noe ufullført, for alt er nettopp ferdig - fullbrakt. Det er nettopp budskapet som skal bringes ut! «Å holde» vil si det samme som «å ta vare på.» Som du gjør med det som er verdifullt for deg. Du hegner om det - du sørger for at det ikke skal gå tapt. Om Maria står det blant annet - til et eksempel - at hun «tok vare på (gml.overs.: gjemte), alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte.» (Luk. 2,19).
   Og hva er det så Jesus har befalt? Jo, det sier blant annet Johannes i sitt første brev: «Dette er Hans bud, at vi skal tro på Hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik Han bød oss.» (1 Joh. 3,23). Altså å tro - bli værende i evangeliet om Hans Sønn. Og den som blir det han vil elske Faderen som har vist oss en slik nåde og kjærlighet. Og hør hva som da sies i Skriften: «Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham.» (1 Joh. 5,1b).
   Du ser at Gud er selv den som oppfyller alt ved sitt evangelium. Derfor overgav også Paulus - ved sin avskjed - efeserne «til Gud og Hans nådes ord.» (Ap.gj. 20,32).
   Og Jesus sa til menigheten i Tyatira (Åp. 2,26): «Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden.» Tar vare på mine gjerninger! Som også Johannes sier: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han lovte oss: det evige liv.» (1 Joh. 2,24-25).
   Til disse sier altså Jesus: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (v.20b).

   Tenk! - altså ikke noen «marsjordre,» men se på Jesus!

   Han lever, og jeg skal få bringe,
Hans venner det salige ord
- Tenk, jeg som er ringest blant ringe,
Den minste Han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal Hans hilsen frembære,
Å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
Enn gå med så salig et bud.

E.K.