Skjærtorsdag
  Tilbake            
                                               Skjærtorsdag

 




 

 

 

Det siste måltid el. Han frelser syndere

Matt 26:17 - 30

   17. På den første dag av de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og sa til Ham: Hvor vil du at vi skal gjøre i stand for deg til å ete påskelammet? 18. Han sa: Gå inn i byen til en mann der og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid sammen med mine disipler. 19. Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og gjorde i stand påskemåltidet. 20. Da det var blitt kveld, satte Han seg til bords med de tolv. 21. Mens de spiste, sa Han: Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg. 22. De ble da dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til Ham: Det er vel ikke meg, Herre? 23. Men Han svarte og sa: Den som dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. 24. Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om Ham. Men ve det menneske som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født. 25. Men Judas, han som forrådte Ham, tok til orde og sa: Det er vel ikke meg, rabbi? Han sier til ham: Du sa det. 26. Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. 27. Og Han tok en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. 28. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. 29. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dag jeg drikker den ny med dere i min Fars rike. 30. Og da de hadde sunget lovsangen*, gikk de ut til Oljeberget.

* Salmene 113-114 ble sunget i begynnelsen av påskemåltidet, og ved slutten salmene 115-118.
 

    Jeg har tenkt på Judas. Han kom til verden med det mål for livet sitt, å være den som forrådte Menneskesønnen. Allerede profeten forutsier dette mennesket.

   Det er forferdelig, og det er noe der vi bare må innse at vi ikke forstår. Men djevelen fór i ham, da han fullførte denne gjerning, står det.

   Det var altså en urett, en synd, i Judas' liv som han ikke ville gi slipp på. Som han til tross for samvandringen med Jesus fortsatte å praktisere. Derfor tok han heller aldri virkelig imot Jesus. Så lenge han levde i denne striden mot Jesus, hørte han aldri Jesu budskap på en slik måte, at han kunne nyttiggjøre seg det for sin egen del. Så den dagen han virkelig kom i vanskeligheter - da han hadde begått denne synd å forråde Herren - hadde han rett og slett ikke tro til å vende seg til Jesus med sin synd, for han hadde ikke benyttet den beleilige tid til å høre, men foraktet Jesus og Hans budskap. Han foraktet Guds vei. Jesus kaller ham jo også for en djevel.

   Og det er dette Jesus sier der Han refser Peters uforstand: «Vik bak meg Satan, for du har ikke sans for det som hører Guds rike til, men bare for det mennesker synes om.» Her ser du den nære samhørigheten Jesus peker på, mellom menneskets og djevelens vei. Den er ett!

   Og der befant da Judas seg. I hans øyne gjorde Jesus alt galt. Han brukte jo ikke sin makt til å bygge noe stort. Det gjør vi, om vi får makt (for eksempel pengemakt), så skal vi bygge noe stort. Noe som synes, for det må til om verden skal vinnes.

   Men på et kors, der vant Gud verden! Der vant Han deg og meg, som så ofte går og strever med å få til å tro, bli rett verdige, bra nok osv.

   Men det var altså noe ved Judas. Han kunne ikke se Guds vei, så lenge han var i denne opposisjonen til det ordet han hørte, og det han så!

   Judas opplevde det nok slik at Jesus var etter ham. En trussel. For Judas hadde noe å skjule.
   Jeg vet ikke hvordan du, leser, har det - kommer Jesus i veien for planene dine? Kan hende til og med for det store du vil gjøre for Ham! Er det sider ved livet ditt du ikke kan lukke Ham inn i? Du vet, det går også an å bli så åndelig i egne øyne at en ikke har bruk for den Gud som frelser elendige folk. Elendiges frelser! Ja, det er mange som reagerer kraftig: «Skal det alltid tales om denne elendigheten? Må vi plent være så elendige?»
   Ja, du må iallfall være så elendig at du lar deg frelse, og bevare, ved nåde alene! Og det skal virkelig noe til, før et menneske finner seg tilfreds med det.

   Judas nådde ikke frem. Men det gikk til et punkt, da hans tid var ute. Han hadde nyttet tiden med Jesus dårlig, og så fór djevelen i ham, som det står. Og fra den stund var det ingen vei tilbake.

   For min egen del var det en tid da jeg leste svært mye, tilegnet meg mye kunnskap, og det er det jo ikke noe galt i, i og for seg, men vet du - Jesus kom i veien for dette. Fordi jeg ved dette var blitt noe selv. Var blitt selvhjulpen i svært så mye, hadde fått bygd opp noe selv, og hadde altså fått en åndelighet ved siden av Jesus. Og det du har fått ved siden av Jesus, det vil du snart ha i stedet for Jesus. Du kjenner da på anstøtet imot evangeliet (som jo er for de fortapte), det er som om det vil ta noe ifra deg. Evangeliet blir likesom for lettvint, for lite åndelig, for lite alvorlig. Det åndelige blir da det du får utenfor - eller i tillegg til - evangeliet, ordet om korset.

   Og her synes å være noe tragisk i dag, nemlig alle disse som får det, i stedet for Jesus, som heter: «Min vilje til å følge Jesus.» Standpunkt for Jesus. Noe som også gjenspeiles i svært mye av dagens forkynnelse - et nærmest endeløst forsøk på oppgløding av dette «standpunkt,» for om mulig å holde «entusiasmen for Jesus» ved like. Her må jeg tenke på en eldre mann som sto og betraktet et kristelig ungdomskor, og som utbrøt: «De forsøker å elske Jesus, med sin egen kjærlighet.»

E. K.

   Her lever mange, strever og har det ofte vondt. Og så spør de såkalte åndelige veiledere til råds, og får svaret: «Det er slik det er (skal være), å være en kristen - hold du bare fast på at du vil følge Jesus.»

   Nei, det er ikke slik å være en kristen. Det kan være (og er!), mye trengsel og anfektelser, men hvis du aldri noensinne har fått hvile i evangeliet, har du heller ikke fått ditt ankerfeste innenfor forhenget. Men har du funnet hvile i evangeliet, og da menes ordet om korset, ordet om Jesus, så skal du ta vare på det, også når det blir mørkt. Ikke på opplevelser, men det du opplevde, for det var Gud som åpenbarte deg sin frelse, og den blir aldri annerledes.

   Det er heller ikke alle som har den store, «i ett nu,» opplevelsen, men plutselig kan et menneske begynne å glede seg og fryde seg i evangeliet, og takke Gud for frelsen: Tenk den er virkelig min! Det er som om ordet på utsiden flytter inn og blir mitt! Smelter sammen med meg. Det er å få del i Hans frelse!
   «Hold du bare fast på at du vil følge Jesus!» Hører du hvor ankeret for sjelen blir lagt hen her? I deg selv! I at du vil følge. - Du vil vel høre Jesus til osv.

   Ta, et! sier Jesus, dette er mitt legeme som gis for dere. Et det! Ta imot! Ta til deg det! La det få rom!  Hva da? Det Han sier deg: Det er gitt!

   Det er en som har gått foran deg helt inn for tronen, for at du ved det skulle kunne følge etter. Han har banet vei for deg helt frem. I det øyeblikk du får ta imot det - ja, så er du innfor tronen i Ham.

   Det er ikke vår vilje som frelser oss, den er snart her og snart der, men det er dette, at Jesus ville, og steg ned.

   Her holdt Jesus påskemåltid med sine disipler. Dette som ned igjennom historien var et bilde på Ham, som skulle brytes i stykker og utøse sitt blod, som en stedfortreder for andre. Men midt i dette laget satt en som ikke tok imot det. Han er et bilde på alle dem som går rett fra nattverdbordet, rett fra Guds ords hørelse, og ut i mørket. «De tok allikevel ikke imot det!» Det er veropet over dem. Det var ikke omvendelses behov. Ikke trang til noen forandring.

   Ja, tenk på målet for Judas' liv. Tenk om målet for livet ditt er å høre og høre, og så likevel gå inn i det evige mørke. Lyset skinte for deg også, men du tok ikke imot det. Guds ord mener alvor, når det sier: «I dag om du hører Hans røst, så forherd ikke ditt hjerte.»

   Tenk å bli overlatt i mørket, uten det lys som loser deg hjem!

   Et frelst menneske er ikke kvitt mørket, å nei, men du har fått lys, midt i mørket. Du ser Veien!

   «Lys opp i mitt mørke,» ber salmisten. Vi ser jo mørket hver eneste dag, og det kan forskrekke en, men så lenge jeg får eie lyset, Jesus, er jeg jo berget, tross det mørket som er i meg. Det er ikke det at vi ser synden borte fra oss, men det er dette, at vi ser veien - Jesus.

   Paulus skriver til kolosserne om den dag de lærte å kjenne Guds nåde i sannhet. Det er dette, at Han lot Jesus gå i ditt sted. Det er Guds sanne nåde.

   Det er noe som er åpenbart i historien, Guds Sønn henger på et kors, og som du og jeg kommer til tro på, eller forkaster. Nåde, det er ikke noe Gud viser deg i dag, dersom, hvis, såfremt, ifall. Nei, det er noe Gud har åpenbart i verden, da Jesus gikk denne veien for oss. Det er ved det du blir frelst, det som skjedde den gang, og ikke ved noe som skjer i dag. Han er en soning for alle dine synder. (v.27). Alle!
   Legg merke til det - det var også for Judas dette. Det er for oss alle!