4. Da det nå strømmet mye folk sammen, og de drog ut til Ham fra landsbyene, sa Han i en lignelse: 5. En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Og da Han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp. 6. Noe falt på steingrunn. Og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte. 7. Noe falt midt iblant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det. 8. Men noe falt i god jord. Det vokste opp og bar frukt, hundre foll. - Da Han hadde sagt dette, ropte Han ut: Den som har ører å høre med, han høre! 9. Men Hans disipler spurte Ham hva denne lignelse skulle bety. 10. Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men til de andre gis det i lignelser, for ar de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå. 11. Men dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord. 12. De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerter, for at de ikke skal tro og bli frelst. 13. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra. 14. Det som falt blant torner, er de som hører, og mens de vandrer frem, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst, så de ikke bærer fullmoden frukt. 15. Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet.
 

   Dette er jo en av de virkelig alvorlige tekstene i Guds ord, en tekst som sier oss med all ønskelig klarhet, at ikke bare av dem som hører Guds ord, men også av dem som faktisk tar imot ordet, er det bare noen som blir frelst. Bare noen!

   Kan hende dette skjærer deg inn til margen, du kjenner opprøret der inne - kan dette være sant? Og enda mer når du hører hva Jesus sier her: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men til de andre gis det i lignelser, for at de ikke skal skjelne, og høre og ikke forstå.» (v.10).
   Lignelsen er ikke talt - slik som vi ofte hører det utlagt - for at folket lettere skal forstå, men tvert imot, for at de ikke skal forstå!
   Ifølge Jesu ord her er det ikke alle gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter, men kun noen utvalgte. Og på den annen side finnes det da skarer av mennesker som er fratatt selve muligheten til å forstå det.
   For begges vedkommende har det i utgangspunktet, sin årsak i deres holdning til det ordet de hører.
   Kjenner du på noen protest mot dette og lignende åpenbaringer i Ordet, så stans for all del opp for hvem det er som taler. Her er det Jesus, forstår du, Han som «er kommet for å søke og frelse det som er fortapt.»
   Hvordan vi stiller oss til Guds ord, får altså alvorlige konsekvenser for oss. Evige konsekvenser!
   Det er jo Jesus du bekjenner deg til som selve Sannheten, du som bekjenner deg som en kristen!

   Vi ser også at disse som forstår ordet, ikke gjør det ut ifra noen egen egenskap, men det er dem gitt.
   Ordet kommer til oss med nåde, og den som tar imot det får del i nåden, og må etter hvert vitne med forundring: «Av nåde alt jeg får, hos Gud fra først til sist.»

   Det er vingårdsmannen som med sin kniv skjærer bort villskudd, når slike ord trenger inn og vil bringe til erkjennelse. Og det er vondt. Men den hånden som fører kniven er kjærlighet. Det står så om Gud: «- er kjærlighet.» (1 Joh 4:8).

   Du og jeg befinner oss i én av disse tilstander som Jesus beskriver her. Hvilken?

   V.12. Hva ser vi? De hører, og ordet når til hjertet. Det skaper et inntrykk hos dem med andre ord. Det står at djevelen tar ordet bort fra deres hjerte. «For at de ikke skal tro og bli frelst.»
   Her er djevelens vilje - hva mennesket angår - uttrykt i klartekst. Som Jesus vil at vi skal tro og bli frelst, vil han at vi ikke skal - og hans vilje er de kommet i pakt med, disse som er fratatt muligheten til å høre og forstå.
   Dette burde være verd å stanse opp for, ikke minst i vår tid, hvor ordet er så lite aktet på.
   Hos slike som Jesus taler om i dette 12 verset, kan ordet få virke såpass inntrykk at de sier: «Det var et godt møte,» og: «Det var godt å høre i kveld.» Men inntrykket blir ikke sittende. Det vedvarer ikke! Det får ikke trenge dypere inn. Hjertet er for «hardtrampet.» Det er så mye annet som «går over» det. En har levd så likegyldig, så lenge, under hørelse av Guds ord. En har knapt kommet ut av bedehusdøra før det inntrykk ordet virket er borte.
   Djevelen tar det bort, sier Jesus. Gjerne ved å erstatte det med noe annet «åndelig.» Hvor mange kan ikke komme fra et møte, og det som gleder dem ved det, er hva de selv gjorde, vitnet, bad, eller gav i kollekten.
   Er vi bevisst på at denne ånd er iblant oss når ordet lyder? Og også følger etter oss etter møtets slutt! Slå nå endelig på TV'n og få med deg de siste nyhetene. Det er da vel ikke noen synd? Nei, men hvor blir det av ordet du hørte - inntrykket du fikk?

   V.13. Visste du at jord kommer opprinnelig av fjell? Det er fjell omdannet til jord. Så de forskjellige jordarter har sin grunn i forskjellige bergarter. Fjell omdannet til jord!
   «Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, lik en hammer som knuser berg.» Har ordet fått knuse noen ting hos deg - noe som helst?
   Hos de første vi leser om her, var det tydeligvis helt fritt for det.
   Hos de andre er det noe jord, og i denne jord tar de imot såkornet (Ordet) med glede. Ja, tenk med glede! Og det skyter fort opp - og springer ut i full blomst, så folk må undre seg over hvilken mektig omvendelse som har skjedd med vedkommende. De vitner så frimodige og glade, men Jesus kaller det steingrunn.
   Tenk, Han som ser bak denne sprudlende begeistring som vi ser og er vitne til - Han ser steingrunn og snarlig død. Steingrunn! - for et forferdelig ord i denne sammenheng.
   Det er tale om følelsesmennesker, fremfor alt. Ordet får bare røre ved de menneskelige følelsene, ved det sjelelige.
   Vi ser et menneske som beveges lett - er snar til tårer - omfavnelser - begeistring osv., men like under denne overflaten som vi ser, og som for oss fortoner seg så åndelig at vi kunne misunne dem, befinner det seg et hjerte Herren beskriver som stein.
   Det vi ser foregår kun i det lille «jordlaget» som ligger over. I hjertedypet er alt dødt og mørkt og kaldt som før. Steingrunn, hvor ikke noe godt - det vil si noe av Gud - kan skyte opp, spire, gro og trives i det lange løp.
   Så ser du dem etter en tid - da henger de med hodet. De hadde ikke ventet at det skulle bli så trangt. Og så glir de bare bort. Det kan hende de blir i forsamlingen, men hjertet er ikke der hvor en kristen har sin skatt.
   Skal undre meg på om vi ikke treffer en del av disse, blant dem som står bak alle disse påfunn for å gjøre kristendommen interessant og populær, og som fyller menigheten med rock, dans, teater, drama osv., og ikke minst en helt verdslig markedsføringstenkning hva «drift» og fremgang i Guds rike angår.
   Man prøver å holde ved like noe følelsesmessig, man prøver å holde glød i den første begeistring. Ordet har ikke fått senket seg ned og skutt røtter på dypere grunn, og dermed brakt sannhet og erkjennelse inn i mørket. «Nei, for all den ting jeg visste kan jeg ei min Jesus miste.» Min Jesus, det er sentrum da.

   V.14. Ja, det står jo like ut - et hjerte fullt av ukrutt. Hånden holdes over ukruttet, i stedet for å gripe til sigden. Ingen kamp mot synden, og derfor heller ikke noe nødrop til Herren. Ikke noe blødende hjerte, som er rispet opp av tornene.
   Du prøver å smøre evangeliet over dette som er synd i ditt liv – det vil si, at du bruker evangeliet til et påskudd for å kunne fortsette som før, og ikke et skjulested du flyr til for å bli fri det, både i samvittighet og liv.
   Resultatet vil bli, sier Jesus, at det vil skyte opp og kvele det livets ord Han har plantet, og du vil gå fortapt. Viklet inn i en «tornehekk.»
   Legg merke til at Han kaller det torner. Det som stikker og river. Tenk bare på bekymringer. Å, så vondt å være bekymret. Og har du sett alvoret i bekymring? Du ser det her. Det kveler det nye livet som er sådd i deg, så det ikke bære fullmoden frukt! Bekymring er en synd du skal komme til Jesus med, om du vil overleve.
  
   Rikdom nevnes videre her. Om det skriver Paulus: «Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill fra troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.» (1 Tim 6:9-10). Torner!
   Og det siste som nevnes her - livets lyst. Alt dette i denne verden som ser så strålende og attråverdig ut, og som du absolutt må få din del av. Det tar bort vekstmulighetene for Guds ord - såkornet - og kveler det liv som er født i deg, sier Jesus.
   Å gripe til «sigden» og ta kampen opp imot tornene og tistlene, vil ikke si noe annet enn å komme til Jesus med sin synd. Ulykken har skjedd, når huden er blitt så tykk og hard at tornene ikke lenger stikker og risper en.

   Men så er det altså ikke bare sorg det hele. Noen får såkornet tak i, og ført til himmel og salighet. Som denne som hadde falt blant røvere på sin vei bort fra Gud og velsignelsen - på veien ned fra Jerusalem - den velsignede staden - til Jeriko - den forbannede staden. (Jos 6:26).
   Der stanset den barmhjertige. «Gjød olje ren og vin i syndens sår og hvisket: Nå er du evig min.»
   I syndens sår. I det opprevne, knuste og sørgmodige. «I det høye og hellige bor jeg» - og mange er de som fremdeles prøver å lage seg en stige opp dit - ja, det ligger oss for hånden å ville det - «og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden.» (Jes 57:15). Sier Herren!

   Du kan ta en hammer og knuse fjell, men det forblir stein. Det er vannet, dette så tilsynelatende myke, som gjør det om til jord. Vannet, så mykt at du kan stikke hånden ned i det, og en stuper glir ned i det uten å møte noen nevneverdig motstand. Men likevel så hardt at dersom du treffer det på gal måte fra en viss høyde, blir du knust.
   Så også med evangeliet (Jesus). Det kommer til oss som en stille susen, som fører fangen ut i den fullkomne frihet. Så tilsynelatende svakt at mange tar forbehold når de skal forkynne det, men likevel slik at det er Guds kraft til frelse, og mange, mange blir knust nettopp imot det: «Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, skal den smuldre til støv.» (Matt 21:44).

   Hva er det som gjør dette steinhjertet til god jord? Det er ordet om at du er elsket av Gud, bevist ved at Han bar dine synder med seg opp på korsets tre. Det føder et nytt hjerte!
   Jesus gikk omkring som en fremmed her på jorden i 33 år - i lidelse, i nød og forfølgelse. For din skyld! Han talte med sin Far i himmelen, i nattlige bønnekamper på fjellet, for din frelses skyld! I Getsemane med svette som blodsdråper. For din skyld! På korset - Han så ikke ut som et menneske, står det (Jes 52:14), så ille tilredt var Han. Alt dette og mer til roper til deg: «Du er elsket av Gud!» Du!

   Noen tar anstøt av at Jesus måtte lide slik for dem. - Det kunne da vel ikke være så nødvendig? Vi er da vel ikke så ille? Men du, la det inntrykket få feste - det vil omskape alt - og kanskje er det allerede blitt det største for deg? Som sangeren vitner: «Jeg svarer med et freidig mot: Min grunn er Jesu blod.»

   Jeg vil nevne en historie fra en gammel prekensamling fra begynnelsen av 1900 tallet. Om en ung gutt som ble satt inn på straffeanstalten. En villmann som ingen kunne styre med - hard som fjell. Bestyreren måtte sette inn ekstra straffetiltak for å holde ham i tømme. Men han var menneskekjær denne bestyreren, så han ber en dag om å få sendt gutten inn på kontoret.
   «Er det ingen som har holdt av deg,» spør han. «Nei,» sier gutten. «Men mor di da, hun holdt vel av deg?» «Nei, mor var et ondt menneske,» sa han. «Men her er en som holder av deg,» sier bestyreren, og nevner navnet hans. Da brister det for gutten.

   Kjærlighet er en veldig makt. Ikke et riktig læresystem, men læren om Hans kjærlighet til syndere, og Hans gjerning for oss - som nettopp har sin grunn i denne kjærlighet! Han holder av oss, ikke fordi det er noe elskverdig ved oss, vi er ikke noe bedre enn denne kriminelle - nei, i oss selv, mye verre i Hans øyne som er hellig, hellig, hellig enn noen av oss kan forestille seg - men fordi Han er menneskekjærlig.

   Denne lignelsen taler om såtid. Men på såtid følger høst. Måtte det ikke bli med oss som vi leser om noen i Jeremia 8:20 - men hør og ta imot Ordet når det lyder: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.»
 

   Gud, la ditt ord i nåde lykkes
Og vokse både dag og natt,
Men kveles og med rot opprykkes
Hver vekst du ikke selv har satt!
All Satans løgn og lærdom knus!
Med Ånd og sannhet fyll ditt hus!

E.K.