Tilbake            
                                               Romjulssøndag

 

 

 

 

 

 

Flukten til Egypt el. I landflyktighet

Matt 2:13-15

   13 Da de var dratt bort, se, da viser en Herrens engel seg for Josef i en drøm og sier: Stå opp, ta barnet og dets mor med deg og flykt til Egypt! Bli der til jeg sier fra til deg. For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det. 14 Han stod da opp, tok barnet og dets mor om natten, og drog av sted til Egypt. 15 Der ble han til Herodes var død, for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde talt ved profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.

   «- for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde talt ved profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.» (v.15b).
   Dette viser hen til profeten Hosea 11:1. Guds egen Sønns liv her på jord begynte altså med å bli drevet i landflyktighet ved fare for sitt liv. Slike tilstander var det altså i det som var Guds menighet på jord i den tid. Det vil egentlig si at evangeliet var så forhatt av den ånd som rådde i landet – og da fremfor alt blant de styrende – at det ble forfulgt til døden. Og dette barnet som var født var i sin egen person evangeliet! Jesus er evangeliet!
   Vi sier gjerne – evangeliet om Jesus Kristus, og det er for så vidt rett nok, men Jesus er evangeliet. Derfor – og det skal du merke deg – brøt denne dødelige forfølgelsen ut med det samme Han steg inn i verden. Fordi denne hadde og har sin egen fyrste, og det er djevelen selv! Så du kan skjønne Han ikke var velkommen, og er det fortsatt ikke.

   «Da de var dratt bort, se, da viser en Herrens engel seg for Josef i en drøm og sier: Stå opp, ta barnet og dets mor med deg og flykt til Egypt!» (v.13).
   Herren har skjulesteder for sine arme på jord. Steder de kan flykte fra forfølgelse eller dom som skal ramme de folk de bor iblant. Tenk på da englene sa til Lot at han og hans familie måtte dra til byen Soar, da dommen skulle komme over Sodoma og Gomorra. Kunne ikke Lot da være troshelt og si: Kan ikke Herren berge meg og mine fra ødeleggelsen her midt på Sodomas sletter? Jo da, Gud kunne det! Men nå fikk Lot et ord fra Herren, og da hadde han å følge det! Herren hadde i sin nåde et skjulested for dem. Da sier du takk og flyr dit!
   Tenk videre på kirkens historie – hvor ofte har ikke de sanne troende måttet flykte for sitt liv? Evangeliets utbredelse blant hedningene startet jo med det – de måtte flykte fra forfølgelsen i Israel. Siden ser vi mange eksempler på det samme. Opp imot vår egen tid, kan vi jo tenke på Amerika som åpnet seg som et tilfluktssted for så mange som måtte rømme for sin tros skyld.
   Så alvorlig kan det være at du må forlate alt og fly for livet – men det kan også være noe så enkelt som at du finner inn blant trosfrender. Du finner noen som forstår deg åndelig, det vil si, at du finner åndelig samfunn med dem. Hvor salig er ikke det! Hvor godt er det ikke å få sette seg ned blant slike brødre, etter å ha levd som en fremmed midt i menigheten gjerne.
   Salmisten klager sin nød i Sal 120,5-7: «Ve meg, som må leve som fremmed blant Mesek, og må bo ved Kedars telt. Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred. Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de klare til krig.»
   «Jeg er bare fred,» vitner han. Ja, den som blir preget av Guds Ånd, han blir et slikt fredens menneske – og hadde han bare tidd stille, så hadde det vel gått sånn tålelig, selv om de ikke hadde kunnet riktig forstå seg på deg – men når du gjør som denne salmisten gjorde - «men når jeg taler,» - da bryter det løs – ja, da blir det som vi leser det her – da «er de klare til krig.»
   I dag – i våre sammenhenger – er det jo ikke noen direkte livsfare, men det blir ordkrig, det blir ryktespredning, baktalelse, mistenkeliggjøring og omsider utstøtelse – ha ikke noe med han der å gjøre, han taler riktignok om Jesus, og det mye, men han går alt for langt!
   Hør nå! Du har aldri talt om syndenes tillatelse. Du har tvert imot talt om syndens gru, den pris Jesus måtte betale for den, og din sorg over egen synd. Du har aldri talt imot noe Guds ord verken i lov eller evangelium. Du har alltid holdt deg til hva Ordet forkynner. Så hva kan det være da? Jesus er blitt født i ditt hjerte! Det er duften av liv til liv og av død til død, alt ettersom de kjenner, når du kommer nær!

   Tenk deg nå fariseerne og de skriftlærde, de som så på seg selv som de fremste fromme i Israel – ingen tok gudsdyrkelsen så alvorlig som dem, og ingen kunne være mer sikre på Guds gunst over sitt liv enn dem. De var visse på Guds velbehag over seg – men det var kun inntil Jesus kom nær dem, da åpnet plutselig selve helvetes port seg for dem, og de så like ned i avgrunnen! De!  Der kom Han altså å trakk den opp fra deres bløte puter og kastet dem på en seng av spiker. Skrekk og gru og sann angst for fortapelsens mulighet – ja, Han åpenbarte til og med at de allerede var fortapt uten en sann omvendelse til Guds nåde alene! Skulle de få den gode fred tilbake, da måtte Han bort! Hvorfor kommer du her og skaper uro i oss! I oss, som aldri har drevet med stort annet enn å tilbe og dyrke Gud – ja, apostelen Paulus gir dem det vitnesbyrd i Rom 10:2 «- at de har nidkjærhet for Gud!» Manglet ikke på det! Men så kommer det som trykker på det ømme punkt, det som sender dem i en evig fortapelse med alt dette, og ikke til den himmel de så for seg: «- men uten den rette forstand.»
   Med andre ord – de tok feil! Å, de tok så feil! - derfor ble Han som var sendt dem til frelse, en duft av liv til liv, for dem tvert imot en duft av død til død, som en røk i nese og øyne!
   Jeg bruker litt slike bibelske vendinger nå, men du må forstå noe av dette, hvor ille det i virkeligheten er – hvilken vederstyggelighet Jesus i virkeligheten er for det religiøse sinn! Det er totalt motsetninger, forstår du – og du trenger å se noe inn i dette – jo dypere jo bedre – så du også kan oppdage det hos deg selv og flykte i tide, for også du, selv som gjenfødt åndelig kristen har dette fiendskapet i ditt eget kjød.

   Dette fiendskap ser ikke umiddelbart ut som det – tvert imot ser det ut for en høyere og bedre grad av gudfryktighet – som en slange glir det stille inn og forgifter den åpenbaring du har fått av Gud. Har Gud virkelig sagt? Har Gud virkelig ment det slik? Du kan da skjønne at Han har behag i dette osv.
   Du forbedrer jo bare det hele ytterligere! Men trengs det noen forbedring? Jeg vil bruke et bilde mot slutten her: Da Jesus red inn i Jerusalem palmesøndag, da kom Han i en ringe skikkelse – ikke på en hvit ganger, men trelldyrets fole – i forhold til dette var det en som sa: Gull trenger ikke å forgylles, det er bra nok i seg selv!
   Det må vi alltid ha klart for oss! Be Herren om at du alltid må få feste blikket på Ham slik Han har åpenbart seg i verden, og ikke slik en mengde sjarlataner har fremstilt Ham. Han er din frelser og noen annen finnes ikke!
   Kan jeg være så sikker på det? Er Han min frelser? Ja, så sant Han har sonet all verdens synd! I 1 Joh 2:2, kan vi lese: «Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» Er det noe her som tilsier at du ikke er med? Som vi synger det i en sang: «Jesus tok all synd som sin, Og derfor også min!»


  
Gud være lovet, min sjel er frelst
i kraft av blodet, av blodet!
Nu kan du byde meg hva som helst,
jeg velger blodet.
Min sorte drakt er blitt snehvit skrud,
og jeg står hellig og ren for Gud
i kraft av blodet, av blodet.

E.K.