Pinsedag

   Før jeg i det hele tatt sier noe mer ut fra denne teksten, så vil jeg bare gjøre oppmerksom på at jeg selv ikke er uten erfaring, hva denne bestemte nådegave vi taler om her angår. Jeg nevner bare dette, for at ingen skal tro, at jeg står her som en «tørr» lutheraner, uten egen erfaring, en som bare har et halvt evangelium, som enkelte hevder om oss.
   Det er nok av dem - og i dag mer enn noen sinne - som hevder å ha Ånden i en særlig grad fremfor andre. Det er det rene, skjære hovmod som er ute og går, og vi skal ikke finne oss i det, men takke Gud for hva Hans ord forkynner, nemlig at den som har fått Jesus, han har fått alt - alt det han «treng for himmel og jord.» Faderen ga deg alt, da Han ga deg Jesus! - Ikke la noen begrense den gaven for deg, så du tror du må ha noe mer. Vær bare du åpen for de Åndens gaver Han eventuelt vil utruste deg med, og vær ikke en slik en som sier: Nei, det og det kan ikke jeg. Nei, det er ingen av oss som kan noe som helst, hva Guds rike angår, men Han kan! Som vi leste det her: «Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.» (v.4). Ja, alt etter som Ånden gav!

   Dette leser vi også om i et vitnesbyrd om Åndens gaver av Paulus, Han har nevnt en rekke nådegaver, og så skriver han videre: «Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som Han vil. For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus.» (1 Kor 12:11-12).
   Ja, legemet er et godt bilde på det, det ene lem kan jo ikke gjøre det annets gjerning! Vi behøver ikke å gå i detalj om det skulle jeg tro, det er jo opplagt. Like opplagt er det, hva Åndens gaver angår, men vi roter det til, av ren kjødelighet. - Vi vil nemlig helst ha noe ekstraordinært for selv å synes. At vi kan vise oss selv frem.
   Jesus taler om at den største i Hans rike, det er den minste! - Skal du virkelig gjøre «karriere» i Guds rike, da må du bli liten. Vil du det? Vil du være den som ikke synes i det hele tatt for eksempel? Du kjenner kanskje det krymper seg noe her inne ved den tanken! Men du og jeg er ikke i stand til å bære noen nådegave på rett måte, om vi ikke er av det sinn - det er saken. Noen vil jo ikke bære noe som helst for Guds rikes skyld - de vil bare til himmelen.
   Denne nådegave som her er nevnt, det er ikke meningen at man skal stå på scenen og rope, så alle kan se hvor åndelig en er blitt - den har en helt bestemt funksjon, som alle andre Åndens gaver, nemlig å bygge Guds rike - noe du og jeg ikke er i stand til ut ifra noe i oss selv. Det er noe Gud alene kan, og Han bruker mennesker i sin tjeneste - men igjen, vi er ikke i stand til å gjøre noe, som ut ifra oss selv. Det er derfor Han har gitt oss sin Ånd, for å bevare og oppbygge oss som troende, for å tjene hverandre, og for å utbre Guds rike. Å bli oppbygget i åndelig forstand, det er ikke annet enn å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. (2 Pet 3:18). Det er i denne sammenheng du også må se denne nådegave - og det kommer så tydelig frem i teksten her.
   «Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk. - vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!» (v.6og11).
   Det var dette som var hensikten, at de skulle få høre om Guds store gjerninger på sitt eget språk. Og underet for dem besto i, at det var galileiske menn som talte det - altså var det en Åndens gave - der og da.
   Vi må ikke være fremmede for at Gud er underets Gud. Kanskje går vi alt for mye ut fra våre egne forutsetninger, fordi vi lik disiplene har så liten tro!
   Jesus gir også oss en veldig trøst i dette, at vi ser Han hjelper dem, til tross for at Han må klage over liten tro. Men vi skal merke oss, at Han klager over liten tro. Det er ikke noe mål det, at vi skal gå omkring, lite troende.
   Hva skal vi gjøre med det da, vil vel noen spørre? - Skal vi, slik som vi ser så mange eksempler på i dag, prøve å blåse opp vår egen tro, slik at Gud kan bli fornøyd med den? - Nei, vi skal komme til Jesus med vår tro, så liten som den er, for det er Han og ikke vår tro Gud ser på! Det er i Han velsignelsen er, helt og fullt! Troen er lik alt annet i Guds rike, noe jeg får «av nåde blott!»
   Det er så salig med dette riket, hvor en får alt av nåde blott! Har du fått åpnet øynene for det? Nei, kanskje du er for opptatt med å se på deg selv, dine evner og dine muligheter! Men det var ikke derfor Ånden ble utøst på pinsedag, for at du og jeg skulle satse på egne evner og muligheter! Hvor langt når vel di? Nei, Ånden ble utøst, nettopp for at vi skulle få se bort fra vårt eget, og regne med Ham. Vi er lite flinke til det, ikke sant? Derfor må vi bare takke enda mer for at vi befinner oss i et nådens, og ikke i et lovens rike.

   Faderen er fornøyd med Jesus, det er hva Ånden er kommet for å forkynne, hver enkelt på hans eller hennes eget språk.

   En kort tale av Peter her, på pinsefestens dag: «Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, og hans grav er her hos oss den dag i dag. Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, så var det Messias' oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at Hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at Hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse. Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det. Etter at Han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har Han utøst dette, som dere nå både ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort Ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.» (Apg 2:29-36).
   Ser du, det er Jesus som gir Den Hellige Ånd, sin Ånd, til hvem Han vil. - Du skal ikke søke Ånden på noen spesiell måte, men du skal søke Jesus, der hvor Han er åpenbart, nemlig i Ordet, så får du Ånden, og alt det du virkelig trenger til. Men hør!: Ikke for å bli noe i egne eller andres øyne, men for å bli bevart hos Ham, og i stand til å tjene andre.
   Vi har denne leie tendensen til å søke det ekstraordinære, det pirrer oss det, det mystiske og underlige. Som en gammel bibellærer uttrykker det: Bare et rart dyr trekker torget fullt av folk - men hvor mange er interessert i å høre om synd og nåde? - Om Guds frelse? - Om Jesu Kristi offer og kjærlighet?
   Når vi nå er inne på denne bestemte nådegaven, så skal vi også nevne dens fremste funksjon, nemlig å oppbygge den som selv har den. En ganske så innadvendt nådegave kan vi vel si, men det er svært så nyttig det, for vi kan ikke gå i denne striden uten å bli styrket og veiledet ovenfra, så du må gjerne be Gud om denne gave - men som Paulus sier: «Den som taler med tunger, oppbygger seg selv. Men den som taler profetisk, oppbygger menigheten. Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger, men heller at dere talte profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler med tunger - hvis han da ikke tyder det, så menigheten kan få oppbyggelse av det.»
   Paulus han var opptatt, som du ser, av det som virkelig tjente Guds rike, Guds sak, og ikke det som var åpenbart ekstraordinært. - Og målt på det stiller han nådegaven til å tale i tunger langt nede, og ikke fremme i synet, som vi ser eksempler på så ofte. Jeg vil anbefale deg å ta for deg en Bibelordbok og slå opp på ordet: tunger.
   Men Paulus sier også om det: «Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle. Men i en menighetssamling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen ord med tunger.»
   Selv om han ikke setter det høyest, slik som vi kan se enkelte gjør, så setter han det heller ikke til sides, som også enkelte av oss gjør, men han takker Gud for at han taler mer med tunger enn noen av dem! Alt det jeg har sitert nå, kan du lese om i 1 Kor 14.

   Det dette pinseunderet også skal peke på for oss, er at vi har en Far i himmelen, som ikke har spart på noe, for at nettopp du skulle få høre evangeliet forkynt! - For at nettopp du skulle få høre om din frelser på ditt eget språk! Det er Åndens fremste gjerning - å forkynne og herliggjøre Jesus, så du kan komme til tro og bli frelst.
   Det har vel også skjedd? Du kan vel si: «Pris skje Gud, Han er min!» Ellers så må du trenge deg innpå, og rope til Ham, i denne stund. Han som ikke sparte noe, ikke engang sitt eget liv, for å bringe deg frelse, Han vil vel også høre deg, når du roper! - Ja, Han hører før du roper! Det er nemlig også Han som virker ropet, nettopp ved sin Ånd og ved sitt ord. Derfor skal vi takke for Åndens utgytelse - fordi Han er kommet for å vitne om Jesus for oss, slik at vi kan få del i Ham. Det er nemlig ikke mulig ved ren og skjær kunnskap, Åndens vitnesbyrd må komme til.

   La oss be om at det må skje den enkelte av oss, og alle våre, og alle som Gud kaller til, nettopp på denne dagen, da vi hører dette mektige vitnesbyrd om hva Gud har gjort - Han har sendt oss sin Ånd! - Hans hånd er ikke for kort til å frelse!