Pinsedag

Ta imot Ånden

Joh 20:19 - 23

19. Da det var blitt kveld den samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for jødene. Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! 20. Og da Han hadde sagt dette, viste Han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. 21. Han sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. 22. Og da Han hadde sagt dette, åndet Han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd! 23. Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.

Vi tar med oss noen flere vers her:

24. Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem da Jesus kom. 25. De andre disiplene sa til ham: Vi har sett Herren! Men han sa til dem: Dersom jeg ikke får se naglemerket i Hans hender og stikke min finger i naglegapet og legge min hånd i Hans side, vil jeg ikke tro! 26. Åtte dager deretter var Hans disipler igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han stod midt iblant dem og sa: Fred være med dere! 27. Deretter sier Han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende! 28. Tomas svarte og sa til Ham: Min Herre og min Gud! 29. Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror. 30. Også mange andre tegn gjorde Jesus for disiplenes øyne, tegn som ikke er skrevet om i denne boken. 31. Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i Hans navn.

   «Ja, kom med din fredshelsing stille og varm, Og lat meg få setja meg inn ved din barm! Om kring oss det stormar då aldri så vilt, Hjå deg er det stilt.»
   Tre ganger i denne korte teksten hører vi fredshilsenen fra Jesu egen munn: «Fred være med dere!»
   Jesus hadde nå vært igjennom et fullkomment liv - som menneske - etter Guds hellige lov. Han hadde vært igjennom lidelse, dom og død, for syndens skyld, og oppstandelse fra de døde, for rettferdighets skyld. Den rett til fred med Gud og evig liv Han nå hadde vunnet som menneske, gir Han så til hvem Han vil, da Han nå hadde vunnet dette nettopp som vår representant, i vårt sted, oss til gode.
   Her ligger altså grunnen til at Jesus i det hele tatt kan ta dette ordet - fred, i sin munn, i møte med syndere.
   Vi som leser evangeliene, ser jo situasjonen, og vil naturlig spørre: Har Han ikke noe å anklage og refse dem for? De falt jo alle, de sviktet Ham da Han - menneskelig sett - trengte dem mer enn noen gang. Og en av dem endog bannet og sverget på at han ikke kjente dette menneske!
   I uttrykket, dette menneske, fornekter i virkeligheten Peter Jesus som Messias. Det som var åpenbart ham av Jesu Kristi Far - et vitnesbyrd han også selv hadde kledd i ord, og båret frem. (Matt 16:16-17).

   Så kommer da Jesus midt iblant dem, på kvelden den samme dag (Han ventet ikke lenge), mens «om kring dem det stormet så vilt» - noe de låste dører bar vitnesbyrd om. Men nettopp da er alltid Jesus så nær - og det første Han har å si dem, er: Fred!
   «Den samme dag -» det finner vi igjen fra fallets dag, hvor vi kan lese dette fra 1 Mos 3:8a: «- de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval.» Den samme dag - den samme dag mennesket hadde falt! Han drøyde ikke da med å forkynne dem evangeliet - budskapet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode og gjenopprette det som hadde gått galt.
   Og nå denne Jesu hilsen til sine feilende og falne disipler: Fred!
   Det forteller oss blant annet hvems synder Han sonte på korset. Noe også Johannes vitner om i 1 Johannes 2:2: «- Han er en soning for våre synder.»
   Sett på den bakgrunn, er det bare én hilsen fra Jesus som er naturlig – nemlig: Fred.
   Deres synder var jo sonet, og ingen visste det bedre enn Jesus selv - så hva skulle Han nå anklage dem for?

Vi ser noe lignende når det gjelder «nådebarnet» Jakob i GT. Han løy og bedro både sin far og sin bror, slik at han måtte fly for sitt liv som den kjeltringen han nå engang var. Men når Herren åpenbarer seg for ham på flukten, ute i ørkenen (dit synden - i overført betydning - alltid fører oss), høres ikke et anklagende ord, men bare en stadfestelse av løftet. (1 Mos 28:13-15).
Jakob var - for Gud - skjult i denne Jesus Kristus som siden skulle komme.

   Legg merke til hvordan Jesus gir sin fredshilsen adresse: Fred være med dere! Dere skal ha fred. Dere skal vite at dere, ved meg, har fred med Gud.
   Det er dette som også er forutsagt ved profeten Jesaja: «Straffen lå på Ham.» Og hvorfor det? «For at vi skulle ha fred!» (Jes 53:5).
   Her hører vi altså om en som vil - ja, har det dype ønske (Jesus måtte komme til dem samme kveld, med sin fredshilsen!), at vi skal ha fred, og for å virkeliggjøre dette sparte Han ikke på noe, ikke engang sin eneste Sønn, men gav Ham for oss alle. (Rom 8:32).

Det er her du ser om du virkelig er elsket av Gud, eller ikke! Ikke på hva du føler til enhver tid, ikke på hva godt eller vondt du opplever i dette livet - for det er så mangt som kan komme på her, også for en kristen - men «Han sparte ikke sin eneste Sønn, men gav Ham for oss alle.»

   Fredshilsenen er altså den samme i dag: Fred være med dere! Eller vil du si Ham like opp i ansiktet, at du ikke tror Ham? Tenk om disiplene skulle ha gjort noe slikt? Men de kjente Jesus så godt, og her er deres reaksjon også et vitnesbyrd om Jesus til oss: «Da ble disiplene glade, da de så Herren.» (v.20b).
   De tok imot Ham - og dermed også Hans fredshilsen - med takk og glede. For har noen ikke tatt imot Hans ord/budskap, så har de heller ikke tatt imot Ham selv.
   Gjør nå også du det, du som lengter etter fred med Gud - hør Jesu ord: Gud har gjort fred med deg, ved Hans liv og Hans blod! Takk Ham, her og nå - for det er virkelighet - her og nå!

   Det var én her som hadde store vanskeligheter, fordi han ikke selv hadde sett Jesus med sin naturlige øyne - det var apostelen Tomas. Jesus strekker seg langt for ham, og lar ham både se og kjenne. Da var det ingen tvil hos Tomas mer, om hvem han hadde for seg: «Min Herre og min Gud!» (v.28).
   Men Jesus taler ikke vel om en slik holdning til apostlenes vitnesbyrd: «Vær ikke vantro, men troende!» (v.27b). En holdning som jo de fleste nordmenn for eksempel også har - ja, en finner det også midt i menigheten: «Om jeg ikke får se, om ikke Jesus selv, så iallfall et tegn, en følelse eller lignende.»
   Jesus har et ord til deg: «Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (v.29b).

   Salig! Tenk på det. - Noen høyere stand gis ikke i denne verden enn dette å være salig, men hvor mange er det som streber etter det? Jesus taler da om de som ikke ser Ham med sine naturlige øyne, slik som apostlene her, men Han taler likevel ikke om en blind tro, nærmest «ut i luften.» Det er tale om en annen holdning til apostlenes ord, enn det Tomas presenterer her. Da vil du få «se» på en annen måte. Ånden vil gjøre Jesus levende for ditt hjerte. Han vil åpne din forstand så du forstår Skriftene. (Luk 24:45). Han vil gi deg hjertets opplyste øyne, som Paulus ber om for efeserne. (Ef 1:18).
   Hjertets opplyste øyne, så du «ser» Jesus i ordet - så ditt hjerte blir rettet på Ham. Bibellærer Øivind Andersen bruker dette fine uttrykket for troen: Hjertets rettethet på Jesus.

   Det har altså noe å gjøre med den holdning vi i utgangspunktet har til Guds ord. Det ord, om hvilket Jesus sa: «Ditt ord er sannhet!» Det ord, om hvilket profeten David sier: «Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden - sju ganger renset.» (Sal 12:7). Og ikke minst om hvilket apostelen Peter vitner: «Intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning, for aldri er noe profetord brakt frem ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.» (2 Pet 1:20-21).
   Det er altså tale om Åndens ord, ikke menneskers. Derfor er det også Ånden som må åpne dem for oss.
   Den erkjennelse virker den rette holdning til Guds ord. Du må få det! Men det åpenbarer også at det er ved Ordet, synet gis. Derfor avslutter også Johannes her, med å si: «Disse er skrevet for at dere skal tro» - altså ved å lese og høre det som er skrevet (viktig kunnskap i vår svermeriske tid!) - «at Jesus er Messias, Guds Sønn.» Og så sier han da det som har gledet troendes hjerter til alle tider - alle de som har strevet seg til døde under lovens bud og krav: «- for at dere ved troen skal ha liv i Hans navn.» (v.31).

Hans navn er i himmelen og på jorden et frelsernavn - derfor: «Fred være med deg!»