Påskedag

Jesus står opp el. Som Han har sagt!

Luk 24:1 – 9

1. Men på den første dag i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven. De hadde med seg de velluktende urter som de hadde gjort i stand. 2. Men de fant steinen rullet fra graven. 3. Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme. 4. Og det skjedde, mens de stod der i villrede om dette, se, da stod to menn hose dem, kledd i skinnende klær. 5. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde. 6. Han er ikke her, Han er oppstått! Kom i hu hvordan Han talte til dere mens Han ennå var i Galilea, da Han sa: 7. Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og oppstå på den tredje dag. 8. Da mintes de Hans ord. 9. Og da de kom tilbake fra graven, fortalte de alt dette til de elleve og alle de andre.

Vi tar også med oss:

10. Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene som var med dem, som fortalte dette til apostlene. 11. Og apostlene syntes dette var løst snakk, og de trodde dem ikke. 12. Men Peter stod opp og løp til graven. Da han bøyde seg ned, så han bare linklærne. Han gikk så hjem, og undret seg over det som var skjedd.

   På den første dag i uken - søndagen - kom de tidlig i dagningen til graven (v.1).
Når vi leser - til graven - så kan vi like gjerne lese det slik: Dit de trodde Jesus var - eller - dit hvor de sist hadde sett Ham. Hvor tror du Jesus er, forresten? Tror du Han ligger i en grav der nede i Midtøsten den dag i dag? Det må jo skyldes at Han ennå ikke har fått møte deg i sitt ord!
   Men disse kom dit, og dette skjedde i tillegg tidlig i dagningen. De hadde måttet holde seg i ro på sabbaten, men nå kunne de endelig dra dit hvor Han var, og de ilte av sted tidlig i dagningen. Dette sier noe om deres hjerteforhold til Jesus. det var ikke den slags dyrkelse av «store menn,» slik vi kan se det i verden - konger, diktatorer, hærførere og lignende. Slike søker ikke sine tilbedte ledere etter at de har tapt og er gått under for fienden. Da ville de bare «blåst» av ham, og så søkt en ny stor leder de kunne dyrke og tilbe.
   Det var altså noe annet med Jesus - Han hadde gjort et bestemt og uutslettelig inntrykk på dem, - slik at de kom dit de trodde Han var, til tross for at Han var død, og etter deres syn på saken hadde tapt. Likevel var de tiltrukket av Ham, og måtte dit hvor Han var. De kunne ikke slippe Ham! Slik er det for en sann troende - det er ikke så mye «kristendom» som det er Kristus.

   Når de da endelig kommer frem til målet, finner de det ganske annerledes enn de hadde forventet - Han er ikke blant de døde. De fant ikke Hans legeme. (v.3).
   De ville tjene Ham med sine velluktende urter og salver - en fin innstilling - men nå blir det hele vendt fullstendig om av Ham som «ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Matt 20:28), Han om hvis navn det står skrevet, at det nettopp er en utgytt salve. (Høys 1:3).

   Hør englenes (mennenes) spørsmål til dem: «Hvorfor søker dere den levende blant de døde?» (v.5). Det var jo virkelig grunn til å stille dem dette spørsmålet - et spørsmål som blant annet skulle tjene til å bringe dem til erkjennelse av deres egen vantro. Det er som å høre Herrens spørsmål til Adam om igjen: «Adam, hvor er du?»
   «Kom i hu hvordan Han talte til dere ...», sier de videre (v.6). Han har jo talt til dere om disse ting! - hvorfor søker dere Ham da blant de døde? «Da mintes de Hans ord.» (v.8).

   Disse mennene utfører altså den tjeneste overfor kvinnene som Den Hellige Ånd ifølge Jesu ord og løfte skal utføre overfor de troende: «Han skal minne dere om alt det som jeg har sagt dere.» (Joh 14:26).

Du ser vel hvem som er tjenere, og hvem som blir tjent her? «Da stod to menn hos dem, kledd i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden.» (v.4-5). Hvilken forskjell på skapninger - og menneskelig følelse og fornuft ville ikke ha noen vanskeligheter med å plassere herskere og tjenere her - men det er altså motsatt. De forferdede med ansiktet mot jorden er de som blir tjent, og mennene i skinnende klær er de som er sendt ut for å tjene dem. (Hebr 1:14), ja, hva mer er: Gud selv er blitt oss en tjener! Peter reagerte kraftig mot dette, da Jesus bøyde seg ned for å vaske føttene hans (slavegjerningen), men får da høre at uten at Jesus får tjene ham, så har han ikke noen del i Ham.
Hør dette du også, og ta imot det med glede, rett og slett fordi Ordet sier deg det, og ikke prøv å få det til å stemme med din tanke og sans.

Men hva leser vi om disiplene når kvinnene kommer og forteller dem dette?: «Og apostlene syntes dette var løst snakk, og de trodde dem ikke.» (v.11). Løst snakk som de ikke trodde! Å, hvor de hadde trengt å høre englenes påminnelse. (v.6-7).
Du skal derfor ikke tenke at Jesus gir deg lett opp. Han har overhodet ikke «satset» noe på ditt, men kjøpt deg til Gud med sitt blod. (Åp 5:9). «Han er trofast, selv om vi er troløse ...» (2 Tim 2:13), og ingenting kan forandre Ham! Nei, tenk, det er allerede forutsagt i Guds ord at Han forblir den samme til evig tid! (Hebr 13:8). Ser du virkelig Guds forsikring i dette? Han vil at du skal se den faste grunnvoll for din frelse, så du kan eie full visshet om den, og glad kan prise Ham, og holde ut i trengslene.

Se nå bort fra ditt eget «bryst» og alle de motstridende følelser og tanker som rører seg der, og betrakt i stedet ordet - ordet om Ham - Hans liv, Hans gjerninger, hvem Han tok seg av, Hans lidelse, død og oppstandelse. Slik er Jesus også i dag - Han tar imot den største synder som kommer til Ham.
Så leser vi her at det var en av apostlene, som tross sin tvil stod opp og løp til graven - Peter, han som hadde falt så igjennom i prøvens stund, og så dypt. Han hadde fornektet Jesus under eder og besvergelser! Du kan tro angeren rev i Peters hjerte. Om han bare kunne fått møte Jesus igjen! Han var det som løp til graven på kvinnenes vitnesbyrd. Og han er det som får en spesiell hilsen fra Jesus ved engelen: «Men gå og si til Hans disipler og til Peter ...» (Mark 16:7).