Tilbake            
                                               Palmesøndag

 

 

 

 

 

Inntoget og grekerne

Joh. 12, 12 - 24

   12 Dagen etter fikk den store folkemengden som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. 13 Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte Ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn, Israels konge! 14 Men Jesus fant et ungt esel og satte seg på det, som det står skrevet: 15 Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, sittende på en eselfole. 16 Dette skjønte ikke Hans disipler fra først av. Men da Jesus var blitt herliggjort, da mintes de at dette var skrevet om Ham, og at de hadde gjort dette for Ham. 17 Folkeskaren som hadde vært med Ham da Han kalte Lasarus ut av graven og oppvakte Ham fra de døde, vitnet om det. 18 Dette var også grunnen til at folket gikk Ham i møte, fordi de hadde hørt at Han hadde gjort dette tegnet. 19 Fariseerne sa da seg imellom: Dere ser at dere ikke oppnår noe! Se, all verden løper etter Ham! 20 Blant dem som pleide å dra opp for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. 21 Disse kom da til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og bad Ham og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus. 22 Filip kommer og sier det til Andreas. Andreas og Filip går og sier det til Jesus. 23 Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort! 24 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.
 

   Det er underlig å tenke på at denne folkemengden som her opphøyde Jesus i stor begeistring, bare noen dager etter skulle stå og rope Korsfest! Korsfest! over Ham. Det vil si at de skulle ønske Ham den mest smertefulle og grusomme død, romerne hadde å tilby.
   Ja, det fortoner seg underlig om en ikke har noe videre kjennskap til menneskenaturen, menn nettopp slik er den. Den forarges på den som nekter den tilfredsstillelse. Det er snart ikke noe så farlig som det å komme i mindretall overfor folkeopinionen – det som til vanlig kalles politisk korrekthet. Altså det som tidsånden holde frem som det korrekte. Veien å gå, om du vil. Men Herren er aldri i samsvar med tidsånden, det vil si det naturlige, kjødelige menneskes begjær. Og det er dette som åpenbares i denne fortellingen om Jesus i disse påskedagene, blant annet.
   I Luk. 16,15, kan du lese denne totale kollisjonskurs mellom Guds og menneskets tanker og syn: «For det som mennesker akter høyt, er en styggedom i Guds øyne.» I tidligere oversettelse brukes det sterke, men nå utgåtte ord - vederstyggelighet. En vederstyggelighet i Hans øyne, det vi akter høyt! Sterke ord – men hør du!: - sanne!

   Vi ser det også i teksten her, hvordan de planla å hylle denne profeten, som i følge ryktene hadde oppreist en fra de døde, ved å kaste sine klær og palmegrener for Ham på veien, og gi høylydt uttrykk for sin begeistring.
   Men her hadde de med ham å gjøre, som kjenner menneskehjertet. Som vet hvor upålitelig det er. Som vet hvor snart det gjør seg høye tanker osv., og så ville Han få de ned fra dette stemningsbruset, de hadde øst seg selv opp i, til nøkternt å møte sannheten, slik den åpenbares ved Guds ord og Ånd.
   Politikerne verden over, de spiller jo nettopp på dette her. Kan de få opp denne begeistringen hos folk, så har de vunnet – og så rir de videre på dette, så lenge begeistringen måtte vare. Men vi ser det jo igjen og igjen, hvor snart denne vinden snur.

   Mens folket var opptatt med å forberede denne festivitas, leser vi om Jesus – og dette verset begynner med et men: «Men Jesus fant et ungt esel og satte seg på det.»
   Han satte seg ikke engang på trelldyret, det vil si et voksent esel, men på trelldyrets fole! Det er da ikke slik vi forventer en konges entre.
   Dette var jo oppfyllelsen av profetien fra Sak. 9,9: «Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er Han og full av frelse, saktmodig er Han og rir på et esel, på den unge eselfolen.» Men det var også et vis Herren brukte til å ta brodden av denne falske begeistringen. Det var åpenbart allerede i profetien, for dem som så: «- saktmodig er Han.»
   Det er ikke det som er stort i verdens øyne. Det treffer synden – menneskets synd – midt i hjertet! Det er på denne saktmodige konge, Han som gikk til kors og død for våre synders skyld, menneskeheten skilles i to flokker.
   Du kan se mye begeistring for Jesus i våre dager også – og hvor ekte den er, det får vi overlate til Herren å dømme om – men vi vet av Ordet, at kun de som har bruk for denne saktmodige konge og frelser, hører Herren til. Det er nemlig de som har kastet det som er høyt i menneskers øyne i støvet – slik som Herren selv har gjort.

   Om du kommer inn i en stor kristelig forsamling, hvor stemningen likesom «står i taket» som det gjerne sies – rives du da umiddelbart med av denne stemningen, eller stiller du spørsmålet: Hva er den egentlige årsaken til denne høye stemningen? Hva bunner den egentlig i? Kanskje var det slik, at dersom du gikk frem og stilte det spørsmålet, så snudde stemningen seg mot deg. Du ødela jo det hele. Festbrems. Ikke umulig det! Det var nettopp hva som skjedde disse påskedagene i Jerusalem.
   Når apostelen i 2 Tim. 1,7, taler om den Ånd de sanne troende har fått, så sier han: «For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.» Og i den forbindelse vi er inne på nå, skal du særlig merke deg betegnelsen – sindighets ånd. Og du vet om du er sindig, så lar du deg ikke uten videre rive med.
   Vi kan med folkelig snakk, si her, at Jesus ville få dem ned på jorda. Han ville ikke ha denne hyllesten, som ikke sprang ut av en sann kilde, Han ville som Gud tilbes i ånd og sannhet, som Han sier til den samaritanske kvinne ute ved Sykars brønn: «Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.  (Joh. 4,23-24).

E.K.

   Gud er ånd, sier Han. Hva sies om Jesus i Skriften? Jo, hør fra 1 Kor. 15,45!: «Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.» En ånd som gir liv! En levendegjørende ånd, som det het i tidligere oversettelse.

   Denne hyllesten i Jerusalem denne dagen, var ingen slik tilbedelse i ånd og sannhet – noe som jo skulle åpenbare seg i all sin gru, bare noen dager senere.

   Det er ganske så bemerkelsesverdig, at enhver som maner til sindighet i kristenheten i dag også, blir sett på som en slik vanskelig person.
   Jesus kom for å frelse deg, og det var en tung vei å gå for Ham. Når denne Jesu villighet til betale denne kostbare pris for en slik en som deg, begynner å gå opp for hjertet, da bryter også den sanne lovprisningen ut. «Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!»

   Se på dette som skjedde i Jerusalem denne dagen – tenk om du kunne sett den samme begeistring i det norske folk kommende Palmesøndag. Da skulle du vel blitt glad, ikke sant? Men Jesus ble altså ikke det, denne dagen i Jerusalem. Merk deg det! Det er da det kreves sindighets ånd. Men det tror jeg det er lite av iblant oss, dessverre. Iallfall at Han blir lyttet til, og fulgt. Vi ser på det ytre, og går etter det, så snart.

   «Folkeskaren som hadde vært med Ham da Han kalte Lasarus ut av graven og oppvakte Ham fra de døde, vitnet om det. Dette var også grunnen til at folket gikk Ham i møte, fordi de hadde hørt at Han hadde gjort dette tegnet.» (17-18).
   Hørte du det? Dette var grunnen!
   Har du sett i Skriften hva Jesus sa til dem som kom til Ham i sin nød? Sønn, datter, dine synder er deg forlatt! Dine synder! Dette som står mellom deg og din Gud! Det var det Jesus kom for å ta bort! «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus,» sa engelen til Josef, «for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Mt. 1,21). Uten Ham vil din synd føre deg i en evig fortapelse! Er ikke det noe å prise Ham for, at Han har tatt det bort?

   Jødene – iallfall det store flertall – var nå i ferd med å forkaste Ham, og som et tegn på den videre utvikling, kom nå grekere og spurte etter Ham: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» (v.21). Dette får Jesus til å utbryte: «Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort! Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.» (v.23-24).
   Nå skulle Han såes, som den første, og det har virkelig båret frukt, som vi kan lese i Åp. 7,9: «Deretter så jeg - og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender.»
   Som ingen kunne telle! Og merk deg, nå sto de der med palmegrener i sine hender. Men nå var hyllesten sann! Du kjøpte oss til Gud med ditt blod!

   Og så er det underlig å lese fariseernes reaksjon på dette. De så ikke sannheten i dette, åndelig blinde som de var. De søkte jo nettopp denne folkets tilbedelse. «Fariseerne sa da seg imellom: Dere ser at dere ikke oppnår noe! Se, all verden løper etter Ham.»
   Det står om hedningen Pilatus – han så noe, og det er uttrykt slik i Mt. 27,18 og Mrk. 15,10: «For han visste at det var av misunnelse de hadde overgitt Ham.»
   På den ene side, en begeistret åndelig blind flokk, på den annen side en egenrettferdig flokk som higet etter denne folkets begeistring på egne vegne, og midt i mellom disse en flokk, med et slikt forhold til Jesus at vi hører dette om dem: «Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp.» (Mrk. 16,2).
   De måtte dit hvor Jesus var, selv da Han var død, og alt syntes som det største nederlag. Det er det som kalles hjertets rettethet på Jesus.
   En av disse flokkene hører du og jeg til. Hvilken? Det bør vi spørre Jesus om - alltid!

Til toppen